Publisert 8. mai 2013 kl. 09:00
Stortingsvalget 2013: Har partiene en forskningspolitikk som er verdt å støtte? Vi stiller spørsmålene – du avgjør 9. september. Rasmus Hansson svarer for Miljøpartiet De Grønne. Han er på 1. plass på partiets stortingsliste og daglig leder for miljøforskningssenteret CIENS ved Universitetet i Oslo.
Se også svarene til Rødt, Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, og Venstre.
– Norge ligger på bunn i Norden i andel av BNP som brukes på forskning og utvikling. Hvilket nivå bør vi ligge på?
– Vi bør ligge over nivået til andre land i Norden. Vi er det nordiske landet som har størst endringsbehov – vi må endre økonomien og næringslivet til å bli mer bærekraftig. Og vi har mer midler enn våre naboland. Vi vil samarbeide med de mest ambisiøse partiene om å presse frem en tidfesting av treprosentsmålet.
– Norske universiteter og høyskoler rapporterer om milliarder i vedlikeholdsetterslep og enorme behov for forskningsinfrastruktur. Hva er løsningen?
– Vi må ta mer hensyn til reelle driftsutgifter og vedlikehold av infrastruktur i budsjetter. Det har vært litt for stor vilje de siste årene til å gjøre gloriøse enkeltsatsinger og underfinansiere drift over hele forskningssektoren. Vi vil øke innsatsen på forskningsinfrastruktur med 30 prosent de neste ti årene.
– Hva vil dere gjøre for å sikre trygge karriereveier for norske forskere?
– Det er ikke primært statens vrangvilje, men forskningens konkurransepregete struktur som tvinger frem et system hvor selv dyktige forskere sitter løst i stolen. Vi ønsker å fremme en generell arbeidsmarkedspolitikk som ivaretar folks rettigheter, enten de er forskere eller noe annet. Og det er nødvendig å ivareta de vanlige forskerne. Flertallet kommer aldri til å være Einstein, men de er svært viktige likevel.
– Hvordan bør forskningsfeltet ivaretas i regjeringen – blir det godt nok prioritert uten egen forskningsminister?
– Et forskningsdepartement og en egen forskningsminister er nødvendig og hensiktsmessig både for å vinne budsjettkamper i skiftende regjeringer og for å tidligere få plassert forskning høyt på det offentlige sakskartet. MDG ønsker at vi nå skal starte jobben med å utvikle det bærekraftige Norge. I det prosjektet vil forskningsministeren være sentral.
– Vi vet at høyskolene vil det, men trenger vi flere universiteter i Norge?
– Det er en ærlig sak at universitetsstatus blir et distriktspolitisk virkemiddel og en distriktspolitisk ambisjon, men det er den faglige kvaliteten som må være kriteriet. Da sier det seg selv at Norge nå er nær en grense for hvor mange institusjoner vi trenger å kalle universitet.
– Forskningen er fri, men det er ikke pengene. Hvor bør balansen gå mellom programforskning og frie midler?
– Volumet av offentlige forskningsbevilgninger må trappes betydelig opp. Dagens struktur med veldig mange tråder fra Stortinget og departementene inn i Forskningsrådets programmer er sterkt uheldig. Det bør i mye større grad være forskningssektorens oppgave å definere forskningsbehovet og prioritere innenfor en bred forskningspott. Oppsummert: mer ressurser, mer frihet og mer ansvar.
