– Jeg er helt ubrukelig. Jeg har null selvkontroll med smarttelefonen og andre duppeditter med fri tilgang på internetts fristelser, sier Tarald Gulseth Berge, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, der han også holder lesekurs for studenter.
Leseferdighetene har aldri vært verre og konsentrasjonsevnen er på bunn blant landets studenter, leser vi gang på gang. Men hvordan står det til med forskerne? De er vel heller ikke fritatt fra samfunnsutviklingen, smarttelefonens konstante tilstedeværelse og algoritmenes suggererende kraft?
Ståle Wig, forsker, sosialantropolog og initiativtakeren bak dyplesingskurs ved Universitetet i Oslo, forteller at han har gjort mange observasjoner av scrollende akademikere.
– Jeg skulle gjerne visst mer om dette, for jeg har mange morsomme historier om forskere som går på dyplesingskursene og snakker om hvor flinke de er til å konsentrere seg, og så står de på urinalet etterpå og sjekker mobilen mens de pisser, sier Wig.
Det er ikke tilfeldig at Forskerforum har slått på tråden til nettopp Berge og Wig. Begge har tenkt mye på egen skjermtid, latt seg irritere over sin egen dragning mot skjermen, og de har begge prøvd å gjøre noe med det. Ut av det har det både kommet personlige strategier og rutiner, men også mobilfrie lesekurs, der studenter leser pensum uforstyrret og konsentrert over lengre tid.
– Det er egentlig en dårlig bevart hemmelighet at en del av lese- og konsentrasjonsforskeres motivasjon for å utvikle pedagogiske verktøy, utover å selvfølgelig hjelpe andre, også er å hjelpe seg selv, sier Wig.
Han tok utgangspunkt i seg selv da han dro i gang analoge lesekurs for studentene sine. En ting er de eksterne tingene som tar oppmerksomheten hans, som for eksempel en epost fra en kollega eller en journalist som ringer. Men så er det de mer selvinitierte distraksjonene, som han omtaler som mer «uhyggelige», der man avbryter seg selv på grunn av alt man får lyst til å sjekke. Og plutselig har det gått to timer.
– Både jeg og andre forelesere hadde en følelse av vi ikke klarte å konsentrere oss. Det var lenge siden vi hadde lest en bok fra perm til perm uten å sjekke mobilen 200 ganger.
– Jeg spurte studentene om de også hadde det sånn. De så på meg som om jeg var den første som anerkjente at de hadde et rusproblem. Endelig var det noen som snakket om det, sier Wig.
Forskerhverdagen inneholder en haug med konsentrasjonsoppgaver: Bli ferdig med skriveprosjekter, rekke deadliner på søknader, kommentere på analyser fra kollegaer eller jobbe seg gjennom sensurbunker. Men ifølge konsentrasjonsforskningen, som Tarald Gulseth Berge har satt seg grundig inn i, er det begrenset hvor mange ganger konsentrasjonen tåler å bli brutt før arbeidskapasiteten reduseres. Man skal heller ikke bytte arbeidsoppgaver for mange ganger i løpet av en arbeidsdag, før det går utover produktiviteten.
Det var da Berge skulle i gang med doktorgraden at han så seg nødt til å planlegge arbeidstiden bedre og aktivt sette av tid til konsentrasjonstunge oppgaver som skriving og lesing.
– Jeg satt på kontoret og tittet inn i en fireårs horisont, med ansvar for å drive mange prosesser selv. Dette går ikke, tenkte jeg, hvis jeg skal holde på sånn, med konstante avbrytelser.
Siden har Berge jobbet grundig for å finne gode lese- og skrivestrategier. Epost leser han kun en time på slutten av dagen. Hvis du sender en epost til Berge kl. 10, risikerer du å ikke få svar før kl. 15.00. I spesielt hektiske perioder, kan han logge seg ut av outlook i flere dager. Grunnen forklarer han i et autosvar. Mobilen forblir i frakkelomma gjennom dagen. Som far til tre barn, er han imidlertid nødt til å høre telefonen «hvis et barn kaster opp», så lyden lar han være på.
