Jeg har lekt med tanken om å starte som selvutnevnt sløseriombud

Ingen liker sløsing, men alle elsker å snakke om det.

Jeg har av og til lekt med tanken om å starte som selvutnevnt sløseriombud for universitetssektoren.

Det ville så klart vært med anonym konto i sosiale medier, der jeg kunne harselert med alt vi kaster bort tid og penger på i akademia:

Virtuelle hinderløyper

Eksamensavvikling som varer et helt år, fordi det i hvert emne skal avholdes ordinær eksamen, konteeksamen og utsatt eksamen, med påfølgende sensur, begrunnelser og klagesensur.

Rekrutteringsprosesser som drar ut så langt i tid at de som blir innstilt har funnet seg andre jobber, slik at instituttet må starte forfra igjen med ny utlysning og komité.

Medvirkningsprosesser som er det reneste spill for galleriet, siden ingen med faktisk beslutningsmakt noensinne har lest, langt mindre tatt innover seg, det som står på en flipover etter fire timer med gruppearbeid.

Sist, men ikke minst, de utallige digitale plattformene og verktøyene som angivelig skal effektivisere arbeidshverdagen, men i virkeligheten fungerer som virtuelle hinderløyper for den som prøver å få gjort jobben sin.

Hva er egentlig sløsing?

Som en kollega ved NTNU sukket forleden, etter å ha brukt brorparten av en uke på å levere refusjonskrav til en annen institusjon gjennom DFØ-plattformen: «I mitt stille sinn skulle jeg ønske at det fantes en etat hvor jeg kunne få refundert den bortkasta tiden jeg bruker på å manøvrere meg igjennom digitale ‘løsninger’». 

De fleste som har prøvd seg på Forskningsrådets nye søknadsportal de siste ukene ser ut til å være av samme oppfatning.

Men hva er egentlig sløsing og hva er bare mer eller mindre effektiv ressursbruk? I det forvaltningsfaglige tidsskriftet Stat og Styring har redaktør Øyvind Eggen påtatt seg å avklare hva vi snakker om når vi snakker om sløsing i det offentlige. Han skiller mellom ressursbruk som er politisk vedtatt, på den ene siden, og den som mer er et produkt av byråkrati, på den andre.

Tid, penger og oppmerksomhet

I kategorien politisk vedtatt ressursbruk som kan karakteriseres som sløsing, finner vi for eksempel tosensor-ordningen på eksamener verdt 15 studiepoeng eller mer, som ved min institusjon har ført til en enorm overføring av ressurser fra undervisning til vurdering. Ved samme lærested finner vi også det stormannsgale campusprosjektet, som i snart ti år har slukt tid, penger og oppmerksomhet fra organisasjonen og vil få et klimaavtrykk som ikke kan nedbetales i vår levetid.

I den andre kategorien av unødig ressursbruk som stammer «innenfra» forvaltningen vil jeg eksempelvis plassere de jevnlige rundene med omorganisering, som først og fremst skal få ledelsen til å se handlekraftig og endringsvillig ut. Dette er hva Eggen mer diplomatisk omtaler som «organisatoriske prosesser som ikke bidrar effektivt verken til samfunnsoppdraget eller til organisatorisk forbedring».

I samme kategori vil jeg inkludere rekken av rapporterings-, dokumentasjons- og planleggingssystemer, som man lett kan tro at universitetet eksisterer for å betjene, i stedet for at systemene eksisterer for å betjene universitetet.

Sløsing med arbeidstid

Merk at jeg ikke mener verken rapportering, dokumentasjon eller planlegging er bortkastet i seg selv! Men når for eksempel timeplanen ikke kan legges for et helt studieår av gangen fordi timeplansystemet en gang ble utformet for semestervis planlegging, forhindrer det ansatte fra å planlegge arbeidsoppgaver innenfor en rimelig tidshorisont. Det fører i sin tur til sløsing med arbeidstid.

Jeg tror det kunne vært bruk for et akademisk sløseriombud til å avsløre og latterliggjøre misforståtte prioriteringer og feilslåtte satsinger i sektoren. Men like nyttig ville det vært om vi ansatte kunne velge en faglig representant til å rettlede ledelsen i valg av systemer, plattformer og prosesser som faktisk hjelper heller enn hindrer oss i arbeidet. La oss kalle det et «tidsverneombud».