Aktuelt intervju | Fersk statsråd
Publisert 30. september 2026 kl. 11:13
Det ble skriverier da statsminister Støre samlet opp til flere Oslo-beboere i regjeringen. Men den nye forskningsministeren kommer opprinnelig fra en helt annen kant av landet.
– Har du noen gang møtt noen fra Bergen som ikke sier de er fra Bergen, lurer Eileen Fugelsnes.
Den forhenværende BI-forskeren og nå nyslåtte ministeren for forskning og høyere utdanning tar imot Forskerforum i Kunnskapsdepartementes lokaler.
– Altså, jeg håper ikke at forskerne merker så stor forskjell. Men når jeg nå overtar er jeg glad for at det er kontinuitet, og at jeg har eierskap, sier Fugelsnes, som innledet statsrådkarrieren med et år som statssekretær i samme departement.
– Er det noe du vil endre retning på? Eller blir det mer av det samme?
– Våre prioriteringer ligger fast. Vi har en hovedoppgave: å sørge for nok arbeidskraft med rett kompetanse frem i tid. Kunnskap gjennom forskning og utdanning er avgjørende for å øke både konkurransekraften, verdiskapingen og motstandskraften i folket.
– Den forrige statsråden signaliserte sterkere styring av sektoren. Vil du fortsette i samme retning?
– For eksempel, når vi nå legger om lærerutdanningen, så signaliserer vi tydeligere styring. Vi går fra et hundretalls læringsutbyttebeskrivelser til ti kjernekompetanser. Jeg vil si at det blir tydeligere styring, men mindre i detalj.
– Regjeringen har bedt universitetene og høgskolene om å prioritere studier og fagområder samfunnet trenger. Og i fjor fikk dere kritikk for et forslag om å flytte studieplasser. Bør politikerne i større grad bestemme hvilke utdanninger universitetene og høgskolene skal tilby?
– Nei, i utgangspunktet ikke. Men i hvert budsjett tildeler vi midler og studieplasser til ulike institusjoner innenfor områdene vi prioriterer: helse, teknologi, realfag, sikkerhet og beredskap. Det er en forutsetning at institusjonene klarer å fylle opp plassene når de får midler. Hvis de ikke klarer det, får vi ikke mer kompetanse. Når vi har sett over flere år at institusjonene ikke fyller opp plassene, har vi foreslått å trekke pengene tilbake. Det er helt legitimt.
– Når statsbudsjettet legges frem neste uke lanserer dere også et nytt styringsverktøy: kompetansebudsjettet. Det skal bidra til at utdanningstilbud møter samfunnets behov for kompetanse. Hva kan sektoren vente seg?
– Mange har lurt på om vi skal diktere hva universitets- og høgskolesektoren skal tilby av studier. Det er ikke formålet. Målet er å ha et godt kunnskapsgrunnlag som institusjonene kan bruke i planleggingen og dimisjoneringen av studier. Jeg har merket at jo mer vi snakker om det, jo mindre skummelt er det for institusjonene. Institusjonene ønsker å tilby utdanninger studentene ønsker seg – og studentene er opptatt av å få arbeid frem i tid.
– Betyr det at noen utdanninger må prioriteres ned?
– Det blir opp til institusjonene. Vi legger inn penger til nye studieplasser, innenfor de prioriterte områdene. Institusjonene må selv vurdere om det betyr at de skal ta ned andre studier eller hva de gjør med fagstaben. Vi legger oss ikke opp i innholdet, men vi er opptatt av å stimulere til nok arbeidskraft med rett kompetanse frem i tid.
– Hvor går grensen mellom nødvendig politiske prioriteringer og detaljstyring av forskning og høyere utdanning?
– Vi har aldri drevet med detaljstyring av sektoren – heldigvis. Den akademiske friheten står støtt. Men det er klart – vi bruker nærmere 50 milliarder i rammefordeling til universitets- og høgskolesektoren. Vi har et ansvar for å imøtekomme behovet samfunnet har. Da er det naturlig å styre noe, og det gjør vi med å tildele nye studieplasser for å få kompetansen samfunnet trenger.
– Du kommer fra BI, som styres og finansieres annerledes enn de statlige universitetene og høyskolene. Kan offentlig sektor lære noe av måten BI drives på?
– BI er gode på sosial mobilitet. I utgangspunktet er de ikke like mye opptatt av hva du kommer inn med, men hvilke kvalifikasjoner du går ut med. Det var veldig meningsfullt å få lov til å gi folk muligheter.
– Siden du har byttet ut akademia med politikken, skjønner politikerne hvordan det er å være forsker?
– Det som er gledelig er at vi har en statsminister – og for så vidt en finansminister – som forstår betydningen av forskning. Det gjelder sikkert flere i regjeringen, men det er i hvert fall de jeg forholder meg til når jeg ønsker å få noe gjennom. Men jeg tror egentlig det kun er forskere som forstår hvordan forskerhverdagen er.
– Er det noe forskere typisk klager over som du har fått mindre forståelse for etter at du ble politiker?
– Jeg er jo bergenser, så jeg er veldig direkte. Ifølge den nye rapporten om unge forskeres arbeidsvilkår, har 78 prosent av de yngre forskerne psykososiale problemer, og 40 prosent av disse må ha tilrettelegging – det er veldig høye tall! Jeg kjenner meg ikke igjen fra da jeg selv tok doktorgrad. Vi trenger forskerkompetanse, mye mer enn samfunnet anerkjenner. Men hvis man blir veldig skuffet av å ikke få fast stilling i akademia etter doktorgraden, da har vi ikke vært tydelig nok på å avklare forventningene. Institusjonene må følge opp med målrettet karriereutvikling for unge forskere.
– Bare for å ha det klart: Synes du de unge forskerne klager for mye?
– Nei, jeg bare stusset litt over de tallene. Er det så gærent å være stipendiat?
