Da Bente Ovedie Skogvang disputerte, stilte hun i en ny samisk drakt, spesialsydd for den store anledningen. Hun var nervøs, ikke for selve disputasen, men for om Idrettshøgskolen hadde greid å oppfylle ønsket hennes om at det samiske flagget skulle vaie side om side med det norske.
Både Bente og Idrettshøgskolen leverte den dagen. Etterpå, under disputasmiddagen, sa Bentes far: «Jeg har egentlig ikke skjønt verdien av at hun skal ta så lang utdanning.» Bente forteller at faren utdypet: «Det hun har gjort, det har vært helt på egen hånd, og egentlig mot min vilje, for jeg mente at hun skulle begynne å jobbe når hun hadde tatt lærerutdanningen. Hvorfor ta disse doktorgreiene i tillegg?» Ifølge Bente snudde mange av akademikerne seg vekk og syntes dette var ubehagelig, men den ene opponenten fortsatte å være nysgjerrig.
– Pappa kvier seg, og etter hvert sier han: «Ja, men du skjønner det, da jeg begynte på skolen, snakket jeg kun samisk. Og vi som bare kunne samisk, ble straffet og fikk juling hver dag av læreren.»
Bente hørte også denne samtalen, og for henne var dette helt nytt. Faren var over 70 år, men han hadde aldri fortalt henne at han ikke snakket norsk da han begynte på skolen.
Fra 1850-tallet til 1950-tallet ble samiske språk motarbeidet av den norske staten. Skolen var et viktig verktøy for å bygge en norsk nasjon. Selv i friminuttene kunne samisk språk bli slått ned på, og barn fikk kjenne skammen på kroppen når de måtte stå i skammekroken for å ha snakket språket sitt. Fornorskingen rullet som en bølge innover Nord-Troms og Finnmark. Den nådde inn til reindriftssamene i indre Finnmark, men den traff mye hardere i sjøsamiske samfunn langs kysten.
Familien Skogvang kommer fra et sånt område, bygden Manndalen i kystkommunen Kåfjord i Nord-Troms.
I folketellingen for Kåfjord i 1930 var dette kommunen i Norge med flest samiske innbyggere, 1233 samer av en befolkning på 2482. Ved neste folketelling, i 1950, var det bare seks personer som oppga at de snakket samisk hjemme.
Mellom disse to folketellingene ble Peder Skogvang født og konfirmert, han begynte på skolen og sluttet på skolen. Han sluttet å snakke samisk i dagliglivet og begynte å snakke norsk.
Hjemme hos Peder er det ingenting som roper om samisk bakgrunn. Familien i bilder på veggen har på seg pentøy, brudekjoler og bunadslignende festdrakter. Diktene til far og mor på hedersplass i gangen er på norsk, liksom utmerkelsene som yrkessjåfør på veggen i snekkerverkstedet.
– Vi fikk ikke lov til å snakke samisk, sier Peder kort.
Stort mer vil han ikke si om språket på skolen, men han kan fortsatt se for seg scener fra skolen for 80 år siden. Den strenge læreren fra Sør-Norge. En gutt som ble slengt inn i en dør. En nabojente som var litt treig med å svare læreren. Læreren som slo henne i bakhodet så hun falt på gulvet. Læreren som løftet henne opp etter håret.
– Det var vondt, og hun skreik. Og det synet glemmer jeg aldri. Tenk det. Tenk at man oppførte seg sånn, sier Peder.
At all undervisningen hadde skjedd på et fremmed språk, ble ikke tatt hensyn til, ikke for førsteklassingen Peder heller:
– Jeg var så dårlig på skolen at jeg måtte gå et år om igjen, sier han.
Men det var krig, og skolegangen ble stykket opp. I 1944 ble alle som bodde i Manndalen, evakuert sørover og bygden brent.
Da de kom hjem, ble Manndalen reist som en norsk bygd. Samiske kulturminner, som tradisjonelle fjøsgammer, var brent, og det nye som ble bygget, skulle være pånorsk måte. Samisk språk hadde fått en enda mer underordnet rolle etter oppholdet i norskspråklige majoritetssamfunn. Skammen satt i kroppen, og fortellingen om at det samiske tilhørte en fattig fortid, hadde fått fotfeste.
