Publisert 5. september 2024 kl. 12:34
Visse perioder er viktigere enn andre, og i manges liv er det nettopp studietida som får stå igjen med en egen glans. Men hva skjer egentlig de omveltende årene? Hvordan opplever de mange som er på søken, det å finne en plass for seg og sitt, forme og formes på ny?
– Jeg kan jo bare snakke for min egen del, men det var vel noe i vannet. En vesentlig ting var at det skjedde veldig mye med litteraturvitenskap på 90-tallet i Frankrike, innenfor lingvistikken og dekonstruksjon, teori som spredte seg ut i flere fag. Og litteraturvitenskapen ble innflytelsesrik. Du fikk følelsen av at noe var på gang – en eller annen form for innsyn i verden.
– Jeg kom fra arbeiderklasse i Ålesund, der den uttalte meningen med livet var å klare seg. Det å gjøre noe nyttig og praktisk, hva du blir og alt det der. Det å studere noe som litteratur var selvfølgelig totalt uaktuelt. Jeg trodde jeg ville det jeg gjorde da, som var å studere politikk. En dag var det en venn av meg, Sjur Holsen, som plutselig sa: Hvorfor går du egentlig på politikk? Du bryr deg ikke om noe annet enn litteratur, hvorfor studerer du ikke det? For meg var det en av få ting jeg husker klokkeklart. For det føltes som noen som jeg beundret, bare så på meg, og sa det. Og da fikk jeg på en måte lov. Det var som om snoren ble klippet, og jeg var fri. Det høres ut som jeg overdriver for å lage et emosjonelt poeng, men det var akkurat sånn det var.
Nils-Øivind Haagensen
Litteraturvitenskap på nittitallet
Dikt
Forlaget Oktober
– I fare for å snakke i avisoverskrifter, så sitter jeg her av den grunn. Og hadde Sjur aldri sagt den tingen – så hadde det ikke sett ut sånn. Så kan man si at jeg hadde funnet ut av det. Ja, det kan hende. Men jeg vet ikke det. Jeg har bare hatt denne ene versjonen. Og den ene versjonen var avhengig av den ene replikken. For da kunne jeg på en måte leve resten av livet som meg selv.
– Ideen var en diktsamling om et jeg, og at dette jeg-et lærer seg flere måter å lese sitt eget liv på. Sånn at den tidligere, allvitende fortelleren, som er foreldrene, som sier både direkte og indirekte hva man kan og ikke kan gjøre – den teksten begynner å leses på andre måter. Og du oppdager flere karakterer i teksten. Og muligheter i teksten. Litteraturvitenskap sier: Ikke skriv boka om livet ditt, les det. Det var derfor denne boka fremsto som en god idé for meg og passet godt til selve ideen om litteraturvitenskap – som er, hvis vi skal si det veldig banalt, å lære å lese en tekst på mange forskjellige måter. Det ble ikke så systematisk, men alle disse lesemåtene kan være en slags nøkkel til boka, i lag av strukturalisme, poststrukturalisme, dekonstruksjon. Nærlesing. Og så videre. Hvis du leser livet ditt sånn – hvis du kan fortelle om den opplevelsen sånn: Det virker… ja, befriende.
– Bare å ha vært der i Bergen og hørt Ellen Mortensen snakke om Don Quijote, på en spørrende måte. Sånn som Arild Linneberg snakket om greske tragedier, der det alltid er en åpning for den individuelle leseerfaringen. Det er nok det fineste, selvfølgelig, med en universitetsutdanning, at du får være i nærheten av sånne folk to ganger i uken. Sånn som, jeg skriver på baksiden av boken, når forelesere som Erling Aadland sa på slutten av studiet – sånn, dere har sett meg. Slutt å være redd. Skriv. Det er ikke noe å bekymre seg over. For det elementet er jo mye av grunnen til at litteratur finnes, den innsikten. Til å for eksempel, prøve å gjøre noe med noe så enkelt som frykt. Aadland viste det da, gjennom sitt vesen, rett og slett. Ikke bare er han professor som kan mye, kan formidle sangtekster og langdikt og romaner på en veldig interessant måte, han kan teori. Så sier han også at han er en vanlig mann, en dødelig, elendig fyr. Som slår ut med armene og sier akkurat det. Og den måten å være akademisk på, det var noe som appellerte. Det kan jeg gjøre, akkurat den biten der kan jeg få til, tenkte jeg.
– Ja, det tror jeg. Jeg tror definitivt ønsket om å forstå et eller annet ligger til grunn for veldig mye av min poesi. Veldig mye er jo en enkel sannhet som du aldri helt klarer å gripe, men som ligger oppå hverandre som sånne strå, med magneten i midten. Så erkjennelse, definitivt. Og gjerne erkjennelse i endring. Og kanskje også plutselig erkjennelse. Du kan si, ok, la meg skrive et dikt om selvforakt. Jeg har mye av det. Og jeg har en del eksempler på opplevelsen av det. Jeg hadde ikke klart å skrive om selvforakt da jeg var 20 år. Det lå der i skam og flauhet og underkastelse og kanskje aggresjon i visse situasjoner, uten et formulert forhold til det. Det var ikke så lett å skrive akkurat det her. Men det hjalp å kunne bruke det retoriske grepet, for da tenker du at dette er et eksempel. Det er et eksempel på selvforakten. At du gjør deg selv til eksempel for deg selv. Som en måte å lære om seg selv.
– Jeg visste ikke at jeg lette etter befrielse. Så det fant jeg. Det er jo en skatt som jeg aldri har forlatt. Og en ting som alltid nesten uforklarlig kan bevege meg til tårer, er bare å være på universitetsområder. Noe i meg tenker at kanskje det har å gjøre med Sjur, og friheten, men når jeg er på reise – en lang stund etter jeg var ferdig uteksaminert oppsøkte jeg ofte universiteter og sånt. Det er akkurat som om det fortsatt er et sted for det mulige, for endring, for et eller annet uventet, et eller annet uferdig. En eller annen form for bevegelse. Som bare rører meg dypt.
