Debatt
Professor Svein Sjøberg.
Tellekanter: I Forskerforum 5/2011 skrev jeg en kronikk med tittelen «Keiserens nye tellekanter». Der trakk jeg fram to eksempler på at tidsskrifter i tellekantsystemet gir uttelling for artikler som åpenbart er under pari.
I Forskerforum 7/2011 får jeg svar fra sentrale aktører i dagens tellekantsystem, nemlig Ole Gjølberg, leder for Publiseringsutvalget, og Gunnar Sivertsen, rådgiver i samme utvalg (heretter G&S). Sivertsen kan vel også regnes som far til hele systemet. Det er positivt at de svarer på krikken, men jeg er både overrasket og skuffet over svaret.
I overskriften og i artikkelen etterlyser de «vitenskapelig kritikk», noe de mener at jeg ikke kom med. Her tar de faktisk feil. La meg være konkret.
Det ene eksemplet er fra kjønnsforskning, eller rettere: fra mannsforskning. Og det er, som G&S skriver, en slags etterdønning etter Hjernevask-serien. Hovedpoenget er at litteraturviteren Jørgen Lorentzen skriver mye om faget biologi, både i artikler og bøker. I min kronikk henviser jeg til faglig kritikk som er fremmet av biologene Kristian Gundersen og Jo Bruusgaard. De har i detalj gått gjennom en artikkel han har skrevet i tidsskriftet Men and Masculinities. De dokumenterer at denne artikkelen er full av faktiske feil og påstander knyttet til biologi, og at grunnleggende prinsipper for vitenskapelighet er ignorert. De belegger dette med konkrete eksempler, og i kronikken gjengir jeg konklusjonen på deres faglige kritikk. Dette tidsskriftet kan neppe ha følt noe behov for å ha med biologer eller naturvitere som fagfeller. Jeg noterer meg at Universitets- og høgskolerådets Fagråd for kjønnsforskning har behandlet saken, og ikke finner grunn til å endre klassifiseringen av tidsskriftet. Det gir uttelling på høyeste nivå, nivå 2. Det får vi ta til etterretning, men det er ikke sikkert at dette øker respekten for verken mannsforskningen eller tellekantsystemet.
Mitt andre eksempel dreier seg om vitenskapeligheten i tidsskriftet The Journal of Alternative and Complementary Medicine, det sentrale tidsskriftet for alternativ medisin, og det gir tellekanter for norske forskere. Jeg tar for meg en dobbelartikkel i dette tidsskriftet. Men artiklene handler faktisk ikke om alternativ medisin, men om en slags «alternativ fysikk», helt annerledes enn den som ligger til grunn for undervisning og forskning i alle land. Siden jeg selv er fysiker, anser jeg meg som kompetent til å gi kritikk. (Likevel, for å «kvalitetssikre» min vurdering, har jeg også kontaktet ledende norske fysikere.)
Konkret faglig kritikk av disse artiklene er faktisk umulig, det blir omtrent som å gi «faglig kritikk» av det teoretiske grunnlaget for Märtha Louises engleskole. (Det er dette som er grunnen til at jeg bruker lite akademiske uttrykk som tull og vrøvl.) Jeg fant at den beste måten å få kritikken fram på var å gjengi ordrett det meste av artikkelens abstract. Jeg antok at lesere av Forskerforum umiddelbart ville se at jeg har full dekning for min karakteristikk. Tidsskriftet må ha hentet sine «fagfeller» på alternativmesser.
Men G&S hevder likevel at jeg bare peker på «påståtte svakheter». De gir også forfatteren, William A. Tiller, en viss troverdighet ved å omtale ham som forsker ved Stanford. Det er riktig at han vært professor (i materialteknologi) ved Stanford, men de siste tiårene har han drevet sin egen «Tiller Foundation». Der har han utviklet sin høyst personlige «Psychoenergetic Science, which will very likely become an integral part of ‘tomorrow’s’ physics». Slik står det på hjemmesiden, https://tillerfoundation.com/. Jeg anbefaler et besøk! For disse «teoriene» er han for øvrig tildelt en pris for årets mest tåpelige idé, året etter at Uri Geller fikk samme pris.
G&S forteller at UHRs Fagråd for medisin ikke endrer sin kategorisering av dette tidsskriftet. Det er velkjent at ledende norske medisinere gjentatte ganger har kritisert det aktuelle norske fagmiljøet Nafkam/Nifab i Tromsø. Jeg håper at medisinerne selv vil føre denne debatten videre.
Ikke misforså mitt anliggende: Jeg er slett ikke motstander av et felles system for tallfesting av vitenskapelig produksjon, selv om det bare fanger en del av det en forsker bør jobbe med. Velfungerende vitenskaper har ofte klare kriterier for kvalitet og vitenskapelighet. Men når fagmiljøene er små, sekteriske og til tider «alternative», kan det være viktig med kritikk utenfra. Hvis også «fagfellene» tilhører samme sekt, og når deres vitenskap er et «alternativ» til annen vitenskap, er det grunn til bekymring. Det er synd at de som leder tellekantenes publiseringsutvalg, ikke deler en slik bekymring.
