Av Siri Lindstad
Publisert 21. juni 2021 kl. 12:17
Hvordan gjør han det, spør jeg meg på et tidspunkt. Da er jeg vel halvveis i lesingen av boka. Hvordan klarer han å guide oss gjennom antikkens filosofi på et så ubesværet og fengende vis at jeg bare må lese ett kapittel til, og så ett til, og så ett til?
Det er jo ikke det at noe av det Saanum skriver om, er nytt. Hvor mange ganger før har du ikke hørt om Platons hulelignelse, at det vi tror vi ser, bare er avskygninger av sannheten, og at sannheten bare finnes i ideenes verden? Men virkeligheten er verken på Netflix eller Instagram, minner Saanum om, virkeligheten er et annet sted: «Det er på skjermene, eller på huleveggen, vi narres inn i den forlokkende uvirkeligheten.» Og slik, med noen egne, enkle lignelser av i dag, gjør han fortidens tenkere til nåtidens.
Saanum begynner sin beretning allerede 1700 år før Kristus, med kongen Hammurabi i Mesopotamia, som lot lovene sine hugge i stein. Det er et bra sted å begynne, med en diskusjon om hva en lov egentlig er, og hva vi skal med dem. Så flytter vi oss fram til Solon (638–558 f.Kr.), grekernes egen lovgiver, og dermed er vi i antikken. Men ikke bare det: Vi er i den humanistiske forskningens begynnelse, og det er kanskje her svaret ligger på hvorfor denne odysseen gjennom antikkens tenkere funker så bra. Saanum evner å gjøre spørsmålene de ulike filosofene stiller, relevante i dag, og viser hvordan all vitenskap, kunst, filosofi og også politikk i den vestlige verdenen bygger på det som ble tenkt, sagt og skrevet den gangen for opptil 2500 år siden. Han trekker uanstrengt tråder til den moderne tids tenkere, det være seg Friedrich Nietzsche eller Albert Einstein. Ved hjelp av egne, gode begreper skisserer han raskt opp forskjellen mellom menneskesynet hos Sokrates (vi kommer til verden som «halvfabrikata», fulle av potensial) versus kristendommen (vi fødes som «feilvare», allerede ødelagt av arvesynden) Og han diskuterer forholdet mellom lyst og lykke. Ligger lykken i å få de fysiske lystene stilnet, eller i å frigjøre seg fra dem? Selvfølgelig forenkler Saanum, beskjærer og friserer, men uten å skamklippe tenkningen. Det er det viktigste som blir stående igjen, kjernespørsmålene. Hva er alle tings begynnelse? Hva er et menneske? Hva skal vi med livet?
Om noen igjen spør om verdien av humaniora, ja, da er det bare å gi dem denne boka. Den snakker til oss alle, hvem enn vi er der ute på agora, torget i byen, om vi nå er lærde som kunne behøvd å få de store linjene repetert, eller legfolk som har lyst på et første møte med grekerne. Skulle jeg ønsket meg noe mer, var det en indeks bakerst i boka, slik at jeg lett kunne funnet tilbake til navnene og begrepene. Men mest av alt ønsker jeg at Saanum inviterer til nye trikketurer, videre gjennom filosofiens historie.
Les også:
