Publisert 18. september 2025 kl. 14:48
En viktig oppgave for et historisk museum er å få folk til å reflektere over hvordan man tenkte og hadde det før og hvordan man tenker og har det i dag, forteller Marte Spangen.
– Det gir grunnlag for å bli en reflektert person som klarer å sette seg inn i andres historier. Det er skummelt for Trump, sier Spangen, som både forsker på og står bak en utstilling på Historisk museum i Oslo om hva som egentlig former folks oppfatning av fortiden.
Derfor ble hun ekstra opprørt da Donald Trump i mars utstedte en presidentordre om at USAs museer skal tilpasse historiske utstillinger til regjeringens perspektiver. Og nylig fikk Smithsonian, verdens største samling av museums- og forskningsinstitusjoner, beskjed om å sende inn utkast, utstillingsplaner, kataloger og programdetaljer for nåværende og fremtidige utstillinger.
– Hva er det Trump prøver på?
– Når Trump griper inn mot museer som forteller historier fra fortiden, så prøver han å styre hvordan folk oppfatter seg selv og verden. Hans ultimate mål er å få folk til å se verden på en måte som gir ham mer makt. Det henger sammen med den generelle utviklingen i USA, der man uhemmet angriper forskning, universiteter og museer, og ikke bryr seg om fakta.
– Men hvorfor angriper Trump akkurat museene av alle ting?
– Det er fordi fortiden er viktig for oss, den virker så sterkt på oss mennesker. Det gjelder både vår individuelle historie, som familiehistorie og slektshistorie, men også den store og lange fortiden som vi alle tilhører. Trump har åpenbart innsett at fortiden har en betydning for hvordan folk ser på verden, siden han bryr seg om museer.
– Trump hevder at museene ikke fremstiller USAs historie på riktig måte. Hvem er egentlig best i stand til å bestemme hva som er riktig fremstilling av et lands historie?
– Jeg er fristet til å si: ikke Trump. Han er uinteressert i fakta, men han er interessert i å skape turbulens. Han vil at det skal være konflikt – som han delvis skaper selv – mellom det innbilte tradisjonelle USA, som ser ut til å være idealet, og det komplekse USA, med veldig mange ulike sosiale grupper. Det går ikke an å si at fortiden bare er én historie. Hvis noen skal bestemme noe om hva som skal sies om fortiden, så vil jeg sterkt anbefale at det er noen som faktisk kan noe om fortiden og ikke har en politisk agenda.
– Smithsonian har blitt beordret til å fjerne «antiamerikanske ideologi». Hva skjer hvis man fjerner elementer fra fortiden som man ikke liker?
– Man får en feilaktig forståelse av seg selv og verden. Hvis vi i Norge hadde begynt å nekte for at det ble sterilisert romanifolk her i landet, så hadde vi løyet for oss selv. Da gjør vi oss bedre enn vi er. Vi må forholde oss til det vi ikke liker med fortiden. Fortiden kan ikke være en parade som leder frem til den innbilte storheten vi har i dag. Hvis du fjerner det som er dårlig i et lands historie, så får man en uærlig historie. Det andre er at man utelukker grupper i samfunnet som har opplevd traumatiske ting. Da får man motsetninger i samfunnet, og folk som føler seg marginalisert. Så får man konflikter, og da er vi der Trump vil.
– Smithsonian er i stor grad basert på føderal støtte, slik også Historisk museum mottar statlig støtte. Er det så farlig hvis myndighetene stiller litt krav til hva som skal vises og ikke?
– Ja. Det finnes politiske føringer på hva myndighetene synes vi her på museet skal satse på, så vi kan ikke si at vi er totalt politisk uavhengige, men det er viktig at både forskningen og formidlingen ikke detaljstyres av politikere.
– Ser vi lignende tendenser i andre land?
– Jeg har bodd i Sverige, og mitt inntrykk er at det der er mer direkte politisk styring av museene enn i Norge. Men der har den politiske styringen blitt anklaget for å være venstrevridd, at det bare skal handle om mangfold. Jeg mener det samme om det: Det er uheldig hvis forskning og formidling i et museum detaljstyres av politiske ambisjoner og politiske agendaer.
– Hvilken rolle og ansvar har museene egentlig i dagens samfunn?
– Det som er spesielt med universitetsmuseene i Norge, er at vi ikke er statiske oppbevaringssteder for gjenstander som ble samlet inn på 1800-tallet, som det finnes en god del av. Vi driver med arkeologi, utgravingsvirksomhet og forskning. Samlingene vokser, og vi får inn nye data og produserer ny kunnskap. Men det er vanskelig, for folk har forskjellig utgangspunkt: De som er skeptiske til vitenskap er mindre åpne for at kunnskap kan endre seg over tid. Vi i museet bør være enda bedre på å få fram at forskningen dreier seg om at kunnskap ikke er statisk. Så sånne sensasjonsoppslag om at nå må vi skrive om historien fordi vi har funnet nye steinsteinøkser i Vestfold, det er jo en realitet.
– Norge er ikke USA, men bør vi likevel være på vakt?
– Selv om vi har helt andre politiske forhold, så er det ingen grunn til å ikke være på vakt, og selv om USA har en annen form for politisk debatt, så betyr ikke det at vi skal importere den hit. I Norge har vi politikere som tillater seg å kalle universitetsfag for tullefag. Det kan vi holde oss for gode til. Jeg tror ingen av dem har tatt noen av de fagene, så det er bare politisk synsing om hva som er verdig kunnskap, og det er ganske alvorlig. Alle sammen må passe på at vi slår ring om den demokratiske samtalen. Det er helt uproblematisk å ha ulike meninger, men man må klare å snakke sammen og ha tillit til at andre ikke vil en vondt.
– Du og dine kollegaer har i flere omganger oppfordret ledelsen ved universiteter og museer til å ytre seg mot Trumps angrep på akademia og museene. Har det hjulpet?
– Det har vel vært noe ymting fra ulike rektorer og sånn, men jeg opplever at det har vært mer fokus på at vi nå har sjansen til å kapre alle de gode amerikanske forskerne. Det er helt kurant at det er folk der ute som faktisk trenger et sted å dra til, men det er problematisk at det blir hovedfokuset. Så er det sikkert begrenset hva man konkret kan gjøre, men det er viktig å uttrykke solidaritet til dem som er i en fryktelig vanskelig situasjon.
