Jakten på den største forskningspotten

De viktige villdyra

På Oslo S, med god tid til toget hjem til Rendalen i Nord-Østerdal, forklarer Linnell at ideen er å stille nye og grunnleggende spørsmål rundt menneskenes plass i naturen, og spesielt forholdet til ville dyr. Han trekker trådene 30 000 år bakover i tida, da jegerfolk i Europa malte bilder på huleveggen av bjørn, bison og reinsdyr.

Det var ikke familie og barn, nøtter eller blåbær som ble malt, påpeker Linnell. Disse store rovdyra og byttedyra ble avbildet fordi de representerte noe viktig.

− Dette er de artene vi i dag fortsatt kaller ikoniske. Vi har brukt dem til mat og skinn. Men det er også et aspekt av åndelighet. Fortsatt har vi i dag et komplekst forhold til disse dyra, sier Linnell.

Vår tidsalder omtales nå ofte som antropocen, altså tidsalderen der mennesker påvirker alt. Her er forholdet mellom mennesker og ville dyr dramatisk endret.

− Det er vi som bestemmer. Om vi ønsker å ha plass for ulv, har vi det. Om vi ikke ønsker det, kan vi ta dem bort. Hvordan ser antropocen ut? Hvor mye villskap har vi plass til i dag? Kan vi tillate at ville dyr er ville? Vi har utrolig mye makt. Den makten må brukes med ansvar, sier Linnell.

Søknaden bygger på omfattende forskning på rovdyr og jakt ved NINA og HINN, og ønsket er å bidra aktivt inn i samfunnsdebatten med nødvendig kunnskapsgrunnlag på disse områdene.

− Det er vanskelig å holde et forskerteam sammen i to år, sier rovdyrforsker John Linnell. Men så lenge må man minst vente fra søknad til vedtak om tildeling av Senter for fremragende forskning. Foto: Asle Olav Rønning

Det er 10. mai 2022, og mye står på spill i et møterom på Thon Hotel Opera i Oslo.

Den femte runden av tildelinger av Senter for fremragende forskning (SFF), til en verdi av 1,75 milliarder kroner, er på oppløpssiden. SFF er norsk forsknings Formel 1 og det viktigste virkemiddelet for offentlig finansiering av langsiktig nysgjerrighetsdrevet forskning.

En internasjonal vitenskapelig komite utpekt av Norges forskningsråd står for utvelgelsen. 36 kandidater er invitert til å gi sin presentasjon.

To år med dype tanker, strategisk oppbygging av forskerteam, utarbeidelse av søknader, skuling på konkurrenter og klatring over hindre ligger bak kandidatene. Fem minutter til å presentere sitt foreslåtte senter og 15 minutter til å svare på spørsmål er tida de har til rådighet.

− Det er en skikkelig stresstest. De ønsker å se hvem du er – men gir deg et format hvor du ikke har noen mulighet til å gi et langt svar, sier John Linnell, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og professor ved Høgskolen i Innlandet (HINN).

Linnell er gira, snakker ivrig og sier høflig nei takk til kaffe. Stressnivået er høyt nok.

Han er akkurat ferdig med sitt møte med komiteen, der han presenterte det foreslåtte senteret «Hunters of the Anthropocene». Det er dette senteret Linnell skal lede dersom komiteen mener at planene er banebrytende nok.

Av Asle Olav Rønning

Nåløye på nåløye

161 forskningsmiljøer leverte inn en søknad til femte runde av SFF-ordningen høsten 2021. De fleste ble silt bort i trinn 1 av søknadsprosessen, der en internasjonal komite sto for rangeringen. De heldige som fikk være med til trinn 2, kunne levere inn en ny søknad i oktober 2022.

