Vi står i en krise for håndverksdimensjonen i kunnskapsarbeidet

Fant ikke fagfeller. 78 av 79 sa nei, fortalte professor Petter Bae Brandtzæg til Khrono forrige uke. Det var andre gang Brandtzæg hadde fått problemer med kollegial vurdering av forskningsartikler dette året. Han konkluderte med krise og at hele fagfellesystemet er ødelagt.

Dagen etter skrev professorene og meritterte undervisere Erik Bjorheim Abrahamsen og Jon Tømmerås Selvik et innlegg samme sted. De pekte på at (karakter)begrunnelser uten studentinvolvering gir liten læring. Det er et perspektiv, men kanskje observasjonen i like stor grad gjelder arbeidsmengden som plutselig ble lagt på faglærere da det ble enkelt å «bestille» karakterbegrunnelser? Det digitale eksamenssystemet hadde blitt utstyrt med en avkryssingsboks der studentene kunne be om faglig gjennomgang av karakteren uten annen kostnad for dem selv enn å huke av.

De to tildragelsene er ganske ulike. Men kanskje handler de også om det samme? Er det en logisk og «funksjonell» nærhet?

Aristotelisk kunnskapsteori

For å etablere en slik indre sammenheng, trengs det hjelpestørrelser og jeg finner dem i en fortolkning av hva generativ kunstig intelligens gjør med høyere utdanning. Vi må også støtte oss på grunntrekk i aristotelisk kunnskapsteori. Det siste ligger i reintegrasjon av begreper som techne, fronesis og praxis i akademisk selvforståelse og diskurs:

• Techne betegner håndverksmessig innsikt og ferdighet. Det er evnen til å produsere noe gitt materialer, verktøy, regler, prosedyrer, innsikt og erfaring. I møte med kunstig intelligens, KI, må f.eks. studenter og lærere trenes i hvordan digital tekst kan korrigeres med presisjon og kreativitet ut over den syntaktiske og semantiske plankekjøring som KI leverer i masseomfang. Det innebærer teknisk og språklig mestring og forståelse for materielle, sosiale og tekstlige strukturer, mulighetsrom, tid og rytme; og de mange begrensningene i det narrative felt.
• Fronesis handler om praktisk klokskap og dømmekraft mot et bakteppe av faktisk viten. Det er nettopp fronesis som gir begrepsmessig bidrag til ansvarlig bruk og vurdering av artefakter, situasjoner og fagtekster, det siste enten de er eksamensbesvarelser eller forskningsartikler.
• Praxis er handling med et formål også i seg selv – praksis som ikke bare er middel for å nå mål utenfor seg selv. Det er uttrykk for verdi og mening. I utdannings-sammenheng betyr det å se undervisning, forskning og samarbeid som meningsfull virksomhet i egen rett, ikke bare som produksjon av resultater, kandidater eller data.

Praktisk visdom og kompensasjon

Akademisk tekstproduksjon blir preget av teknikk, ikke techne og fronesis:

Institusjonene er blitt «publiseringsfabrikker», der det viktigste er å pumpe ut flest mulig artikler i høyt rangerte tidsskrifter,…  Forskere blir utbrente, og mye av forskningen blir aldri lest eller sitert. Systemet er ekstremt individorientert og konkurransepreget. … i akademia er for mye oppmerksomhet på publisering, på bekostning av andre ting, skriver professor Anders Örtenblad i Khrono 21.08.25

KI er en forklaring, men denne omdanninga av det akademiske tekstuniverset hviler på 70 års utvikling fra transistorisering av datamaskinene på 1950-tallet via mikroprosessering på 1970-tallet og til Internettets gjennombrudd med lagring og gjenfinning av digital fulltekst 1990-2010.

− Det er en akademisk bokkultur som er i ferd med å forsvinne

I et slikt perspektiv kan vi kanskje se behovet for fagfellevurdering og karakter- begrunnelse som en fronesisk kompensasjon. De er framstøt for korreksjon av de sjablongmessige og teknokratisk frambrakte tekster som KI nå bidrar til.