– Foreldregenerasjonen vår har det negative fra fornorskingsperioden dypt inni seg, så de ønsker ikke å snakke så mye om det. Men jeg tror de har tenkt at de ønsker å beskytte oss mot det vonde de selv har opplevd, sier Bente.
«Disse doktorgreiene» førte Bente enda lenger innover i forskning og utdanning. Nå er hun førsteamanuensis i idrettssosiologi ved Høgskolen i Innlandet og tillitsvalgt for Forskerforbundet. Hun avbryter en samtale med en tillitsvalgt fra en annen høyskole, byr på kaffe fra studentkantinen, og plutselig er hun i samtale med en tillitsvalgt fra et annet forbund. I kneet sitter en fotballskade, og i munnen sitter ordene løst.
Bente forteller at hun vokste opp i et tospråklig hjem. De voksne snakket samisk seg imellom, men til barna snakket de norsk. For Peder i dag er det vanskelig å si konkret hvorfor det ble sånn, men han peker på bygdens historie.
– Det var så fornorsket. Det ble ikke snakket så mye samisk, det var når ungene ikke skulle forstå, sier Peder.
Peder og kona Laila fikk åtte barn, men ingen av dem snakker samisk i dag. Både Bente og lillesøsteren, Susann Funderud Skogvang, omtaler likevel samisk som hjertespråket sitt.
– Det var en trist erkjennelse av hvor lett det er å viske ut et språk. Det tar en generasjon, så er det over, sier Susann.
Mange av stedsnavnene i bygden er samiske. Moren Laila vevde gren, en spesiell teknikk som i dag anerkjennes som samisk håndverk. Men på skolen lærte de ingenting om denne historien eller språket.
I 1983 flyttet Bente til Alta for å gå på lærerhøyskolen. Byen var preget av Alta-aksjonen mellom 1979 og 1981, der organisert samisk kamp for å verne Alta-Kautokeino-vassdraget startet en politisk prosess som førte til anerkjennelse av samer som urfolk, sameloven, grunnlovsendring og opprettelsen av Sametinget i 1989.
Men det var ikke dette Bente tenkte på da hun valgte studiested. Som fotballspiller hadde Bente allerede tatt dommerkurs, og nå valgte hun byen med Nord-Norges beste fotballag for kvinner, Bossekop.
Bentes Alta-opphold ble også starten på en personlig prosess.
– Det var på lærerhøyskolen jeg for første gang lærte noe som helst om det samiske.
I biblioteket fant hun en avhandling i antropologi fra 1955 som beskriver Manndalens samiske historie og hvordan samene ikke lenger kan skilles fra andre norske.
– Da husker jeg at jeg fikk et sånt euforisk øyeblikk. Det gikk opp et lys for meg, forteller Bente med stor entusiasme.
– Jeg skal ikke si høyt at jeg har stjålet en bok, men denne boka måtte jeg ha. Der ser du veldig tydelig at en hel generasjon samer er borte. Men innbyggerne var stort sett de samme.
– Så kom jeg hjem, da hadde jeg lest boka og var veldig klar: «Jeg har funnet ut at vi er samer.»
Responsen var ikke like euforisk: «Ja, vi er kanskje det, vi er kanskje ikke det.»
Urfolksfestivalen Riddu Riđđu har satt Manndalen på kartet som et sjøsamisk kraftsentrum. Bente Skogvang er styreleder. Foto: Riddu Riđđu
Det var på et arrangement på høyskolen i Alta i 1983 Bente brukte kofte for første gang. Hun fikk låne en sjøsamisk kofte, hjemstedets kofte var gått ut av bruk. Et tiår senere ble den rekonstruert. Nå hadde også lillesøster Susann begynt å studere, på jussen i Tromsø, og i 1996 ble hun den første i familien som eide en kofte.
– Det er en veldig hjemmefølelse og en tydelig identitetsmarkør, sier Susann.
Susann er 13 år yngre enn Bente. Hun tok kveldskurs i samisk og begynte å undersøke sitt samiske opphav da hun måtte ha hjelp av foreldrene til å forklare alle de samiske stedsnavnene til en skoleoppgave.
