Kontortid og andre kulturelle koder i akademia

Jeg hadde en overraskende opplevelse i seminarrommet forleden. En student rakk opp hånden for å nevne at hun aldri fant meg på kontoret. Jeg ble forbauset; er det én ting jeg passer på, er det å være tilgjengelig – stort sett med åpen dør – for office hours. Når hadde hun vært innom? «Kjempemange ganger, spesielt mandager og onsdager ved ti-tiden.» Men hva med kontortiden som er klart angitt på pensumlisten, spurte jeg? «Kontortiden?» fikk jeg tilbake. «Jeg trodde det var de timene hvor de ansatte skulle forske og holde på med sitt.». Der de andre studentene i klassen hadde vært innom meg og fått med seg tips og tilbakemeldinger, hadde denne studenten, innsatsen til tross, sakket akterut.

Hvor mye av det vi tenker på som akademisk talent dreier seg om fortrolighet med akademisk sjargong og koder, alt det som ikke gjøres klart på pensumlister og i seminarrommet?

De skjulte ressursene

Mine egne barn har vokst opp i en familie med doktorgrader i flere generasjoner. En pinlig høy andel av nær familie og venner har professortitler og skyhøy kulturell kapital.

Jeg vil anta at terskelen for å banke på en kontordør på universitetet, ringe en rådgiver, spørre hvis noe er uklart, er tilsvarende lav både for egne barn og barna i omgangskretsen. Ditto for å be om karakterbegrunnelser, og dét selv om karakteren er god: De vet intuitivt at dette ikke bare handler om å lete etter svake punkter, men også om å identifisere akademisk styrke og forbedringspotensiale. De har foreldre som kan hjelpe dem med å forstå det som ikke gir umiddelbar mening – og hjelpe andre rundt dem når det røyner på.

Rettferdig? På ingen måte. Verdt å tenke gjennom for oss i undervisningssektoren? Så absolutt!

Indirekte læringsmekanismer

Poenget er naturligvis ikke at mors og fars sosiale klasse direkte kan oversettes til, eller gi noen garanti for, gode akademiske resultater. Det er heller ikke slik at lavere sosioøkonomisk status med nødvendighet leder til dårligere resultater. Men en ny studie i Econometrica peker på hvordan foreldres bakgrunn gjerne gir et sett av indirekte fordeler, ikke minst selvtillit og følelse av trygghet. Slik forfatterne av studien, Anna Stansbury og Kyra Rodriguez, argumenterer, er dette fordeler som ikke bare gjør det lettere å være student, men som også preger senere karrieremuligheter i og utenfor akademia.

Både som student og som ung akademiker gjør følelsen av å høre hjemme at man kan senke skuldrene og konsentrere seg om faglig innhold. Man kjenner kodene som gir uttelling i diskusjoner og opplever ikke akutt angst med tanke på samtaleemner og kleskoder hvis man blir invitert med til middag etter en gjesteforelesning.

Da jeg var ute med en kollega forleden fortalte hun om hvordan hun, som PhD-student ved et amerikansk eliteuniversitet, holdt The New Yorker for å kunne lese om alle utstillingene og konsertene hun ikke hadde råd til å gå på – og dermed være litt bedre forberedt for korridor-samtaler med professorene på instituttet hun sognet til.

Klasse fremfor kjønn (og annen bakgrunn)?

Vi i akademia har vært lite flinke til å reflektere over hvor stor rolle sosioøkonomisk bakgrunn spiller for studentenes mulighet til å lykkes. Kanskje, hvis vi skal følge Stansbury og Rodriguez, spiller sosioøkonomisk bakgrunn til og med en større rolle enn identifikasjonsmarkører som kjønn og etnisk bakgrunn. Dette funnet er nok overraskende for mange, undertegnede inkludert.

Der akademia, ikke minst i USA, har hatt gode initiativer for å synliggjøre og bøte på forskjeller som knyttes til manglende kjønnsmangfold og etnisk diversitet, har det vært mindre fokus på sosioøkonomisk bakgrunn. Det sier seg selv at en del studenter vil falle innunder flere enn én av disse kategoriene, hvilket gir desto større grunn til å kaste lys over dem alle.

Klassefordommer i akademia

I den lesverdige memoarboken Hjem til Reims (2009, norsk oversettelse 2018), skriver sosiologen Didier Eribon om hvordan han vokste opp i et fransk arbeiderklassemiljø preget av homofobi både på hjemme- og utebane. I Paris, der han studerte, var homofobien for lengst luftet ut. Likevel ble ikke akademia det fristedet han hadde håpet å finne. Her var det nye fordommer som ventet, nemlig fordommer mot de «uvitende» klassene. Etter å ha vokst opp med å skjule sin seksuelle legning, var det nå klassebakgrunnen som måtte skjules for enhver pris – hvis ikke kom enten skammen eller opplevelsen av å gjøres til en sosiologisk kuriositet.

Man kan bevege seg ut av sin egen klasse uten dermed å få trygt fotfeste i de nye skravleklassene. Og en institusjon og et miljø kan reprodusere sosial ulikhet uten at noen egentlig ønsker dette – nettopp gjennom alt det som teller, men likevel forblir usagt. En av de interessante funnene i Stansbury og Rodriguez’ studie er at kjennskap til disse usagte kodene spiller en rolle langt inn i karriereløpet.

Synliggjøring av koder

Skal så standardene senkes for at alle skal føle seg velkomne? Skal vi bestrebe oss på et enklere språk og lettere tekster i seminarrommet?

Sosial utjevning i akademia innebærer ikke nødvendigvis noen senkning av kravene – ingen, uavhengig av klasse, er tjent med dét. Men det må innebære at vi reflekterer over det faktum at ikke alle møter kravene med samme forutsetning. Noen har lengre vei å gå enn andre. De færreste ønsker å belønne mestringen av middelklassekoder ved å klistre på merkelapper som «akademisk talent». Og det å forsøke å utjevne noen av forskjellene studentene har allerede ved startstreken er av merkbar verdi.

Det tar omtrent ti sekunder å minne studentene på hva kontortiden er til for – dersom man er oppmerksom på nytten av å gjøre det. Å gjøre pensum maksimalt tydelig og tilgjengelig tar lenger tid, men kan vise seg å være en god investering. Det samme gjelder å gi en klar ramme for eksempler og referanser slik at ingen trenger å føle seg utenfor dersom de må hjem og google et navn. Tydelig gjennomgang av forventninger, klare tilbakemeldinger og obligatoriske veiledningstimer er virkemidler kollegaene mine er flinke til å bruke.

Et løfte for neste semester

Innenfor det amerikanske systemet er det et uttalt faktum at college-grader reproduserer klasse: diplomer fra elite eller R1-(forsknings)universiteter gir gode kontakter og høyere livsinntekt.

Det er mindre oppmerksomhet rundt hvordan vi alle kan risikere ubevisst å bidra til å opprettholde et system vi er skeptiske til eller kanskje til og med fordømmer. For meg betyr dette – løfte for neste semester! – en tur innom læringsressurssenteret med pensumlisten før jeg deler den ut neste gang. Det tar meg kanskje en halvtime å få hjelp til å tydeliggjøre forventningene i pensum – sannsynligvis betydelig mindre tid enn det studenten min hadde tilbrakt på stolen utenfor en lukket kontordør.