Av John Peter Collett
Publisert 2. november 2021 kl. 08:05
Ritualer og symboler er viktige. De minner oss om hva det er som binder oss sammen og gir mening og retning til den enkelte og til fellesskapet. 17. mai-toget sier mye om hvordan vi oppfatter oss selv i Norge: et fredelig samfunn bygget på grunnlovens og rettsstatens grunn, der vi alle er med på like fot.
Fordi de er viktige, kan ritualer og symboler være farlige. De kan bidra til falsk legitimering av institusjoner og maktforhold som ikke står for det innholdet som ritualene bærer bud om.
Ved semesterstart viser ledelsen ved våre akademiske institusjoner seg frem iført kapper. Strengt tatt er dette ikke noen gammel tradisjon. Rektorkappen ved Universitetet i Oslo (tegnet av Per Aabel, den gang kunststudent og senere skuespiller) ble tatt i bruk på 1930-tallet. Hensikten med å utstyre rektor – og senere dekaner – med slike gevanter var å understreke universitetets tradisjon tilbake fra middelalderen. Den første institusjonen i Norge som smykket seg med kapper for rektor og dekaner var imidlertid Norges Tekniske Høyskole, som slett ikke stod i noen slik lang tradisjon. Tekniske høyskoler var en – relativt sett – nydannelse, med en historie på skarve 70 år da NTH ble opprettet i 1910, og ikke 800 år som universitetene. Men ved å ta opp gamle symboler ønsket nykommeren å understreke at også den trådte inn i et akademisk fellesskap som det tok på alvor.
Hva var så det akademiske fellesskapet som institusjonene i Trondheim og Oslo signaliserte at de stod for? Vi kan kort sammenfatte det som idealet om universitetet som en selvstyrt korporasjon, underlagt et forpliktende sett av normer som institusjonene hadde som oppgave å bygge opp under og holde ved like. Ved universitetet (og høyskolene) skulle vitenskapens normer råde, ikke politisk press eller kommersielle hensyn. Vitenskapens uavhengighet var forutsetningen for det akademiske fellesskapet, og bruken av symboler som rektorkjede og kapper understreket at dette var og skulle være en realitet. De norske institusjonene for høyere utdannelse var finansiert av staten og underlagt staten, men innad i universitetene gjaldt andre lover enn de som kunne vedtas og endres av Stortinget. Vitenskapelig sannhet er ikke underlagt politiske flertallsavgjørelser, og den er heller ikke til salgs. Også politikerne skulle minnes på dette når de kom til universitetets årsfest og ble møtt av rektor og dekaner i kjede og kapper. Her hadde de folkevalgte ingen jurisdiksjon over beslutningene som ble fattet.
Dagens universiteter er ikke selvstyrte institusjoner. De er underlagt styrer der politisk oppnevnte medlemmer har en avgjørende posisjon. Rektorer og dekaner kan være ansatte av styret og ikke valgt av det akademiske fellesskapet selv. «Akademisk frihet» er definert som styrenes frihet til å følge politiske signaler og foreta kommersielle disposisjoner, frikoblet fra det akademiske fellesskapet og uten kontroll fra dette fellesskapets side.
Når ansatte rektorer og dekaner – og eksternt oppnevnte styremedlemmer – kler seg ut i kapper ved høytidelige anledninger, er det egnet til å tildekke hva slags institusjoner de leder, og hvilken autoritet de representerer. Rent bisart blir det når ansatte direktører også tar på seg kapper og går i prosesjon. Direktørenes kappebruk hadde en morsom historie, med opphav i rivalisering mellom de første universitetsdirektørene i Oslo og Bergen, som det ikke er plass til å gå inn på her. Men historien er ikke morsom lenger.
Det er på tide å gjøre slutt på bruken av kapper som tildekker realiteter og bygger opp under falske myter. Styremedlemmer og ansatte universitetsledere får stå frem som det de faktisk er: de er ikke bærere av eller garantister for akademisk frihet, slik dette ble forstått den gang kappene ble innført. De er ikke del av det akademiske fellesskapet, underlagt og forpliktet av vitenskapens normer.
Det kan være morsomt å kle seg ut. Men nå bør karnevalet være over.
Les også:
