Innerst i en grend på Nordberg i Oslo ligger et sånt hus som man drømmer om. Utsikt med fjordgløtt og hage, i en rolig vei, kloss i skogkanten. De store vinduene speider nedover klynger med andre, store hus, ettermiddagssolen legger seg lunt over spisestue og salong. Et hjem preget av livsfasen til dem som bor der: rene flater og Duplo om hverandre – et besteforelderhjem der små kan la byggverk stå til neste gang de kommer.
Vi er hjemme hos Doris Jorde, pensjonert professor og viserektor fra Universitetet i Oslo (UiO), og i barndomshjemmet til hennes datter Astrid Sandsør, som er professor samme sted.
Mor og datter er slett ikke ulike, har en direkte, lattermild og rett-frem væremåte og omtaler seg som «kolleger lenge før de endte med å jobbe på samme fakultet». Født sånn eller blitt sånn?
− Da jeg var liten, sa jeg at jeg ville jobbe med elefanter, for dem var jeg veldig glad i, sier Sandsør.
− Og da husker jeg veldig godt at mor sa: Det du skal bli, det heter elefantforsker.
Å vokse opp i en akademisk familie bærer med seg visse assosiasjoner. En ser gjerne for seg et hus slik vi nettopp beskrev, rad på rad med bokhyller, én eller to foreldre, og gjerne også noen tanter og onkler, med fremstående posisjoner i akademia og en forventning om at også du skal stige til topps og en dag krones til professor på ditt felt. Men er det dét som skal til?
Er akademia i stadig større grad befolket av «nepo babies», dette populære begrepet som beskriver medfødte goder og privilegier og en motorvei til posisjoner og muligheter som ligger utenfor rekkevidde for andre?
Eller er akademiske familier et større problem? En begrensning av det akademiske mangfoldet? Kierulf-utvalget fra 2022 omtalte dem som en potensiell trussel mot den akademiske friheten, som en «driver for konformitet innad i akademia som kan hemme sunn meningsbrytning i form av rekruttering, ‘akademikerfamilier’ og ekkokammereffekter som også høyner terskelen for motargumenter».
– Ulikhet forplanter seg, og har en veldig tidlig begynnelse.
Vi kjenner etter hvert godt til historier om førstegenerasjons-akademikeren og hens kvaler: møtet med koder, taus kunnskap, innforståtthet og en medfødt form for selvtillit som visse har med seg, og som er vanskelig å sette fingeren på. Så la oss prøve.
At yrker og felttilhørighet ofte går i arv, er velkjent for samfunnsforskere – men hva betyr det spesifikt når det å ha foreldre med akademisk yrkesbakgrunn gjør at noen får fortrinn med hjemmefra i det kompetitive feltet som akademia er? Hva er den akademiske arven?
Om Astrid Sandsør noen gang fikk morsmelk på universitetet, får være uvisst, men at hennes første minner kan være fra campus, er slett ikke usannsynlig. Mor Doris Jorde flyttet til Norge fra USA da hun møtte Astrids norske far som student i California. Hun jobbet som professor i naturfagdidaktikk på Det utdanningsvitenskapelige fakultetet, mens både sønnen og datteren trådte sine barnesko i Blindern Barnestuer, barnehagen for ansatte på UiO, som lå idyllisk til der Universitetsbiblioteket ligger nå. En gang skal lille Astrid ha vært lei av å vente på å bli hentet. Hun klatret like godt over gjerdet og bega seg over veien og inn på Fysikkbygningen for å finne mamma.
− Kan du huske hvordan du opplevde jobben til moren din? Var det noe du syntes var spennende?
− Nei, jeg tror ikke det, sier Sandsør.
− Det var akkurat motsatt, ler mor.
− Jeg skal aldri jobbe på dette stedet, det var så kjedelig, sa du.
Men da studiene sto for tur, var kursen til de yngre staket ut:
− Hjemme hos oss fantes det bare én studiekatalog, og det var UiO sin, sier Sandsør.
− Du kan finne noe her, ler Doris og klasker en imaginær katalog i bordet.
Storebror i familien valgte å hoppe av den akademiske løpebanen etter bachelorgraden, men da Sandsør begynte på profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi, kjente hun det første dagen: «Her er jeg hjemme.»
− Det merker jeg er annerledes for mange som kommer til Blindern for første gang.
I dag er Sandsør samfunnsøkonom og forsker på utdanningsøkonomi. Hun er professor og prodekan for forskning på Det utdanningsvitenskapelige fakultetet og en del av CREATE – Senter for forskning på likhet i utdanning.
Sammen med Nicolai T. Borgen og Are Skeie Hermansen har hun publisert artikkelen Who Climbs the Ivory Tower? Social origins of academic faculty in an egalitarian welfare state, der de undersøker hvem som går fra høyere utdanning til posisjoner som vitenskapelig ansatte – og hva foreldrenes utdanning, inntekt og egne akademiske karrierer har å si for sjansene til å gjøre det.
− Begynner det tidlig?
