Av Ragnhild Fjellro
Publisert 8. mars 2017 kl. 12:08
Krig. Jeg har tenkt at den kjennes nærmere enn før, og jeg har tenkt at jeg ikke forstår den. Kan historier om krig gi oss større innsikt og forståelse?
Dét var spørsmålene jeg møtte Astrid Sverresdotter Dypviks tolv «sanne historier» fra andre verdenskrigs slutt og fram til Berlin-murens fall med. De utvalgte menneskene forteller «om Berlin, om ideologiane som splitta byen, og om draumane til dei som budde der», skriver historiker og journalist Dypvik i forordet.
Sovjetisk fangeleir
Allerede i første kapittel kastes jeg inn i en enkeltskjebne. Jeg forstår ikke helt hvor jeg er, men det er noe eget med gutten som lever sine første barneår i den tidligere konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som nå, rett etter krigens slutt, er blitt sovjetisk fangeleir. Fra kapittel to blir alt klarere. Her kommer historien om eksiltyskerne som flys inn fra Moskva for å danne regjering, og i de neste kapitlene følges en noenlunde kronologisk framdrift. Berlinerne forteller om oppgjøret etter andre verdenskrig, om murens forhistorie, flukten ut av den og menneskesmuglingen. De forteller om Stasi, spionasje og kontraspionasje, om studentopprør, terroristgrupperinger og blodige terroraksjoner, om kald krig og KGB, og om murens endelige fall.
Gjennomgående har Dypvik et dramaturgisk driv som skaper et engasjement, en begeistring og en nysgjerrighet jeg sjelden har opplevd maken til.
Engasjerer
Gjennomgående har Dypvik et dramaturgisk driv som skaper et engasjement, en begeistring og en nysgjerrighet jeg sjelden har opplevd maken til. Historiekunnskapen flettes elegant inn i konkrete menneskeskjebner, og journalisten demonstrerer mesterlig hvordan man ved effektivt å etablere både steder og personer lar leseren identifisere seg og engasjere seg i byen, i tiden og i menneskene. Når identifikasjonen er satt, kan historikeren lekende lett dra meg inn i lange, faktabaserte utlegninger om Berlins og Tysklands etterkrigshistorie, uten én eneste gang å tape min oppmerksomhet.
Les også: Anmeldelse: Den gode forsker(u)gjerningen
Fortellerstemmens tilstedeværelse veksler. Noen ganger er hun overhodet ikke til stede, mens hun andre ganger er en tydelig og kritisk intervjuer. Kildene er noen ganger nevnt eksplisitt, men kan uansett gjenfinnes bakerst i boken. Det fungerer fint. Selv om Dypviks skildringer er svært gode og gjennomarbeidede, og gjør at jeg tydelig kan se for meg både landskap og personer, så kunne jeg derimot ønske meg at forlaget hadde spandert noen bilder av personene og kart over byen. Det hadde åpnet muligheter for å utforske enda mer på egen hånd, når nysgjerrigheten tar styringen.
Selv fikk jeg en langt større forståelse av hvor mange nazister som faktisk gikk fri etter andre verdenskrig.
Dypvik veksler også lettbeint og sømløst mellom ulike vinkler og perspektiver, mellom ideologier og erfaringer, mellom sider av muren og fra ulike tidspunkter i historien. Slik er boken preget av en innlevelse som øker leserens forståelse av menneskers beveggrunner, og av historiens forløp. Vi blir gitt en gavepakning av muligheter til selv å ta stilling, og til å se sammenhenger vi kanskje ikke har reflektert over. Selv fikk jeg en langt større forståelse av hvor mange nazister som faktisk gikk fri etter andre verdenskrig, og for sammenhengen mellom Nazi-Tyskland og oppblomstringen av terroristgrupper som Baader-Meinhof i sekstiårene. Forfatteren klarer med andre ord å få ulike, dramatiske hendelser til å bli en del av en større sammenheng.
Les også: Anmeldelse: En svært god bok om den skandinaviske skyldfølelsen
Boken egner seg for lesere uten særlige forkunnskaper på feltet, men er i aller høyeste grad lesverdig for dem som allerede sitter inne med en del historiekunnskap.