– Det er en sykdom i vår bransje at man skal være tilgjengelig hele tiden, sier Berge, som mener det gjør at konsentrasjonsperiodene blir brutt opp.
– Klarer du å opprettholde det? Holder du deg faktisk unna mobilen?
– Ja. Mange er redd for å gå glipp av viktige frister eller meldinger fra frustrerte kollegaer. Men jeg har oppdaget at ingenting skjer. Det skaper ingen problemer hvis jeg ikke svarer før klokka tre.
– Jeg får gjort unna mye mer sensur når jeg organiserer ti timers arbeid i to bolker på fem timer, enn i ti bolker på én time, med masse små oppbrudd, sier Berge.
Skjermtid og mobilbruk er ikke lenger bare et spørsmål om egen disiplin, mener Espen Ytreberg, professor i medievitenskap ved UiO. For nesten tre år siden advarte han mot studentenes manglende evne til å lese lange pensumtekster, og siden har debatten kommet og gått med jevne mellomrom. Fra å bare være et nyttig verktøy, har mobilen gått til å være nødvendig, nesten over i det tvangsmessige, mener han. Uten Ruter-appen er det vanskelig å manøvrere seg rundt i Oslo og som forelder må man være på hugget i tilfelle skolen ringer om et sykt barn.
Idealet for Ytreberg er dyplesingsmoduet eller flytmoduset, som han kaller det. Da har fagstoffet Ytrebergs fulle oppmerksomhet på en slik måte at han ikke lenger aner hva klokka er.
– Men veien inn dit er vanskeligere enn noen gang, hovedsakelig av teknologiske årsaker.
Derfor har Ytreberg ritualisert hverdagen sin, med faste lese- og skrivetidspunkter. Også han avstår fra å sjekke epost før lunsj, og mobilen plasseres utenfor «gripevidde». Akkurat nå er det litt verre ettersom han for tiden har fast leseplass på Nasjonalbiblioteket, der han sitter i et landskap med pulter, og ikke kan legge telefonen i et annet rom.
– Det er litt som å gå i oppoverbakke. Noen ganger klarer man det, andre ganger røyner det på, sier Ytreberg.
En forsker må åpenbart klare å konsentrere seg for å komme seg gjennom arbeidsdagens oppgaver. Men i en tid med konstante distraksjoner, er det grunn til å være bekymret for forskeryrket?
– Jeg er oppriktig engstelig for vilkårene for konsentrasjon, dyplesing og skriving. Det har gått merkbart i feil retning. Så ja, for lesingen, og dermed også for alle de som skriver, som blant annet er forskere, er det grunn til å være engstelig, sier Espen Ytreberg.
Forskeres oppgave er å utvikle nye ideer og løsninger på komplekse spørsmål. Det krever en type kognitiv tålmodighet og konsentrasjon som er under press, ifølge Ståle Wig.
– Hvis forskere og studenter ikke klarer å konsentrere seg om dype problemstillinger og resonnementer, som tar lang tid å komme inn i, så er det farlig for akademia. Vi skal ikke skrive en nyhetssak på sju timer, men vi skal jobbe med forskningsartikler som kan ta sju år å publisere, sier Wig.
Tarald Gulseth Berge mener det er underkommunisert hvor viktig konsentrasjon faktisk er i arbeidslivet, ikke bare for akademikere, men for alle arbeidstakere.
– Jeg pleier å si til studentene mine at hvis det er en ting man kan gjøre for å øke konkurransefortrinnet i arbeidslivet, så er det å være flink til å verne om egen konsentrasjon.
– Det er viktig for alle, men åpenbart for oss forskere, som skal sitte på en stol og skrive i åtte timer, sier Berge.
