Kronikk | Terminologi
Judith Klein skriver i sitt tilsvar at jeg kritiserer en forsker jeg ikke kjenner. Det er en interessant påstand. Jeg kjenner faktisk Daphne Goldman, ikke personlig, men gjennom hennes arbeider. Flere av dem ligger åpent tilgjengelig på nettet, og det er slik akademisk diskusjon fungerer: Vi leser, vurderer og responderer på det som er publisert. Det er ikke en forutsetning å ha delt lunsj for å kunne analysere en tekst.
Klein etterlyser referanser. Det er helt legitimt. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde med meg en litteraturliste til debattspalten, det var et meningsinnlegg, ikke en fagfellevurdert artikkel. Men Goldmans arbeider finnes, og de taler for seg. I artikkelen Environmental attitudes and behavior of Jewish and Arab students in Israel (2017), sammenlignes «Jewish» og «Arab» students, og begrepet «Palestinian» nevnes ikke. Dette fraværet er ikke tilfeldig. Det er en språklig strategi som speiler en politisk virkelighet.
Goldman skriver: «The study compares environmental attitudes and behaviors of Jewish and Arab students in Israel.»
Og videre: «Jewish students scored higher on environmental knowledge and awareness, while Arab students showed stronger pro-environmental behavior in daily life.»
Når studenter med palestinsk bakgrunn omtales som «Arab students», uten rom for selvdefinert identitet, er det ikke bare en terminologisk detalj, det er en forskningsetisk utfordring.
Klein påpeker at mange palestinere bosatt i Israel selv bruker betegnelsen «araber». Det er riktig at identitetsbetegnelser varierer, og at noen velger «israelsk-araber» eller «araber» som selvbeskrivelse. Men det er også dokumentert at mange opplever dette som en påtvunget kategori, og at bruken av «araber» i stedet for «palestiner» kan være et resultat av strukturell marginalisering og politisk press. Når forskere velger slike betegnelser uten å problematisere dem, bidrar de til å videreføre en språkbruk som usynliggjør palestinsk identitet.
Usynliggjøring av palestinsk identitet har blitt kritisert både i forskning, debatt og sakprosa. Ayman K. Agbaria ved Universitetet i Haifa har skrevet om hvordan arabisk-palestinske borgere i Israel opplever tilhørighet som en politisk og eksistensiell utfordring. Al-Khansaa Diab, ved David Yellin College of Education i Jerusalem, har dokumentert hvordan palestinske kvinner opplever å bli kalt «arabere» i israelske utdanningsinstitusjoner, og hvordan dette bidrar til institusjonell usynliggjøring.
Klein understreker at UNECE-WIA er et globalt prosjekt. Det er riktig, og det gjør mitt anliggende desto viktigere. At et prosjekt har global rekkevidde, fritar det ikke fra lokal ansvarlighet. Tvert imot: Når forskere fra ulike land samarbeider, må vi være særlig oppmerksomme på hvordan språk og representasjon former virkeligheter. Det finnes ingen motsetning mellom å være del av et globalt prosjekt og å stille kritiske spørsmål om hvordan marginaliserte grupper omtales.
Det er også verdt å nevne at Goldman er medlem av ekspertgruppen i UNECE-WIA-prosjektet. Det gjør det enda viktigere å stille spørsmål ved hvordan språk og representasjon håndteres, og hvilke virkeligheter som bekreftes gjennom forskningen.
Klein skriver: «La oss snakke sammen». Det er en formulering som gir meg assosiasjoner til polert HR-retorikk. Jeg er for samtale, men ikke for samtaler som brukes til å avlede kritikk. Når jeg har forsøkt å snakke om manglende mangfoldstenkning i prosjektet, har jeg blitt møtt med dørgende stillhet. Det er først når jeg løfter problemstillinger offentlig at det kommer respons. Det sier noe om hvilke samtaler som faktisk er ønsket.
Jeg vil også minne om at forskningsprosjekter ved NMBU ikke bare er samarbeid mellom enkeltpersoner. De er systemer, med strukturer, ansvarslinjer og institusjonell legitimitet. Når israelske forskere deltar i prosjekter, selv om det ikke foreligger institusjonelt samarbeid med deres universiteter, er det fortsatt et akademisk og etisk spørsmål: Hvilke virkeligheter bekrefter vi gjennom våre samarbeid?
Akademisk frihet er ikke frihet fra kritikk. Det er frihet til å tenke, stille spørsmål og utfordre makt. Det er det jeg gjør.
Forskerforum har sendt innlegget til Daphne Goldman for kommentar.
