Forskerne har blitt beskyldt for løgn og korrupsjon. Slik forbereder de seg når det blåser opp til storm.

Av Julia Loge

Publisert 14. mai 2019

Ulv og laks kan føre forskerne til stormfylte steder i sosiale medier. NINA-direktør Norunn Myklebust er opptatt av at de ikke skal stå der alene.

Da Norsk institutt for naturforskning (NINA) publiserte en rapport om konsekvenser av oppdrettslaks for villaksen i Altaelva, fulgte sju år med debatt i sosiale medier, avisinnlegg og kommentarfelt i nettaviser. Navngitte forskere ble beskyldt for løgn og korrupsjon, og aktivister krevde deres avgang. Kritikken var så vedvarende og systematisk usaklig at den kunne gå ut over forskernes jobb og privatliv, innså Norunn Sæther Myklebust, som er administrerende direktør i NINA. I verste fall kunne den akademiske friheten stå på spill.

– Det var da vi så konturene av en kampanje, at vi skjønte at vi måtte få på plass et apparat.

– Du kaller det en beredskapsgruppe, hva gjør de?

– I de mest krevende periodene møtes vi klokken åtte om morgenen, går gjennom siste nytt og legger en plan for dagen.

– Vi prøver å sette sammen et team med både faglig og strategisk kompetanse, for vi må forstå både forskningen og det landskapet som forskningen er i, hvilke aktører og drivkrefter som finnes. Det varierer hvem som er med, men det er ofte nærmeste leder, kommunikasjonssjef, meg, og forskeren eller forskningsgruppen. Utgangspunktet er å sikre at forskeren ikke blir stående alene. Det er viktig med god faglig støtte og råd, men like viktig er omsorg for den som skal stå i stormen. Det prøver jeg å formidle internt, at vi må hjelpe hverandre og være gode kollegaer.

– Ja, hvilken rolle har kollegaene?

– For det første må de være med på å kvalitetssikre budskap, enten det er forberedelser til intervju i media eller svar på leserinnlegg. I tillegg må man være god kollega, hente kaffe og passe på at den som står i det får lunsj – i det hele tatt være en god venn. Den faglige støtten er viktig, fra kollegaer i NINA og forskere fra andre institusjoner som jobber innen samme fagfelt.

– Hvordan forbereder dere forskere før de går ut med potensielt konfliktskapende funn?

– Det er forskerne som uttaler seg om forskningen og formidler resultatene sine, så da gjelder det å preppe dem så godt som mulig. Vi kobler alltid inn kommunikasjonsenheten vår. Så prøver vi å lage en beredskap og trimme forskerne på budskap. Så lenge det er faglige diskusjoner, er det helt kurant, og det er forskerne selv som svarer.

I de sakene der vi ser at diskusjonen vedvarer og konfliktnivået er høyt, diskuterer vi om vi skal svare, hva vi skal svare og hvem som skal svare. Jeg er nok over gjennomsnittet bevisst på dette, siden det er så mye av porteføljene til NINA som er forbundet med interessekonflikter.

– Hva er de mest omdiskuterte feltene eller dyrene?

– Rovvilt og laks. Forskningsresultatene våre griper inn i livet til folk og lønnsomheten til næringer. Da er det helt naturlig at forskningsresultatene diskuteres, for det er jo forskning som har stor betydning for enkeltpersoner og for samfunnet.

– Du skriver om advokater og interessenter som leter etter feil i forskningen. Men er det ikke nyttig at noen ettergår forskerne?

– Jo, helt klart, det er bra at det blir diskusjon rundt forskningsresultater, men vi ønsker at diskusjonen er faglig og saklig. Forskerne er vant til å diskutere forskningsresultater, det er det som driver forskningen framover. Utfordringen er når det er for usaklig eller er sjikane.

– Dere kan jo ikke forvente at alle kan diskutere på riktig, akademisk måte?

– Nei, det er en oppgave vi har, å klare å formidle på en måte som vanlige folk forstår, og diskutere resultatene på en måte som folk forstår. Men det går godt an å diskutere og samtidig være saklig.