− Ja. Ulikhet forplanter seg, og har en veldig tidlig begynnelse. Dessverre er det sånn at ulikhet knyttet til foreldres bakgrunn, den ser vi starter allerede i barnehagen. Så foreldrebakgrunnen har en veldig stor påvirkning på akademiske karrierer lenge før vi treffer universitetet, sier hun.
Forskjellen innad blant forskere er mer subtil, kan det se ut som. Artikkelen viser hvordan betydningen av foreldrenes bakgrunn for videre karriere flater ut etter ph.d., men kan påvirke for eksempel lønn og sjansen for å få jobb på mer prestisjefylte institusjoner.
En annen som jobber med å finne ut av i hvilken grad ulikhet påvirker akademia, er forsker Thea Bertnes Strømme ved NOVA på Oslomet. Hun fikk i fjor midler til et fireårig forskningsprosjekt kalt Akademiske karrierer: en undersøkelse av betydningen av sosial bakgrunn (ACCESS), sammen med kollegaer fra Norge, Sverige, Danmark og Finland. Gjennom befolkningsdata skal de blant annet forske på hvordan rekruttering til vitenskapelige karrierer varierer mellom ulike sosiale grupper i de fire landene, og hvordan de utvikler seg over tid.
Hun har også rukket å undersøke dette i Norge, sammen med sosiolog og professor Sam Friedman ved London School of Economics. Og det ser ut til at sammenhengen mellom å ha foreldre som har jobbet i akademia, og selv få en fast jobb som forsker er økende, forteller Strømme.
Mens det i befolkningen i Norge som helhet er cirka 1,45 prosent som har foreldre som er eller har vært forskere, er det blant forskere nesten 7 prosent, viser Strømmes tall. De som har foreldre innen samme felt, har store fordeler, spesielt i eliteprofesjoner som jus og medisin. Men også innen humaniora og samfunnsvitenskap påvirker det å ha feltspesifikk kunnskap hjemmefra hvem som fullfører:
− Så den viktigste sorteringen skjer inn i doktorgrad og på tidligere stadier i utdanningskarrieren, sier hun.
I tillegg har det blitt større vekt på konkurranse, «eksellens» og telling av artikler. Legg til innstramming i antall stipendiatstillinger på nesten alle felt og institusjoner, og vi ser et felt i endring:
− Det kan gjøre noe med hvordan sammensetningen av akademikere utvikler seg. Det vil vi gjerne finne ut av.
Hun peker på at det er en viktig tid for å undersøke ulikhet i det akademiske systemet.
− Den økende sosiale ulikheten, parallelt med en polarisering av tillit til eksperter og institusjoner i samfunnet, gjør det viktig å forske på ulikhet generelt, også blant akademikere.
Mastergraden er på mange måter første steg mot forskerkarrieren, men jobben starter lenge før oppgaven er levert.
Tilbake på Nordberg sitter mor og datter i en romslig stue, i hver sin gode stol. Tidstypisk nok finner vi ikke tette bokhyller, men rene flater og kunstverk på veggene. Sandsør forteller om hvordan mor tidlig forklarte landskapet, feltet og veier en kan gå i akademia. At du bør være forskningsassistent først. At de jobbene er viktige for å få kontakt med en veileder du kan skrive masteroppgave med senere. Og at det staker ut en kurs for deg som kan lede til en doktorgrad.
− Det var en samtale jeg kunne ha hjemme. Å forstå veiene inn. Det er jo sånne råd på veien man ikke tenker over at man får.
Da hun var ferdig med master og kanskje ønsket seg ut for å se på muligheter utenfor Blindern, kom et annet råd:
− Da fikk jeg beskjed om at jeg uansett kom til å ende opp med å ta en doktorgrad senere – så hvorfor ikke bare ta den nå?
− Jo lenger inn i arbeidslivet du har vært, jo vanskeligere er det å gå over til doktorgraden. Det betyr lavere lønn, og du er kanskje i en situasjon med mann og barn som gjør at det ikke passer, sier Jorde.
For det handler ikke bare om å være faglig god. Det handler også om å ta rette valg og å mestre det akademiske spillet, sier Marte Mangset på telefon fra Paris.
− Det er nettopp denne kunnskapen noen har med seg hjemmefra – eller i hvert fall deler av den – og som gir fordeler i ulike sammenhenger.
– Særlig de som ikke hadde fått støtte hjemmefra, hadde skjønt litt for sent hva det var som hadde vært lurt å gjøre.
Mangset er sosiolog på UiO og leder av Det norske universitetssenter i Paris. Sammen med Julia Orupabo har hun skrevet artikkelen Becoming and unbecoming academics: Classed resources and strategies for navigating risky careers, der de intervjuet 60 forskere tidlig i karriereløpet om deres erfaringer. Det mange trakk frem som vanskelig var å forstå spillereglene i akademia:
− Det å faktisk vite, å forstå at det er et spill man skal spille. Og at mellom alle de ulike oppgavene det forventes at man gjør – hvordan velge strategisk hva man skal gjøre? Du må velge noen ting som er lurere enn andre, for å få jobb og anerkjennelse, sier hun.