På individnivå gjelder det å etablere hold og aksept for det enkelte tekststykke: Hvor står jeg? spør studenten. Hvor går jeg? spørres det fra professorstigen. Men på systemnivå kan vi lese det som om det fronesiske arbeidet får økende relativ betydning i takt med at skrivearbeidets mekanikk maskineres. Det fronesisk pregede kunnskapsarbeidet er mangelvare og leverandørene av det vil ha seg betalt.

Håndverket

Vi kan utvide perspektivet enda et hakk:

Steve Jobs pekte i sin tid på en sykdom som rammet hans tidligere kollega og seinere nemesis John Scully:

Sykdommen som får deg til å tro at en virkelig god idé utgjør 90 prosent av arbeidet. At du bare kan si til alle: «Her er denne fantastiske ideen”, så vil de naturligvis gå ut og realisere den. Problemet er at det ligger enorme mengder håndverk mellom en god idé og et godt produkt … Det er den prosessen som er magien.

Her er håndverket hos Jobs – pun intended – forstått som en kombinasjon av kategoriene technique, fronesis og praxis. Vi står i en krise for håndverksdimensjonen i kunnskapsarbeidet. Dette representerer et annet perspektiv enn de resignerte minner om universitetslivet slik det en gang var.

Denne utviklingen i Norge er ikke identisk, men har likhetstrekk med skjebnen til The Polytechnics i Storbritannia. De var praksisnære skoler på høyere nivå fra slutten av det 19. århundre, men vokste i antall og størrelse i takt med studenttilveksten på 1960-tallet. Så ble denne institusjonstypen avviklet med Further and Higher Education Act  i 1992. Nå er engelsk universitetsutdanning kommet i problemer: For dyrt. For dårlig. Flere ønsker seg tilbake. Hva med norsk UH?

Høyere og høyere, professor?

Argumentet her er ikke at det er feil å satse på høyere utdanning. Det er termene høy og høyere som er misforstått. Kunstig intelligens spiller en viktig rolle, men med et forbehold for den siste av de to termene. Er den kunstige varianten i ferd med å konkurrere ut den naturlige? I så fall ville jo universitetet uansett gå en svært usikker framtid i møte, slik OECD beskrev det i fire scenarier fra 2020 med idetilfang fra 2001. Der var alternativene tegnet ut i en firefeltstabell med oppløsning av universitetsinstitusjonen som den ene dimensjonen. Det er ikke en diskusjon vi trenger å gå inn i.

Enten KI nå fører til rask og dyp transformasjon av arbeidslivet eller ikke, står det akademiske kunnskapsarbeidet i en særstilling. IT-professor Cal Newport brukte f.eks. den premature lanseringen av versjon 5 av ChatGPT som bakgrunn for en kommentar I The New Yorker 12.08.25. I det lille essayet What if A.I. doesn’t get much better than this? ber han folk senke skuldrene. KI tar ikke over. Krisa kan avblåses, men ikke i akademia!

Dersom de mer moderate vurderingene av kunstig intelligens er riktige, kan vi forvente jevne, men gradvise fremskritt i årene som kommer…  Enkelte fagområder, som programmering og akademisk arbeid, vil trolig oppleve mer dyptgripende endringer … Samtidig er det usikkert om KI vil føre til en gjennomgripende omveltning av arbeidsmarkedet. Mer spekulative forestillinger, som ideen om en «superintelligens», kan snarere komme til å fremstå som lite relevant i en praktisk og utdanningsnær sammenheng.

KI-rasjonalisering er annerledes i høyere utdanning. Det skyldes at institusjonslivet er så tungt fundert på tekstproduksjon. Det avgjørende nå er ikke lenger å strekke seg stadig «høyere» i akademisk abstraksjon, men å koble teori og praksis tettere.

Akademia står derfor ved et veiskille: Skal vi se på KI-generert tekst og svekket leselyst som et problem som må bekjempes ved forbud og hodet i sanda? Eller er dette nå en håndfast realitet som krever kritisk overskridelse?

Vi trenger ikke studenter som kan det samme som ChatGPT eller Copilot