Utvelgelsen i trinn 2 foretas av en helt ny vitenskapelig komite bestående av eksperter som ikke var involvert i trinn 1. Arbeidet i trinn 2 starter imidlertid med et ekspertpanel. Tre internasjonale forskere innenfor fagfeltet vurderer hver søknad. Den vitenskapelige komiteen bygger på disse vurderingene, og gjør en samlet rangering av hvilke foreslåtte sentre som best fyller kriteriet om å kunne skape banebrytende forskning.

Det er nedlagt mye ressurser i å finne komitemedlemmer og deltagere i ekspertpaneler. Til sammen deltar 150 internasjonale forskere i utvelgelsen i trinn 1 og 2. For å få tak i disse har Forskningsrådet sendt nærmere 4000 e-poster.

Å selge en visjon

Linnell har gjort sine forberedelser. Han studerte på forhånd hvem som sitter i den vitenskapelige komiteen. Det er viktig å vite hvem man snakker til, mener han. Dessuten er tida knapp. «Klokka begynner å tikke idet man går inn døra», påpeker han.

− Her handler det om et budsjett på mer enn 200 millioner kroner og ti år. Kanskje 100 årsverk. Det er en utrolig stor ting. Samtidig har du bare én side til å besvare ekspertpanelets kommentarer og knapt med tid med den vitenskapelige komiteen, sier Linnell.

Han har stor forståelse for at møtet mellom komiteen og søkerne ikke kan trekke i langdrag. Samtidig peker Linnell på den store kontrasten med ordinært vitenskapelig arbeid der normen er omstendelige fagfellekommentarer fram og tilbake om de minste detaljer.

− Å få et slikt senter er stort for en forsker?

− Ja, det er den største pengepotten. Problemet er at det er en type søknad du aldri har skrevet før. Du skal faktisk komme til et sted hvor ingen har vært. Du selger en visjon. Ikke en konkret handlingsplan. Det er noe vi har liten erfaring med å skrive i vår forskerkarriere.

Samtidig tillater Linnell seg å ha et tvisyn på hele SFF-ideen. Han spør seg om den er et uttrykk for uheldig elitisme.

− Man prøver å selge seg opp til å være bedre enn de beste. Men det er mange som er flinke. Hvorfor skal noen være bedre enn de beste? Jeg er veldig delt i min oppfatning av dette, sier han.

4,6 milliarder kroner

SFF-ordningen ble etablert i 2002. Siden da er det brukt 4,6 milliarder kroner på totalt 44 sentre. Den økonomiske siden av saken stopper imidlertid ikke der. I tillegg til bevilgningene fra Forskningsrådet bruker også universitetene mye penger på sentrene. De fleste sentrene hører hjemme på et universitet.

I 2021 brukte Forskningsrådet 300 millioner kroner på SFF-er, mens universitetene bidro med 450 millioner kroner i tillegg. På toppen av dette henter SFF-ene inn mye ekstern finansiering både fra norske og internasjonale kilder.

En internasjonal evaluering av SFF-ordningen fra 2020 var entydig i sin anbefaling om at ordningen burde fortsette.

I femte runde kan det gis tilsagn om mellom 80 og 180 millioner kroner per senter, og de fleste søkerne legger seg i det øvre sjiktet. Sentrene skal evalueres underveis, men det har ennå ikke skjedd at noen sentre ikke har fått finansiering gjennom fulle ti år.

− Det er viktig for oss at forskerne kan stole på at prosessen er transparent, og på at de som vurderer søknadene, er gode folk som kjenner nivået på internasjonal forskning, sier spesialrådgiver Liv Furuberg i Forskningsrådet.

Det er styret i Forskningsrådet som skal gjøre den endelige tildelingen. Det skal etter planen skje i september. Tidsplanen tilsier at sentrene skal starte opp i desember 2022. Furuberg sier at styret kan justere på antall sentre som skal etableres, og skal godkjenne prosessen. Styret skal imidlertid ikke endre på rangeringen den vitenskapelige komiteen har gjort.

