Nyheter | Lærerutdanning
Publisert 24. september 2026 kl. 14:40
Da PISA-resultatene kom forrige uke, ble det oppstandelse. Norske elever scorer lavere enn noen gang på lesing, og Norge ligger nå under OECD-snittet i lesing, matte og naturfag.
Tiltakene fra regjeringen kom nesten umiddelbart – og handler om lærerutdanningen her til lands. Elleve rammeplaner skal bli til to og utdanningen skal ruste lærerne for å legge til rette for konsentrasjon og læring i klasserommet. Lærer og forsker Simen Malkenes har forsket på nettopp OECD-skolen, som står bak måleinstrument som PISA. Nå lanserer han bok om hvordan Norge gjennom førti år har styrt etter anbefalinger fra et system han mener har spilt fallitt.
– God timing for en bok om skolen og politisk styring!
– Ja, jeg var vel den eneste som reiste meg og jublet da PISA-resultatene kom.
– Men det er lærerutdanningen som nå skal endres i kjølvannet av de svakeste resultatene målet noen gang?
– Det kom etter PISA-sjokket – det er vanskelig å kalle det noe annet. Det er jo det som skjer i de dagene etter at resultatene er lansert: Det som i utdanningsforskningen heter et politikkvindu, altså tidsrommet der store endringer kan skje . Det vinduet er nå slått på vidt gap.
– Mye har skjedd på kort tid! Likevel hevder statsrådene at disse tiltakene er del av mange års arbeid?
– Det har vært helt vilt. I skoleforskningen kalles dette eksternalisering, der alle aktører i sektoren forsøker å lage en fortelling der PISA-tallene påviser deres problembeskrivelse og dermed muliggjør deres løsninger. Og det har vi hatt nå med en sånn intensitet som vi aldri har hatt før. Blant annet med forslag til endring av lærerutdanninger.
– De to nye rammeplanene skal ha mer kjernekompetanse i lek, klasseledelse, samarbeid med hjemmet, tverrsektorielle støttetjenester, og så videre. Kjærkommen kunnskap eller detaljstyring og endrede krav?
– Det er vanskelig å være uenig i dette, men det er viktig å vite at OECDs myke styring av medlemslandene foregår gjennom PISA, dataproduksjon og anbefalinger. Målsetningen er at kvaliteten og effektiviteten i skolen skal opp, den skal bli billigere og bedre, og det skal gjøres etter OECDs oppskrift i en desentralisert skole der kvalitetsforbedringer skal skje på klasseromsnivå. Det gjør det interessant med lærersatsingen, for i OECDs tenking er læreren ansett som den viktigst enkeltfaktoren i skolen. Og det gjør læreren til det objektet som skal forbedres i utdanningssystemet.
– Kan forenklede og enhetlige rammeplaner være en måte å støtte lærerne; tydeliggjøre og øke kompetansen på det som er viktig i lærerhverdagen?
– Ja, men det kan også være en utvidelse av ansvarsområdet til læreren. Det har stadig blitt utvidet, sammen med problembeskrivelser som OECD-modellen lager gjennom stordatabeskrivelser av skolen. Faren er at en står i fare for å identifisere feil problemer og dermed lage feil løsninger. Jeg skjønner at lærerutdanninger reagerer på at mer detaljstyring av lærerutdanninger vil øke kvaliteten på lærerne, og dermed kvaliteten på undervisningen, og dermed resultatene. Den logikken tror ikke jeg vil føre fram.
– Hva er feil problem og feil løsning her?
– Den blinde flekken er for eksempel at kommunene som skoleeier ikke er problematisert. Måten fellesskolen undergraves gjennom dårlig økonomi er et åpenbart eksempel. Det er en rekke ting som er problematiske, som ikke blir lagt under lupa, og som dermed går klar. Da blir løsningen på svake PISA-tall at hvis lærerutdanningen utdanner læreren annerledes, vil læreren undervise annerledes, og resultatene gå opp.
– Og det er ikke her skoen trykker?
– Hvis du spør lærere og skoleledere, som hele tiden er utsatt for denne selvoptimaliseringslogikken: Hva trenger du for å gjøre en bedre jobb? Så er svarene ofte andre ting enn det som blir presentert som problem og løsninger etter PISA-sjokk. Lærere trenger mer tid, mindre byråkrati, mindre klasser og mer ressurser. Veldig enkle ting som lærere har sagt hele tiden. Nå kommer problemer og løsninger fra alle andre enn de som er i klasserommet. Det er en profesjonalisering ovenfra. Mens det som er ønsket, og behovet, er jo en profesjonalisering innenfra.
– Hva mener du vi trenger mer av i lærerutdanningen og i norsk skole?
– I siste kapittel i boka som kommer neste uke beskriver jeg veien videre for norsk skole hvis den skal forsøke å stake ut en ny kurs. Det handler om kunnskapsregimer og hvilke kunnskapsformer en bruker for å utforme politikk. Det som er viktig med OECD-skolen er at den har satt humankapital i førersetet. Mitt spørsmål er: Hvordan kan du få andre kunnskapsformer inn i styringen og forståelsen av skolen, slik at du får andre problemstillinger og andre løsninger?
– Har du noen eksempler på når det lykkes?
– Et eksempel som har lykkes i offentligheten i norsk skole er når medisinere og hjerneforskere begynte å problematisere hvordan de minste ungene hadde det i skolen. Når de gjorde det, førte det frem til stortingsvedtaket om evaluering av seksårsreformen, som i dag har forsøkt å drive og utforme hvordan den nye småskolen skal bli. Og det kom fordi andre kunnskapsfelt belyste hvordan det var å være seksåring i norsk skole på en måte som gjorde at en fikk en opinion, og dermed en ny politisk konsensus. Men hvis du går ti år tilbake, så var det helt motsatt.
– Men hva tenker du selv om PISA-resultatene? Er det greit at norske elever er så svake i lesing som de er, for eksempel?
– Det viktigste er to ting. Det ene er at hele OECD-området stuper. Ja. Altså, alle som har fulgt organisasjonsanbefalinger i denne PISA-perioden, faller. Det er spesielt for Norge at vi faller mer, men det mest interessante er at alt går nedover. Det andre er, som svært få har skrevet om, at OECD i november i fjor forkastet all utdanningspolitikk de har drevet med de siste 50 årene. Og da begynner det å bli interessant, fordi politikken og anbefalingene de har kommet med siden 70-tallet, har ført frem til de resultatene som nå stuper.
– Systemet er spilt fallitt, mener du?
– Ja, de har selv forkastet den økonomiske måten å tenke og drive skole på. Humankapitalteori er kastet ut vinduet. Jeg er helt sikker på at endringene vil nå Norge, og dermed at norsk skolen i fremtiden vil være en annen enn det den har vært de siste tiårene.