– Da jeg fikk kofte, tredde jeg jo noe samisk over resten av familien som mange ikke ville ha. Så det var ikke bare lett å gjøre det, men for meg var det naturlig, sier Susann.
Det var ikke lett å være samisk i Kåfjord på midten av 1990-tallet. Kommunen var blitt en del av det samiske språkforvaltningsområdet, noe som betydde samiskopplæring i skoler og barnehager og samiske navn på skilt. Disse skiltene ble skutt på, malt over og fjernet av folk som ikke ønsket den samiske tilstedeværelsen.
.jpg)
I 1996 ble skilt med samiske stedsnavn ramponert i Kåfjord. Nå henger skiltet på museum i Tromsø. Foto: Julia Loge
Bente og Susann fant sine samiske identiteter mens de studerte. Det er ikke unikt.
– Universiteter har bidratt til å få fram de lokale historiene. Dermed kan studentene finne ut at «oi, når jeg studerer historien til hjemstedet mitt, så finner jeg faktisk ut at vi er samiske». Det er en ganske intellektuell tilnærming, men det ikke tvil om at det har betydd mye. Særlig for bygdene rundt Tromsø har ungdom kunnet dra som norsk, studere i noen år og komme tilbake som samer, forteller Torjer Andreas Olsen, professor i urfolksstudier og leder for Senter for samiske studier ved UiT Norges arktiske universitet.
Gjennom å treffe et samisk miljø, både organisasjoner og forskningsmiljøer, har mange blitt mer bevisste på bakgrunnen sin.
Av åtte søsken er de to med en tydelig samisk identitet. Susann setter det i sammenheng med den nysgjerrigheten som også har ført disse to til forskerutdanning.
– I fornorskede miljøer har det vært et uttrykk at man har «studert seg til å bli samisk», reflekterer hun.
Det er ikke få skjellsord som har blitt brukt mot unge som har vært på universitetet og funnet en samisk identitet: plastikksame, nysame og universitetssame. Også fra myndighetsnivå ble «supersame» brukt nedsettende om samer som hadde studert og stilte krav. Som urfolk har samer grunn til å være kritiske til forskning.
– Vi skal ikke glemme den mørke historien til universitetet. Gjennom lærerutdanning og forskning bidro universitetet til kolonisering, sier Olsen.
Samene har blitt forsket på i århundrer. Formålet har vært dypt rasistisk, med blant annet måling av hodeskallene til både levende og døde for å dokumentere samer som annerledes og mindreverdige i forhold til den norske majoritetsbefolkningen. Graver har blitt åpnet, objekter har blitt samlet inn, og barn har blitt fotografert nakne. Samer har blitt stilt ut på museer, både levende og døde og som glassfiberfigurer med utstoppede reinsdyr.
– Det er en grunn til at det er en stor forskningsskepsis blant urfolk verden over. På New Zealand var det en berømt maori-forsker som sa at forskning er et av de skitneste ordene i vokabularet til urfolk. Det handler om at forskningen har denne mørke historien, sier Olsen.
Men Alta-aksjonen ble også et vendepunkt for samisk forskning, ifølge Olsen. Ansatte og studenter deltok i aksjonene. Senteret han leder, ble åpnet i den politiske vinden fra Alta-aksjonen, og universitetet fikk stadig flere samiske studenter, forskere og undervisere.
– Rollen til de ganske mange enkeltindividene som stilte spørsmål og gikk foran, har vært viktig. De ble forbilder og lærere for dem som kom etter. Når du først får noe på plass, vokser det litt mer, og så vokser det enda litt mer. Mange samiske forskere og ansatte gjør at kunnskapssamfunnet kommer i gang, og at institusjonen og kunnskapen går i rett retning, som er mange retninger samtidig, sier Olsen.
Da Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram fornorskingsrapporten sin, ga de universiteter og høyskoler i oppdrag å spre kunnskap i hele utdanningsløpet i hele landet.
Våren 2023 viser at målet ikke er nådd. Alta-aksjonen har blitt avløst av Fosen-aksjonen og fornyede krav om å følge rettighetene som ble fastlagt på 1980-tallet.
