Jeg er ikke bekymret for studentens bruk av KI

Flere universitetslærere skrev på sensommeren at de gruet seg til semesterstart. Det føles meningsløst å forelese for studenter som enten ikke kommer, eller som sitter med mobilen gjennom timen og lar en KI-agent løse de obligatoriske oppgavene etterpå. Jeg kjente meg ikke igjen.

Jeg gruet meg riktignok til å gi slipp på fokuset jeg hadde opparbeidet meg gjennom noen sommeruker som heltidsforsker, men jeg gledet meg til å møte et nytt kull. Det kribler alltid litt i magen før det første møtet med studentene man skal tilbringe et semester sammen med. Slik skal det være.

Feil bekymring

Hvis jeg skal være  bekymret over noe, gjelder det ikke studentenes bruk av KI. Tvert imot. Jeg har undervist i musikalske KI-systemer, både regelbaserte og maskinlæringsbaserte, siden begynnelsen av 2000-tallet, og har aldri opplevd studenter som er mer KI-kritiske enn nå.

Ja, de bruker KI-baserte verktøy til mange ting, ofte uten at de vet det selv, og uten å forstå hvordan systemene fungerer. Mange uttrykker skepsis til at KI tar fra dem muligheten til å få jobb i fremtiden.

Det er imidlertid ikke dagens studenter som har et problem. Det er 50-åringene midt i arbeidslivet, uten KI-ballast, som må omstille seg. Studentene har derimot muligheten til å lære seg å bruke KI fornuftig, som studieobjekt, metode og verktøy. Hvis de vil. Og hvis vi legger til rette for det.

Flyt, glede, fokus

Det argumenteres for at lek i skolen bidrar til bedre læring, trivsel og utvikling hos barn. Jeg tenker at det samme gjelder for voksne. Flyt, glede og fokus er ord som kjennetegner lek. Men også samhold, målrettethet og prestasjon.

Alle disse ordene passer like godt for god forskning. Lek er prøving og feiling uten at det står så mye på spill, og det er nettopp slik man lærer noe nytt. Det samme gjelder for forskning, i hvert fall grunnforskning. Vi stiller de spørsmålene vi synes er interessante og forsøker å svare på dem på den måten vi ønsker. Det er mye prøving og mye feiling.

Med maskinene til hjelp

Jeg husker fremdeles den første gangen jeg klarte å kjøre en kodesnutt som laget spektrogrammer av alle lydfilene i en mappe på maskinen min. Frem til da hadde jeg laget figurer enkeltvis ved å klikke i et halvdårlig grensesnitt. Jeg lente meg tilbake i stolen mens jeg så figurene dukke opp en etter en.

Den samme følelsen fikk jeg da jeg begynte med agentiske KI-systemer. Nå fikk jeg ikke bare løst en enkelt oppgave på en rask måte, men jeg kunne også få maskinen til å gjennomføre en serie oppgaver for meg. Etter hvert har disse agentiske systemene også blitt flinkere til å korrigere seg selv underveis. De løser komplekse oppgaver jeg ikke har tid til, og de kommer opp med løsninger jeg ikke visste fantes.

Det har faktisk føltes som en lek

Jeg har jobbet med ferdigstillingen av min nye bok, Still Standing, i sommer. Den er basert på 15 års forskning på hva som skjer i kroppen når man forsøker å stå stille, med og uten musikk. Boken var i praksis ferdigskrevet forrige sommer, men jeg fikk aldri tid til å gjøre en komparativ analyse av alle datasettene.

Med agentisk KI-hjelp har jeg nå klart å rydde opp i alle datasettene, laste opp Oslo Standstill Database på nett og strukturere all den halvrotete kodingen vi har gjort i forskningsprosjektene mine gjennom mange år. Det er lite som har endret seg i boken, men nå peker alle funn på veldokumentert kode og ryddige data.

Dette ville jeg aldri ha kunnet gjøre alene. Mens maskinene mine har kvernet dag og natt, har jeg kunnet fokusere på de store spørsmålene. Jeg har stilt agentene kritiske spørsmål når de kommer med rare resultater og har foreslått både den ene og den andre rare innfallsvinkelen. Det har faktisk føltes som en lek.

Jeg anbefaler å ha det gøy

Dagens studenter er i den heldige situasjonen at de kan stake ut en fornuftig kurs for livene sine, vel vitende om at KI-systemer har kommet for å bli. De kommer til å klare seg fint, akkurat som alle andre generasjoner har klart å komme seg gjennom store omstillinger.

Hovedpoenget er at vi må lære dem å bruke KI på en fornuftig måte. De må prøve, feile og prøve andre ting. Jeg anbefaler en leken tilnærming. Det er slik ny kunnskap oppstår.