– Hvor mye må forskere tåle?

– Forskerne må like å være synlige i media med forskningen sin, og så må de tåle at det stormer, men vi som arbeidsgivere må sikre at de har et apparat rundt seg når det stormer som verst. Sjikane og usaklige beskyldninger, det er de nødt til å tåle, men de burde vært forskånet fra det. Det er der gode kollegaer og støtteapparat trer inn, sånn at de tåler det.

– Hva slags hets er det forskerne opplever?

– Hets og sjikane på sosiale medier er den største utfordringen. Når det kommer korrupsjonsbeskyldninger mot enkeltforskere er det personangrep. De erfarne forskerne håndterer godt usaklige kommentarer, utfordringen er når stormen har høy intensitet over tid. Vi er etter hvert blitt mer og mer vant til usakligheter på nett. Det er også en utfordring i samfunnet, at folk kaster seg over tastaturet og skriver negativt på sosiale medier.

– Hvordan opplever forskerne ved NINA mediestormene?

– De sier to ting. De sier at stormen skjerper dem, og fører til at de blir enda mer opptatt av å formidle sine forskningsresultater nøyaktig og forståelig. Og så sier det at det er godt å ha et apparat rundt seg, så de slipper å stå helt alene.

– Ansetter dere ut fra hvem som kan være mest robust?
– Vi må tenke på det når vi rekrutterer til de feltene der vi vet at det kan storme. I tillegg til faglige kvalifikasjoner naturligvis. Basert på NINAs erfaringer er det menn som hittil har stått mest i stormen, men kvinner er like robuste. Hos oss er det en overvekt av menn på de mest konfliktfylte fagfeltene, men jeg er ganske sikker på at konfliktnivået ikke er årsaken. Vi har robuste medarbeidere av begge kjønn, som tåler å stå i det. Men det er klart, vi sender ikke de nyansatte ut i stormen.

– Må man være hardhudet for å forske på ulv eller lakselus?

– Man må i hvert fall være robust og tåle en trøkk. Da må man kunne mer enn bare forskningen sin. Når man har god oversikt over aktørbildet, altså politikken, forvaltningen, og de ulike interessentene i et fagfelt, klarer du bedre å tolke det som foregår.

– Vitenskapelig publisering gjør også forskerne mer robuste. At de har vitenskapelige publikasjoner i bagasjen er alfa og omega, for da vet forskerne at de metodene de har brukt er vurdert av eksterne eksperter som ikke har interesser i konflikten. Vi har forskere som har flere prosjekter, og dermed oppdragsgivere som ønsker forskjellige ting, og det må vi håndtere med fagligheten vår. Det skal ikke spille noen rolle for oss hva som er oppdragsgiverens ønsker, vi skal levere forskningsresultater. Vi leverer kunnskap både til miljøforvaltningen, energibransjen og oppdrettsnæringen. Der ligger det interessekonflikter og ulike målsettinger, da blir det kjempeviktig for oss å ha god kvalitet på forskningen og god faglig integritet.

– Du skriver at det er farlig om solid forskning blir underkjent på grunn av kampanjer. Har det skjedd?

– Alternativ kunnskap er jo et tema, det vet vi fra andre bransjer. Jeg skal ikke våge meg på å si at vi har opplevd det, men det er alltid en risiko hvis viktige forskningsresultater ikke blir kommunisert. Noe annet som jeg er opptatt av, er konsekvensen hvis forskeren ikke tør å formidle forskningen sin. Da vil samfunnet gå glipp av viktig kunnskap, og man kan få inntrykk av at kunnskapsgrunnlaget er dårligere enn det egentlig er. Så vi løfter forskingsformidlingsfanen høyt, det øker muligheten for at forskningen blir tatt i bruk, det gir profilering av instituttet, forskeren og fagfeltet.

Lurer du på hvilke råd NINA gir forskerne sine? Se deres «Vær bevisst-plakat» her.

  • Les også: