Bernt Aardal byr ikke opp til dans
LUKK

Bernt Aardal byr ikke opp til dans

Av Julia Loge

Publisert 3. september 2019 kl. 13:02

Når meningsmålingene hagler og mediene leiter etter nyheter, ringer de gjerne valgforsker Bernt Aardal. Da ser han helst etter gamle trender.

Nesten to år tar det fra et valg til forskerne er ferdig med å analysere hva som faktisk skjedde, og hva som fikk velgerne til å slippe den ene eller den andre lappen i urnen. Bare noen uker før 2019-valget var Bernt Aardal ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo klar med boken om 2017-valget. Da kan noen hver bli litt oppgitt når avisene bringer nye meningsmålinger hver dag og slår stort opp om små endringer. I hvert fall hvis det er deg de ringer for å få det forklart.

– Hva er det dummeste spørsmålet du noen sinne har fått?

– Det har jeg opplevd å få som første spørsmål når vi har lansert valgbøker på pressekonferanser. For når vi har jobbet i to år med å analysere det som skjedde ved forrige valg, så får vi spørsmålet: «Hvem vinner valget?». Det røper en manglende forståelse for hva valgforskning egentlig er.

– Du gikk rett inn i materien nå.

– Jeg pleier å gjøre det.

– Når forskningen først er klar to år etter, hvordan tenker du da for å kommentere løpende meningsmålinger?

– Det er en svakhet ved meningsmålinger – de spør «Hva ville du ha stemt i morgen?», mens vi er mer opptatt av å se etter underliggende mønstre, om velgerne har endret syn på partienes troverdighet og hvilke saker de er opptatt av. Det første jeg spør om er overgangsmatrisene, hvor man spør hva du stemte sist, og hva du stemmer nå. Da kan du se om det er nye eller gamle mønstre. Får jeg ikke det, takker jeg nei. Det jeg tror er viktig, er at man i en kommentatorrolle har med seg forskningen, og kommentarene skal i størst mulig grad være kunnskapsbasert. Jeg prøver i størst mulig grad ikke å kommentere det jeg ikke har greie på, så derfor er det nok noen som oppfatter meg litt kjedelig og grå, og det lever jeg godt med.

– Ja, jeg ble advart før intervjuet om at du kan være en «tørrpinn».

– Jeg prøver å være saklig, men jeg tror de som kjenner meg, ville protestere på tørrpinn. Jeg er opptatt av gråtoner, altså nyanser, hvis man bare ser svart/hvitt, blir det tabloid. Nettopp det at man er nøktern og holder seg til det vi har kunnskap om, tror jeg gjør at man får vel så stort gjennomslag som hvis jeg hadde vært en sånn sang og dans-mann.

– Hvordan unngår du å bli trukket til det tabloide når det koker og du skal kommentere?

– Jeg prøver å holde roen. Og vi har en rolledeling i studio, noen av journalistene tar seg av de villeste spekulasjonene. Jeg føler meg trygg når jeg ser mønstre jeg har sett før, mens mediene vil slå opp det som bryter med mønstrene. I metodeundervisningen lærer vi at hvis det er noe som avviker veldig mye, så skal du være varsom. Men det er jo kjedelig for en journalist. Det er et spørsmål som gjelder hver gang du har kontakt med journalister: De prøver å spisse saken, og du må være komfortabel med at du ikke får fram alle nyanser og forbehold, særlig i trykte medier. Det er ikke et faglig foredrag du skal holde. Går man meg etter i sømmene, vil man helt åpenbart finne påstander der jeg er på tynn is. Det er en hektisk fase når du skal prosessere det som skjer, du må tenke ganske fort.

– Hva er den største tabben du har gjort som valgforsker?

– Jeg kan ikke huske noen kjempetabber, men det er sikkert andre som vil hjelpe deg med det.

– Hvor mange meningsmålinger har du kommentert?

– Veldig mange.

– Hva synes du om meningsmålingene?

– Mediene bestiller målinger, og må ha oppslag selv om de ikke viser noe særlig nytt, og det er da de begynner å tyne materialet. Jeg tror folk blir forvirret når de leser en dag i en avis at et parti har gått fram, og i en annen at de har gått tilbake. Når det er så mange målinger, må de på en måte gjøre noe ut av det, i stedet for å rapportere at det er «intet nytt».