For mange er ideen om at det skal være et spill, både «litt urent, uskjønt og ikke noe stilig», men det er å lukke øynene for realiteten, sier Mangset:
− Våre informanter sier veldig eksplisitt at det er nødvendig hvis du skal klare det. Og dette handler ikke om at «jeg vil være genial og få fantastisk anerkjennelse og bli en stjerne». Det er kampen om å overhodet få jobb.
Å kunne skrive på engelsk heller enn norsk, å jobbe kvantitativt heller enn kvalitativt. Å ikke ta på seg for mye undervisning, men heller fokusere på artikkelskriving i de rette tidsskriftene. Si mindre ja og mer nei?
Hun og Orupabo ble overrasket over hvor åpent informantene snakket om dette:
− Mange av dem følte de hadde begynt, gjort masse og jobbet hardt, men på litt feil måter. Særlig de som ikke hadde fått støtte hjemmefra, hadde skjønt litt for sent hva det var som hadde vært lurt å gjøre.
Mor og professor i naturfagdidaktikk Doris Jorde har sin egen utdanning fra USA og Berkeley. Hun mener den norske universitetsmodellen er for lite «på» i det å stimulere forskerspirer:
− We «screw up», sier hun, om oppfølgingen og preppingen mange får på bachelornivå ved norske universitet.
− Vi ødelegger for oss selv. Vi har et kjempestort studenttilfang i Norge. Vi får de fleste innom – de beste elevene. Det er her vi skal vise dem, gi dem interessen for forskning og skape veier hvor alle skal kunne gå videre.
Jorde mener mange andre land er flinkere til å introdusere forskning i de første årene ved universitetet.
− Jeg tror at man må ha tenkt tanken om å bli forsker før man kommer inn i master, istemmer Sandsør.
− I mastergradsprosjektet må man allerede ha en slags modenhetstanke om hva forskning er, sånn at man sørger for at masteroppgaven blir veien inn i en ph.d., at den blir forskningstung.
− Og akkurat den informasjonen må komme tydelig frem for alle – ikke bare for individene vi ser potensial i.
Hun peker på at undervisere og andre veiledere – som alle mennesker – ofte leter etter oss selv, noen som «passer», noe vi kjenner oss igjen i i dem vi har et ønske om å løfte frem:
− Men hvem er vi som bestemmer at de skal få de rådene, og ikke noen andre?
Mor og datter diskuterer fallgruvene som kan spenne bein på mang en potensielt god forsker: Hvordan skjønne sjangeren for å søke doktorgraden? Hvordan skrive en god prosjektsøknad? Å kjenne systemet fra innsiden gjør at du forstår hvordan du skal skrive det coverbrevet, hvilke egenskaper du skal fremheve som gjør at prosjektlederen leter etter akkurat deg.
− Vi på UiO har prøvd å åpne opp for å hjelpe folk som vil skrive en søknad til en ph.d.: «Ring dette nummeret hvis du vil ha hjelp», og sånne ting. Men det tok tid før vi forsto behovet, tror jeg, sier Jorde.
Og når det virkelig butter, er det noe eget å kunne ringe – eller spasere bort – til kontoret til mor:
− Jeg husker det så godt, da du kom til kontoret mitt på Naturfagssenteret og ville slutte på doktorgraden din. Jeg har hatt doktorgradsstudenter før. Mange undervurderer hvor vanskelig det er, eller begynner å tvile på at de vil klare det, sier Jorde.
− Men du var i en vanskelig situasjon.
− Mor sto ved tavla og la planen med meg: «Hva skal du gjøre neste uke?», forteller Sandsør.
− Hva er målet etter neste måned? Hvor skal du være før sommeren? 1, 2, 3, her er planen din. Gjør disse trinnene, så ser vi hvor vi er til sommeren, og så revurderer vi da.
Et annet råd med tough love har brent seg fast:
− Og så sa du: «Sorry Astrid, but a ph.d. is the one job you can’t quit.»
− Sa jeg det? ler Jorde.
− Selvfølgelig kan man forlate en ph.d.-stilling, sier Sandsør, mange gjør det, og for mange er det et riktig valg.
− Problemet er at uansett grunn er det du som sitter igjen med bitterheten over ikke å ha fullført. Så da skjønte jeg; «This is the one job you can’t quit.» Og det rådet har jeg gitt videre.
Det er snart middagstid på Nordberg, solen synker i horisonten. Professormor og professordatter står som så ofte før på hver sin side av kjøkkenøyen, i engasjert passiar.
Da Sandsør fikk jobb på UiO, jobbet hun på samme fakultet som moren i ett år før Jorde pensjonerte seg. De har begge jobbet i fakultetsledelsen, og har fått høre at en viss likhet i ganglaget er videreført i korridorene på Helga Engs Hus.
− Før var jeg datteren til Doris …
− Mens nå er jeg moren til Astrid, ler Jorde.
− Hva gir det dere personlig, det å dele å være akademikere?
− Vi blir veldig gode venner, sier Sandsør.
− Ja, vi blir supervenner. Vi ringes hver dag, bekrefter mor og forhenværende kollega.
− Det handler nesten alltid om jobb. Og så til slutt, før jeg legger på, sier jeg: Og hvordan er det med mine barnebarn?
