Bokanmeldelse | Norge og stormaktene

En ny verdensorden forklart

Iver B. Neumann trer inn i kommentatorrollen. Resultatet er en normativ og vellykket bok om Norge i verden.

Neumann er direktør ved den uavhengige forskningsinstitusjonen Fridtjof Nansens Institutt. Han har i tillegg doktorgrad i både statsvitenskap og antropologi og skulle dermed være godt faglig plassert for å gi oss innsikt i både enkeltmenneskers og staters gjøren og laden. Hans ærend er både «politisk» og «terapeutisk», som han skriver. Uavhengig av om man er enig i forfatterens konklusjoner, er boken dagsaktuell på et overordnet nivå: «Hva skjer med verden?» er et spørsmål som selv de mest flegmatiske blant oss stiller seg om dagen.

Mest er boken politisk; terapien hviler først og fremst på håpet om at korrekt kunnskap kan dempe angsten for fremtiden og berede grunnen for en opplyst samtale om veien videre. Bokens tema rammes inn slik: «Europa og Norge har […] kniven på strupen. På den ene siden trues vi av et aggressivt Russland med kinesisk støtte. På den annen side trues vi av et USA som trekker seg bort fra Europa, mot en konfrontasjon med Kina. Hvordan skal vi møte denne trusselen? Problemstillingen er ikke ny […] og er blitt diskutert verden over.» Avsnittet avsluttes med en poengtert (og kanskje overdreven) påstand om at dette ikke er «blitt diskutert i Norge». «Slik skal det ikke være», fortsetter Neumann: «Enhver stat trenger løpende debatt om forutsetningene for at den kan eksistere, og grunnlaget den hviler på.» Det er altså ikke småsaker Neumann legger opp til – med utgangspunkt i en normativ påstand om at staten «er menneskehetens mest potente politiske oppfinnelse».

Boken starter med en god utlegning av den liberale verdensordenen etter andre verdenskrig. Deretter gir Neumann en analyse av glidningen mot en ny verdensorden bort fra de grunnleggende prinsippene om rettsstat, demokrati og frihandel: Trump-administrasjonen går til målrettede angrep på disse, og Kina er klare for å overta rollen som verdensleder. Russland levnes ingen sjanse til igjen å bli en stormakt, og EU er den siste, men svake, forsvarer av de liberale verdier. Detaljnivået i samtidsanalysen er, til tross for bokens begrensede omfang, svært godt, og gir oss et behersket overblikk over tingenes tilstand, hva det er som «skjer med verden».

Bokens siste del handler om hva Norge «kan» og «må» gjøre, og går opp igjen stien fra bokens første del, med fokus på landets forhold til de ulike aktørene. Med kort redegjørelse for de «lange linjene i norsk utenrikspolitikk siden den andre verdenskrig» gir Neumann bakgrunn for sin anbefaling av en hårfin balansegang: Sammen med europeiske allierte må vi holde ut med et tett forhold til USA frem til Europa og EU får stablet et sikkerhetspolitisk alternativ på beina. Konklusjonen hans er entydig: «Det åpenbare svaret på dette er at Norge søker om medlemskap i EU. Her svikter norske politikere sin lederrolle.»

Med tanke på Forskerforums spesifikke publikum er et interessant aspekt ved boken at den også inviterer til en refleksjon om forskerens rolle i offentlig debatt. Neumann forsker på tematikken for boken, men trer «ut av sitt valgte kontemplative liv» og inn i kommentatorrollen. «Hva skjer»-tittelen sender også tankene mine umiddelbart til pamfletter fra et langt mer aktivistisk 70-tall, og Neumann signaliserer kanskje en aksept av, og muligens også en oppfordring til, en viss forsker-aktivisme? Boken er kunnskapsbasert, men forfatteren skriver med det uttalte formål å «bidra til hva som rører seg, og foreslå hvordan man kan handle effektivt i henhold til det». I en tid med mye usikkerhet oppstår det nesten selvsagt også en lengsel etter konkrete forslag med et tydelig og uttalt verdigrunnlag, noe Neumanns bok har. Enig eller uenig: Boken gir et velinformert oppspark til nye måter å snakke om Norges samtid og fremtid på.

Av Kjetil Vikene