– Kommentatorrollen gjør deg til en av landets mest siterte forskere, men er det forskning du siteres på?

– Vi kommenterer meningsmålinger, men for en valgforsker er det interessante å forstå i ettertid hva som skjedde. Er det endringer i mønstre som har betydning, som forskjell på de med lav og høy utdanning, eller kvinner og menn? Det er forskningsmessig viktig. Men i medievirkeligheten blir det fokus på å forutsi valget. Så hvis man bommer, så har man på en måte diskreditert forskningen, selv om det ikke har noe med valgforskningen å gjøre. Når meningsmålinger bommer fordi de ikke har gode nok utvalg, slik som de gjorde ved parlamentsvalget i Storbritannia i 2015, så har ikke det noe med forskningen å gjøre.

– Men kan forskningen redde meningsmålingene, for eksempel ved å bedre grunnlaget?

– Forskningen kan helt klart bidra til å skape bedre grunnlag for prediksjonsmodeller, og ikke minst peke på hva som er mest utslagsgivende for folks stemmegivning, som du må være mest oppmerksom på. Samtidig er ikke forskningens formål å forutsi valg. Jeg har holdt på i 40 år, helt siden starten har vi hatt de samme bekymringene med meningsmålingene. Mediene behandler det som eksakt vitenskap, og det blir oppfattet som flisespikkeri å komme med forbehold og påpeke om noe ikke er statistisk signifikant. Det er av og til at man blir litt oppgitt over det.

– Hva er det forskningen sier om velgernes meninger?

– Jeg synes det er interessant å løfte blikket. Da får vi bekreftet et bilde som vi har sett i det siste, et politisk landskap som er ganske forskjellig fra det vi hadde for flere tiår siden. Den gamle inndelingen mellom sosialistiske og borgerlige holder ikke for å forklare norsk politikk. Ser du politikken utenfra, kan du få inntrykk av at ingenting er stabilt lenger, men vi finner en betydelig ideologisk stabilitet. Nå er det mye snakk om klima og miljø, men det kan vi følge tilbake til 70-årene, og innvandring kan vi følge til 80-årene. Partienes og velgernes plassering er egentlig stabil. Landskapet er mer komplekst, men det er ikke uforståelig, her ser vi elementer som strekker seg over tid. Det å vite hva folk flest er opptatt av, og hvordan de vurderer partienes troverdighet, har vist seg å være noen av det mest sentrale dynamiske elementene.

– Så hva ville du gjort i stedet for alle partimålingene?

– Hvis du skal forstå hvorfor oppslutningen går opp eller ned, må du forstå hva velgerne nå er opptatt av, og hvordan de vurderer det partiene gjør. Jeg har sagt det til flere, at i stedet for å ha meningsmålinger tette som hagl, burde de heller bruke penger på å spørre hva folk mener er de viktigste sakene, og hva de mener om partienes håndtering av dem. I 2017 hadde velgerne stor tillit til Frps samferdselspolitikk, men jeg har ikke sett noe om hva folk mener i dag, selv om det er grunn til å tro at mange velgere har mistet tillit til Frp i samferdselspolitikken Den typen spørsmål burde man stille heller enn å ha enda en meningsmåling tre dager etter den forrige.

– Nå gir du deg som NRKs valgkommentator, har du noen råd til dem som skal overta rollen?

– Som empiriske forskere som jobber med de samme spørsmålene som mediene er opptatt av, skal man tenke gjennom hvilken rolle man ønsker å ha. Hvis en forsker vil ha rollen som grå og kjedelig, så er det opp til mediene å se om det er en person de vil bruke. Hvis noen vil være mer flamboyant og ha meninger om det meste, så sier ikke jeg at det er fy fy, men da må man være klar over om det er rollen man vil ha, og heller være deltaker i en debatt, enn en som snakker om forskningsbasert kunnskap. Vi er ikke i sang og dans-bransjen, men det må være engasjement og ikke minst humor, vi bruker masse humor for å få fram poenget.

– Humor ja, har du en god valgforskervits?

– Humor er mer enn å fortelle en vits. Her borte skal du se, her har jeg faktisk en hel bok om humor i statsvitenskap. A. Wuffle er pseudonymet til en kjent professor i USA, og han sier at «Statsvitenskap er den eneste fagdisiplinen der regresjon er framskritt».

  • Les også: