Bokanmeldelse | Klær

Fragmenter om klær

Innfallsvinklene er varierte, og enkelte essay er lysende. Men samla sett framstår boka som retningsløs.

Klær er kommunikasjon, identitet, makt og begjær, men har også en estetisk side. Antologien Klær. Påkledningens sosiale liv fra bronsealderen til Barne-TV forsøker å romme ulike perspektiver. Den gir eksempler på hvordan klær har banet vei for nye praksiser, sier noe om påkledningas rolle i litteratur og populærkultur, den ser på statslederes påkledning og på uniformens paradoks – at den samtidig reflekterer makt, kollektivitet, men også søker individuell identitet.

Redaktørene er ekteparet Cecilie Basberg Neumann, professor i sosiologi ved Oslomet og Iver B. Neumann, samfunnsviter og forskningssjef på NUPI. Det kommer verken fram i forordet eller i bokas omtale hvorfor det er de som står bak antologien, ei heller noe om hvordan utvalget av bidragsytere er gjort. Bidragsyterne til de ni essayene og etterordet har bakgrunn fra sosiologi, arkeologi, litteraturvitenskap, statsvitenskap og fashion studies. Jeg forbinder ellers Iver B. Neumann med internasjonal politikk og diplomati og Cecilie Basberg Neumann med profesjonsutøveres arbeidsvilkår, særlig innenfor velferd og barnevern, så en redegjørelse hadde vært på sin plass. Det er derfor vanskelig å vite hva utgivelsen skal gjøre, utover å si noe om klær som sosialt fenomen.

Klær er kommunikasjon, identitet, makt og begjær, men har også en estetisk side

Essayene har interessante perspektiver, men er av ulik kvalitet. Veien er kort til kvalte gjesp der det starter med: «I dette kapittelet handler det om (…)». Noen trenger heldigvis bare noen sider med «så gjør vi så» før det begynner å lyse. Et eksempel er Marit Haldars essay «Kledd for tiden: Klær som alder, norm og motstand i bevegelse», hvor hun drøfter hvordan påkledninga til programledere i Barne-TV har endra seg over tid, og hva det kommuniserer.

I bokas første essay, «Meg, Ziggy Stardust og skredderne fra Mars», viser Marius Wulfsberg hvilken makt til påvirkning populærkulturen kunne ha på 1970- og 1980-tallet. Han tar utgangspunkt i hvordan David Bowies alter ego Ziggy Stardust «fikk tenåringer til å lete etter androgyne trekk i speilet, farge håret, kle seg annerledes», bevist med et bilde av Wulfsberg fra 1984. At en musikkvideo skulle føre til «kjønnsforvirring», virker utenkelig i 2026.

Tittelen på Wulfsbergs essay, med det framskutte personlige pronomenet, avslører noe som preger flere av bidragene, nemlig et overdrevent fokus på forfatternes egne erfaringer. Essay kan absolutt ha en personlig side, som ungdomsbildet Wulfsberg legger ved. Blir det personlige bærende i teksten, er det kort mellom det vellykkede og det pinlige. Det siste gjelder for eksempel når Marit Haldar bruker sin egen og døtrenes intimbarbering som eksempel i sitt essay.

To av essayene er særlig vellykkede: «Klær og begjær i litteraturen: Leibniz i foldeskjørt og Venus i pels» av Knut Stene-Johansen og «Et miniskjørt til begjær: Bronsealderklærnes resepsjon og virkningshistorie» av Lene Melheim.

Stene-Johansen beveger seg sømløst mellom foldene han har valgt å strukturere essayet sitt rundt. Han sveiper uanstrengt gjennom toneangivende litterære verk, hovedsakelig fra 1700- og 1800-tallet, som Goethes Unge Werthers lidelser (1774) og Flauberts Madame Bovary (1856), for å vise hvilken rolle klær og mote som begjærsobjekt spiller i dem. Han er opptatt av at begjæret ikke er «begrunnet eller motivert i noen mangel, slik Sigmund Freud og Jacques Lacan etter ham tenkte det», men som «en konstant varierende, immanent og selvstendig livskraft». På denne måten går han i konstant dialog med tenkere og tanker i resonnementene sine som han holder det breie utvalget av litterære eksempler opp mot. Alt formidles på en presis og lettfattelig måte.

Essayet til Melheim er kritisk og opplysende. Hun tar utgangspunkt i funnet av en ung bronsealderkvinne i 1914, Egtvedpiken, fra Vejle i Danmark, for å drøfte hvordan fortolkningsarbeidet og resepsjonen endres over tid. I analysen sin ser hun på den første mottakelsen av Egtvedpiken, og holder den opp mot vår tids resepsjon av det samme funnet, gjennom nye analyser. Hun presenterer med klarhet og imponerende oversikt virkningshistorien mellom disse to resepsjonene. Det gjør heller ingenting at hun bruker humor. Mot slutten av essayet skriver hun: «Bronsealderkvinnen er blitt woke», for å kommentere hvordan Arkeologisk museum i Stavanger framstiller Regekvinnen – en norsk ekvivalent til Egtvedpiken – med dolk og kroppsmaling. Og med det er hun også den eneste av forfatterne som orienterer seg mot samtida.

Fragmentene essayene om klær som sosialt fenomen utgjør, strekker seg i tid fra bronsealder til 2000-tallet. Uten en overordna idé eller motiv blir boka dessverre hengende i løse lufta, men enkelte fragment er absolutt verd å lese.

Av Agnetha Thormodsdatter

Publisert 12. november 2026 kl. 14:37

«Unboxing»: Nasjonalmuseets arkiv rommer 950 esker med designskatter