Mennesker og maskiner

Det er ikke sjelden jeg hører «jeg vil ikke bruke KI» når jeg forteller hva jeg jobber med. Da pleier jeg gjerne å forklare at ethvert nettsøk og de fleste mobil-apper bruker en eller annen form for KI. Spørsmålet er ikke om man skal bruke KI, men hvordan.

Jeg forsøker også å minne om at KI hverken er en ting eller én ting. Jeg foretrekker å snakke om «KI-baserte systemer» som en samlebetegnelse for ulike maskinbaserte systemer som kan utføre oppgaver som fremstår som intelligente.

Optimisme og usikkerhet

Som leder for MishMash Senter for KI og kreativitet har jeg blitt invitert til mange ulike KI-arrangementer de siste månedene. Jeg har besøkt de fleste universitets- og høgskoleinstitusjonene i Norge, vært på bransjetreff hos mange av de kreative næringene, møtt politikere, interesseorganisasjoner og vært på utallige seminarer med lederne for de andre KI-sentrene.

Hvis jeg skal forsøke å generalisere, opplever jeg at det er en del KI-optimister rundt omkring. Men jeg møter flere skeptikere. Mange er bekymret for jobben sin, med rette. Mye er i endring, men jeg forsøker å minne om at det også finnes mange muligheter.

Den forskningsindustrielle revolusjon

Også blant forskerne finner man både entusiaster og skeptikere. På NORAs KI-konferanse i juni sammenlignet Kenneth Harris fra University College London inntoget av KI i forskning med den industrielle revolusjonen. Overgangen til industriell tekstilproduksjon førte til at mange som levde av å spinne ull og veve tekstiler for hånd, mistet jobben. Men det gjorde også at mange flere mennesker fikk tilgang til både billigere og bedre klær.

Harris viste eksempler på hvordan maskiner nå er i stand til å lese seg opp på enorme mengder forskningslitteratur, stille relevante forskningsspørsmål, samle inn og analysere data og skrive komplette rapporter med figurer, vedlegg og referanser. Dette gjelder særlig innen fag som baserer seg på matematikk, logiske systemer og lett tilgjengelige data.

Det er mer krevende å bruke KI-baserte systemer innen disipliner som baserer seg på fysisk laboratorievirksomhet, selv om roboter på sikt kan overta mye av denne forskningen også. Dette er ikke nødvendigvis et problem. Vi (menneskeheten) vil kunne produsere både mer og mer systematisk forskning ved hjelp av maskiner, noe som også muliggjør forskning på temaer det ikke har vært ressurser til å forske på, for eksempel sjeldne sykdommer.

Teknologiselskaper som tar seg til rette

Litt senere på NORA-konferansen presenterte Ewa Luger fra University of Edinburgh et fremtidsblikk med utgangspunkt i humanistiske perspektiver. Da ble fokuset flyttet til refleksjoner rundt mange KI-baserte systemers manglende eller lemfeldige forhold til blant annet personvern, opphavsrett, etikk, moral, skjevheter, bærekraft.

Det er ingen tvil om at mange teknologiselskaper har tatt seg til rette. Dette må ryddes opp i. Men vi må også tørre å se oss selv i speilet: hver gang vi bruker et verktøy, er vi med på å legitimere det. Hver gang vi betaler for lisenser eller tokens, styrker vi økonomien til selskapene bak. Hvis vi ikke betaler med penger, er antagelig bruksmønstrene våre og dataene en del av transaksjonen.

I MishMash kobler vi «myke» og «harde» disipliner og benytter både kunstneriske og vitenskapelige metoder. Vi er særlig opptatt av å utforske hvordan mennesker og maskiner kan samhandle på positive måter. Maskiner kan gjøre mye på egen hånd, men det er tross alt mennesker som står bak all denne teknologien. Da må vi også ta ansvar.

Vi må tørre å se oss selv i speilet: hver gang vi bruker et verktøy, er vi med på å legitimere det.

Ta en tur på forskningskonferanse

På flere av bransjetreffene jeg har vært på, har det blitt trukket frem at ChatGPT kom «ut av det blå», at ting går veldig fort, og at ingen vet hvordan det blir fremover. Vi som har forsket på, med og gjennom KI de siste tiårene er ikke like overrasket. Ja, det har gått fort med oppskaleringen av kommersielle tjenester de siste årene, men dagens KI-systemer er basert på årevis med forskning. Hvis noen ønsker å se hva som kommer i fremtiden, holder det å ta en tur på en forskningskonferanse i sommer.

«Vi skal finne vår egen vei», sa digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung på åpningen av KI Norge tidligere i juni. En av fordelene med å være et land med få mennesker og korte avstander mellom forskningsmiljøer, bransjeorganisasjoner og forvaltning er at det er relativt lett å få til dialog på kryss og tvers.

Som forskere kan vi bidra til å dokumentere fortiden, beskrive nåtiden og utvikle både tanker og systemer for fremtiden. Da gjelder det å tenke kreativt og lage noe som både er nytt og nyttig. Vi må se muligheter i stedet for begrensninger, og vi må reflektere kritisk underveis.

Med gamification har de snudd laber studentinnsats til lystbetont samarbeid