Stor betydning for unge forskere

Yvonne Rydin er professor ved University College of London og leder for den vitenskapelige komiteen som står for rangeringen av SFF-søknadene. Inkludert Rydin består komiteen av ni kvinner og menn fordelt på et bredt spekter av disipliner. Ingen av dem bor eller arbeider i Norge.

Rydin peker på at mange av søkerne viser til betydningen SFF-er kan ha for unge forskere.

− Jeg tror at folk føler at det som står på spill, ikke så mye gjelder de etablerte akademikerne, men den neste generasjonen, sier hun.

Mange av søkerne vektlegger forskerutdanning som en del av det foreslåtte senterets virksomhet, og hvordan man skal tiltrekke seg unge forskere og hjelpe karrieren deres framover.

− Etter ti år vil noen av senterlederne ha gått av med pensjon, og da er det neste generasjon som må ta det videre, påpeker Rydin.

Teft for banebrytende forskning

Hun har lang erfaring med å samarbeide med Forskningsrådet og har vært involvert også i tidligere runder av SFF-tildelinger. Det er slitsomt arbeid, men også mange oppturer.

− Når du får en følelse av at et forslag virkelig er banebrytende, og du tenker «oi!» – etter ti år vil vi se noe nytt som et resultat av dette. Det er en følelse av spenning rundt det. Og jeg må si at presentasjonene av forslagene var svært gode, sier Rydin.

− Søkerne får bare 20 minutter til å presentere seg. Det er kort tid?

− Jeg er ikke så sikker på at det er kort tid, for det er intensivt. Vi har allerede lest alle søknadene. Vi har lest ekspertpanelets kommentarer på søknadene. Og vi leser hverandres kommentarer. Det er mye forberedelse. Så når de er her for 20 minutter, er vi klare til innsats.

− Ikke for alle

Forskerforum snakker med Rydin dagen etter at komiteen har gjort ferdig sin rangering av hvem som bør få SFF-millionene. Professoren er svært fornøyd med måten komiteen har arbeidet på, og er sikker på at konklusjonen er riktig. Flere detaljer vil hun ikke ut med. Resten er opp til Forskningsrådet.

− Kan du fortelle meg …

− Absolutt ikke!

Rydin ler og slår fast at noen vil bli skuffet når resultatet blir kjent, og at noen vil bli glade. Uansett lover komiteen en skikkelig tilbakemelding til alle, der grunnlaget for vurderingen gjøres tydelig.

Komitelederen, som selv blant annet forsker på bærekraft og planlegging, ville aldri søkt om et SFF eller en tilsvarende ordning.

− Dette er en veldig spesiell type forskningsfinansiering. Ikke alles akademiske karriere passer med et tiårig forskningssenter. Jeg utfører ikke den typen forskning som krever et team rundt meg, og som er hos meg år etter år, sier Rydin.

For dem som ikke når opp, peker Rydin oppmuntrende på at det også finnes andre måter å finansiere banebrytende forskning på.

Kollektivt løft

− Det har vært spennende å arbeide med søknaden fordi vi har hatt muligheten til å diskutere inngående hva som mangler i vårt fagfelt i dag. Hva som virkelig er de store spørsmålene, sier Pål Rasmus Njølstad, lege og professor ved Universitetet i Bergen.

Han er ekspert på diabetes hos barn og instituttleder ved Klinisk institutt 2. Senteret han har foreslått, «Center for Diabetes Mechanisms», er også med i siste runde av SFF-utvelgelsen. Søknaden bygger på to tiår med forskning på diabetes i Bergen.

− Vi jobber med å forstå hvorfor folk får diabetes. Det finnes mange undergrupper av diabetes. Å forstå mekanismene for disse undergruppene tror vi er viktig for å gi en riktig behandling. Det er over 500 millioner mennesker med diabetes i verden, og 350 000 i Norge, sier Njølstad.

Han sier at søknaden har vært et samarbeidsprosjekt mellom alle de involverte forskerne.

