Dypt nede i vannmassene, i alle verdens hav, driver bøyer som flittig samler data om havstrømmer, temperatur, saltholdighet, biologisk liv og mye annet. De er en del av det globale Argo-programmet, der 30 land deltar.
Bøyene utplasseres fra et fartøy, synker ned til 1000 meters dybde og følger havstrømmene i noen dager. Deretter er de programmert til å slippe seg ned til enda større dyp, før de løfter seg sakte opp til havoverflaten. Underveis gjøres målinger. Fra overflaten sendes de innsamlede dataene hjem via satellitt.
Deretter starter en ny syklus med neddykking, drift og oppstigning. Hver syklus tar fem til ti dager.
Det er 4000 av disse bøyene, som til sammen gir et vesentlig bidrag til klima- og havforskning. Norge har i dag 30 bøyer i operativ drift, mens den største deltageren, USA, har 2000.
Havet tar opp i seg en stor den del av den globale oppvarmingen. Hvordan dette påvirker havstrømmer, for eksempel Golfstrømmen i Nord-Atlanteren, er et av mange viktige spørsmål forskerne trenger nøyaktige data om.
Argo-programmet startet for 25 år siden i USA, der det føderale National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA) står for en vesentlig del av finansieringen. Argo er ett av mange forskningsprogrammer innen havforskning og meteorologi som finansieres av NOAA.
NOAAs klimaforskning ble i rapporten Project 2025 fra den konservative tenketanken The Heritage Foundation utpekt som en av de viktigste drivkreftene for det de omtalte som den alarmistiske klimahysteri-industrien. Rapporten kom i 2023. Mange kommentatorer mener at anbefalingene i rapporten nå fungerer som en oppskrift for president Donald Trumps pågående ombygging av det amerikanske føderale statsapparatet.
Siden nyttår har det allerede vært omfattende nedbemanning i NOAA, og i budsjettforslaget for 2026 foreslås bevilgningene til NOAA redusert med om lag 25 prosent eller i størrelsesorden 1,5 milliarder dollar (15 milliarder kroner). Flere satellittbaserte programmer for klimaovervåkning er allerede på blokka for kutt.
I USA er det imidlertid Kongressen som vedtar budsjettene, og i den foreløpige komitebehandlingen ligger det an til at både republikanere og demokrater vil kutte mindre enn presidenten foreslår. Budsjettet for 2026 er ennå ikke vedtatt.
Forskerforum har spurt NOAA om konsekvenser for USAs deltagelse i Argo-programmet om Trumps budsjettforslag blir vedtatt i Kongressen, men har ikke fått svar.
De internasjonale deltagerne i Argo-programmet vet i dag ikke hvordan samarbeidet vil bli påvirket. Seniorforsker Kjell Arne Mork ved Havforskningsinstituttet er koordinator for den norske Argo-infrastrukturen. Han deltok tidligere i år på det internasjonale styringsmøtet for programmet.
− USA presenterte informasjon om sine bøyer. De sa at graden av finansiering framover er usikker, sier Mork til Forskerforum.
Utover dette har ikke samarbeidspartnere fått noe mer informasjon. Bøyene må fornyes hvert tredje til femte år, noe som betyr at eventuelle kutt vil slå inn gradvis. Dataene som samles inn har til nå vært fritt tilgjengelige for alle forskere fra alle nasjoner.
− Argo er det viktigste globale programmet når det gjelder havovervåking i dypet, fastslår Mork.
Klimaforskning er et samspill mellom modellberegninger og observasjoner. Argo-programmet ble opprinnelig utviklet for å hente inn data som kunne sjekke at modellene som beskriver havstrømmene beskriver virkeligheten på en god måte.
Satellitter kan måle temperatur på havoverflaten, og også måle havstigning. Temperatur og strøm dypt nede i havet kan de ikke se. Mork sier at bøyene i Argo-programmet opprinnelig var designet for å gå ned til 2000 meters dyp.