Hvis du slår opp «Fosen-saken» i leksikon, er det Susann som har skrevet artikkelen. I dag er hun lagdommer og jobber på tinghuset i Tromsø. Her er hun omgitt av samiske gloser, for nede hos publikum er alt skiltet på samisk og norsk. Men da Susann studerte juss, var ikke faget samerett like godt etablert som de andre fagene. Studentene leste utredninger og dommer, men hadde ikke lærebøker eller faglitteratur.
– Det første jeg gjorde etter jeg var ferdig utdannet, var å skrive en bok i samerett som kunne være pensum, for å sikre at sameretten ble beholdt som fag. Det sier litt om hvor tøff man er når man er ung, sier Susann.
Boken styrket samerett som fag og Susann som urfolksjurist. I stadig nye versjoner fikk boken betydning for at Susann klatret fra doktorgrad i 2012 til professorat i 2014, før hun gikk over i dommerrollen.
Da hadde Bente allerede en lang dommerkarriere bak seg, ikke i rettssalen, men på fotballbanen. Da hun ga seg etter 28 år som dommer, skrev Aftenposten at ingen kvinnelige dommere hadde holdt på så lenge. Nå vitser hun med at hadde hun vært mann, så hadde alle visst hvem hun var. I 1986 var hun den første kvinnen som dømte en 3.-divisjonskamp for menn og første kvinne som dømte en cupfinale for kvinner. Deretter gikk det slag i slag med prestasjoner fram til 1996, da hun var verdens første kvinne som dømte en OL-finale i fotball. Hun har dømt i FIFA og UEFA, VM, EM og utallige norske mesterskap.
Kanskje har ikke eplet falt så veldig langt fra stammen, for moren Laila var også en pioner:
Da hun kjørte opp i 1967, ble hun den første kvinnen i Manndalen med sertifikat, ifølge Peder.
«Skogvang dømte godt, og de amerikanske hjemmefavorittene vant.» Slik oppsummerer NTB kampen der Bente Skogvang dømte OL-finalen i fotball i 1996. Foto: Erik Johansen/NTB
Foreldrene til Bente og Susann var ferdig på skolen etter sju år, og det var ikke mange som flyttet hjemmefra for å fortsette med det som i dag er ungdomsskolen. I neste generasjon flyttet alle barna hjemmefra for å gå på videregående. Bente betegner det som en klassereise som ikke hadde vært mulig uten Lånekassen. En onkel var et forbilde, og både han og moren oppmuntret henne.
Susann forteller at foreldrene lærte dem å jobbe hardt og grundig og å gjøre seg ferdig med oppgaver før nye kommer til. En lærer på ungdomsskolen overtalte Susann og foreldrene til at hun måtte sikte mot studier. Foreløpig har klassereisen ført henne fra å være advokat til å bli stipendiat, førsteamanuensis og professor. Og selv om foreldrene kanskje så for seg et kortere utdanningsløp enn det Bente og Susann ga seg i kast med, var skolen viktig.
– Mamma sa at skolearbeid, å gjøre det bra på skolen, var viktig, forteller Bente.
To av døtrene til Peder og Laila Skogvang har gjenerobret en identitet som fornorskede samer, og det har også Manndalen. Skiltene med samiske og kvenske navn får stå i fred, og midt i dalen ligger Senter for nordlige folk, der biblioteket har en solid samling barnebøker på samisk. Barnehagen rett ved siden av har et stort samisk flagg på veggen.
– Bente og Susann sier at de er samer. Sier du at du er same?
– Nei, jeg har jo sagt at jeg er ikke same, sier Peder og ler godt.
– Men det er det samme hva man er, har jeg funnet ut. To av mine barn er samer, og det har jeg fått høre av mange. Ja, det er litt rart, men antakelig er vi samer hele gjengen.
I barndomshjemmet dominerer bibler og salmebøker fortsatt bokhyllen, men den er utvidet med to avhandlinger, noen lærebøker og en fagbok signert Skogvang.
Bente husker fortsatt hvordan samtalen under disputasmiddagen hennes endte:
– Så ser pappa seg rundt, til slutt ser han på meg og sier: «Jaja, men nå ser jeg jo at det kan bli folk av dem som tar utdanning, også.»