− Vi har løftet hverandre. Ofte sitter man alene og skriver søknader, men dette har vært en kollektiv prosess, sier Njølstad.

− Det viktigste kriteriet er at det skal være banebrytende, sier UCL-professor Yvonne Rydin, leder av den vitenskapelige komiteen som har en nøkkelrolle i den pågående SFF-tildelingen. Foto: Thomas Keilman / Norges forskningsråd

Visjoner om Arktis

− Hvis jeg hadde visst hvor mye arbeid det er, så er jeg ikke sikker på om jeg ville valgt å gjøre det. Det er to sommerferier som nesten har gått dukken. Og det har vært en del bekymringer underveis, sier Sigrid Lien, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen (UiB).

Hennes foreslåtte «Centre for Visions of the Arctic» er et av de 36 sentrene som kan bli realisert. To dager etter presentasjonen for den vitenskapelige komiteen oppsummerer hun arbeidet med SFF-søknaden på en kafe i Oslo.

Hun har et stort engasjement for senterets innhold. Lien snakker om aksen Bergen–Grønland og kolonialisme med røtter langt tilbake i tid, og hvordan spor av dette kan sees i malerier i historiske kunstsamlinger i bergenske museer. Nylig hjemkommet fra en reise til Grønland forteller hun også om samtidskunstens rolle i dagens politiske konflikter i Arktis.

Lien begynte å arbeide med ideen om et SFF i mars 2020 etter å ha blitt oppfordret til å søke. Det foreslåtte senteret er et tverrfaglig prosjekt som inkluderer både visuelle kulturstudier, klimaforskning, historie og politikk. Ikke minst har det vært krevende å arbeide tverrfaglig og få til en god sammenkobling mellom de ulike disiplinene.

− Uventet anerkjennelse

UiB har arbeidet målbevisst med å støtte gode SFF-prosjekter. Lien hadde likevel ikke forventet at søknaden hun frontet, skulle få så godt gjennomslag.

− Jeg føler at dette er den siste store eksamenen min. På en måte har jeg allerede bestått. Det å komme til andre runde var en anerkjennelse jeg ikke helt hadde ventet, sier hun.

Professoren peker på ønsket om å skape rom for neste generasjon som en viktig drivkraft. Lien mener at det er et stort behov for forskere som kan arbeide med Arktis på tvers av ulike fagdisipliner.

− Dessuten har noe av motivasjonen bak å arbeide fram en slik søknad nettopp vært mulighetene et framtidig senter kan gi for yngre forskeres karriereutvikling. Da jeg startet arbeidet, hadde jeg ikke minst de superdyktige masterstudentene mine i tankene, sier Lien.

− Hvordan er det å lede et SFF?

Frykter kutt i SFF-ordningen

Torsdag 12. mai satte den vitenskapelige komiteen punktum for sitt arbeid med å rangere søkerne til SFF-ordningen, og sendte den fortsatt hemmelige lista over til Norges forskningsråd. Samme dag avsatte forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe styret i Forskningsrådet og annonserte starten på en omfattende økonomisk ryddejobb samme sted.

Mange forskere frykter at konsekvensen kan bli store kutt i forskningsmidler. SFF-ordningen kan stå lagelig til for hugg sammen med andre bevilgninger til fri forskning. Ordningen er ikke bundet opp i garantier som allerede er gitt, og er ikke knyttet til noen fagdepartementers kjerneområder. Å utsette oppstarten med et halvt år er blant forslagene som så langt er kjent. Mange frykter at det kan bli mer.

Professor Pål Rasmus Njølstad ved UiB, en av kandidatene som er med i siste runde i konkurransen om å få tildelt et senter under SFF-ordningen, er skuffet. Han beskriver situasjonen som nesten uvirkelig.

I aller verste fall kan to år med intenst arbeid for ham og de andre søkerne ha vært til fånyttes.

− Frykten er at SFF-ordningen legges på is. Dette har ført til stor usikkerhet blant oss forskere, sier Njølstad.