− Nå kan de gå helt ned til 6000 meter. Dette er fordi man ser at oppvarmingen av havet også skjer dypere enn 2000 meter. Det er derfor viktig at vi måler der. I tillegg har det kommet flere nye sensorer, som måler biologisk faktorer, havforsuring og lys. Dette er viktig med klimaendringene som vi nå ser, sier han.
6000 meter er dypere enn noen havområder nær Norge. Digitale kart viser framdriften til de norske bøyene til enhver tid. Noen gjør langsomme piruetter med havstrømmene på dypt vann utenfor Senja og Vesterålen, mens andre driver majestetisk østover i Polhavet, langt nord for Sibir. Samme kart viser også framdriften til bøyer fra alle andre nasjonaliteter.
Havet er helt avgjørende for hvor varm kloden blir, og hvordan varmen fordeles. Klimaendringene påvirker også havet på et utall måter, blant annet gjennom svekking eller styrkning av havstrømmer, endret saltinnhold eller økt opptak av CO2. Alt dette skal Argo-bøyene registrere på sin ferd.
Mork slår fast at internasjonalt samarbeid er helt avgjørende når det gjelder å koordinere hvor bøyene settes ut. Uten det får man ikke en god dekning av havområdene.
Selve bøyene kan ha ulik utforming. Data fra sensorene de bærer med seg blir imidlertid tilgjengelig for det internasjonale forskerfellesskapet i et standardisert format.
− Hvert land betaler for sine bøyer. Alle data fra ulike land går inn i en Argo-database. Dataene er gratis for alle. En bruker trenger ikke å skille mellom data fra norske eller franske eller amerikanske bøyer, sier seniorforskeren.
USA er særlig viktig for dekning i havområder som Stillehavet og Sørishavet.
Tidligere i år advarte Jochem Marotzke, leder for avdeling for klimavariasjon ved Max Planck-instituttet for meteorologi i Hamburg om konsekvensene dersom USA skulle trekke seg ut, i nettavisa Inside Climate News.
Han pekte på at det at USA står for halvparten av Argo-programmet viser hvor sentralt USA har stått i klimaforskningen, og hvor mye ressurser landet har lagt ned til nå. Marotzke viste også til pågående kutt i overvåkingsprogrammer basert på satellitter, og hvordan den nye virkeligheten setter forsker overfor helt nye utfordringer.
Før har man ikke trengt å tenke så nøye på opphavet til dataene man arbeider med, så lenge de har høy kvalitet.
− Jeg tror at mange av oss i det vitenskapelige miljøet ofte ikke engang tenker på hvem som sendte opp akkurat den satellitten og hvor den kommer fra, sa han til nettstedet.
På andre forskningsfelt har det vært uro for at historiske dataserier med klimadata samlet inn av USA ikke lenger skal være tilgjengelige. Kjell Arne Mork i Havforskningsinstituttet sier at dette ikke er noen bekymring i Argo-programmet. Her er alle dataene allerede delt.
− Argo har to databaser, en i Frankrike og en i USA. De to databasene synkroniseres mot hverandre hver dag, forteller han.
I tillegg laster også norske forskere ned dataene de trenger. En ny bøye koster mellom 300 000 og 1,5 millioner kroner. Mork anslår at programmet koster rundt 300−400 millioner kroner årlig på global basis, med halvparten av utgiftene på USA.
Det norske Argo-programmet har ikke noen fast post på statsbudsjettet. Det må konkurrere med andre prosjekter gjennom Forskningsrådets utlysninger for forskningsinfrastruktur. Den nåværende tildelingen tar snart slutt.
Programmet er en av søkerne i en ny tildelingsrunde i høst. Mork peker på at andre land, som Tyskland, har en annen finansieringsmodell enn Norge.
− Jeg er inhabil, men jeg skulle gjerne sett at vi hadde mer langsiktig finansiering, sier Mork.
Les også:
