Norsk doktorutdanning i forfall?

Professor Leiv K. Sydnes, Universitetet i Bergen.

Fakta

<

Doktorutdanningen her i landet har vært evaluert, og rapporten fra NIFU har naturlig nok resultert i debatt og presseoppslag. I novembernummeret av Forskerforum er det nok et oppslag om saken, med fokus på hvor mange publikasjoner en doktoravhandling må inneholde for å være fullgod, og her kommer professor Kari Bø ved Norges idrettshøgskole med noen synspunkter som jeg gjerne vil kommentere.

Hennes hovedpoeng synes å være at fire års fulltidslønnet arbeid som doktorstudent skal munne ut i (minst) fem publikasjoner. Hvis hun med publikasjoner mener artikler som i hovedsak er skrevet (på engelsk) av studenten selv og er blitt publisert i de fremste tidsskriftene på fagfeltet, er jeg fullstendig uenig. For det første går det ett år med til undervisningsoppgaver, et halvt år til å ta kurs og kanskje et par måneder til å skrive selve avhandlingen, og dermed er tilgjengelig tid til forskning i løpet av en stipendiatperiode mindre enn 2,5 år. Ser vi bort fra at studenten også bør ha et utenlandsopphold i studietiden, og i tillegg bør holde et innlegg på engelsk på en internasjonal kongress, har studenten omtrent fem måneder til å klekke ut en fantasifull hypotese, sette den på prøve med fagets forskningsverktøy (som studenten til dels ikke har brukt før), tolke resultatene i lys av eldre og nyere teorier (som skal læres), skrive en god forskningsartikkel på engelsk (uten særlig erfaring fra før) og bearbeide artikkelen når refereeuttalelsene foreligger. Dette lar seg normalt ikke gjennomføre verken i Norge eller utlandet innen eksperimentelle fag, og derfor tilpasses opplegget på forskjellige måter.

Hvordan dette gjøres, vet jeg av egen erfaring varierer verden over, men det avgjørende må være at det legges tilstrekkelig vekt på de elementene som vil utvikle studenten som forsker. Det første som da må vike etter mitt syn, er kravet om et visst antall publikasjoner i avhandlingen slik Bø forfekter. Å skrive klart, poengtert og spenstig tar som oftest mer enn tilgjengelig tid å lære selv når gode vitenskapelige resultater skal presenteres, men dette problemet blir ofte løst ved at veilederen skriver det meste av artiklene, slik at studenten kan få mer tid til eksperimenter. Å avsløre at en slik løsning er valgt, er ikke alltid lett, men det er ikke en akseptabel måte å løse problemet på hvis det leveres en avhandling basert på artikler. I mange land har myndighetene/universitetene tatt konsekvensen av dette ved bare å godta avhandlinger i form av monografier som skal beskrive og diskutere både vellykkede og mislykkede forsøk og resultater på en grundigere måte enn det som er mulig i en stringent vitenskapelig publikasjon.

Dessverre har det ikke skjedd en slik avklaring i vårt land, og det er jeg temmelig sikker på påvirker dristigheten i forskningen. Publisering av fem fyldige, gode artikler (Bøs tall) på mindre enn 2,5 år er ikke forenlig med dristige prosjektmål. Ambisjonene blir derfor senket, og det er ikke norsk forskerutdanning og norsk forskning tjent med.