Nok en tysk toppolitiker avslørt

Forskningsjuks: Etter at den tyske forsvarsministeren von Guttenberg våren 2011 måtte gå som følge av forskningsjuks, har Tyskland fått sin neste forskningsjukssak på ministernivå. Denne gangen er det undervisnings- og forskningsminister Annette Schavan som er ute i hardt vær. Nylig – den 5. februar i år – ble det ved Universitetet i Düsseldorf fattet vedtak om at doktorgraden hennes er erklært ugyldig og trukket tilbake. Det er annonsert at videre detaljer vedrørende bakgrunnen for dette gjøres tilgjengelige etter hvert.

Det som så langt er klart, er at Schavan i en 33 år gammel pedagogikkfaglig avhandling om «samvittighet» ikke fulgte det som er oppfattet som vanlig vitenskapelig praksis. I stedet for at hun selvstendig kommenterte, klippet og skrev hun om det hun fant «her og der», uten å angi opphav på ryddig og ordentlig måte. Andres arbeid er utgitt som hennes eget, og det omfatter om lag hundre sider i en avhandling på 350 sider. Som forskningsjuks betraktet er saken alvorlig.

Kort tid etter at Fakultetsrådet ved Universitetet i Düsseldorf fattet sitt vedtak, valgte Schavan å fratre som minister i forbundsregjeringen. En begrunnelse var at hun ønsket å benytte seg av klageadgangen, og at hun oppfattet dette som uforenlig med å bli sittende i stillingen. Høyst sannsynlig er enda en betydelig karriere i tysk toppolitikk over som følge av et doktorarbeid som ikke holder mål.

I tiden før Guttenberg gikk av som forsvarsminister gikk det sport i å påvise «klipping og liming». Omlag to tredjedeler av hans doktoravhandling er av en slik art. Det er klart at Guttenberg i omfattende grad, og på en bevisst måte, drev med massivt juks og direkte plagiering. Han hadde på en frekk måte opptrådt vitenskapelig uredelig. Schavan er nå tilsynelatende plassert i den samme bås.

Da Guttenberg drev på med sitt doktorarbeid, var han på vei oppover i politikken, og det er åpenbart at han så det som formålstjenlig å kunne smykke seg med en doktortittel. Schavan fullførte doktorarbeidet 25 år gammel som et ledd i utdanningen. Pikant nok ble hun «sluppet rett på» og står derfor uten godkjent avsluttende eksamen utover videregående skole. Selv om dette ikke er nok til å redde Schavan, har hun sammenliknet med Guttenberg opptrådt vitenskapelig uredelig på en måte som er mindre graverende.

Siden Guttenberg-saken har det i Tyskland vært flere saker med forskningsjuks knyttet til doktorarbeider. I Norge har vi også fått vår egen forskningsjukssak. Den er knyttet til et doktorarbeid fra 2004 av en BI-forsker som gjorde karriere ved Handelshøyskolen BI inntil noen spurte seg «hva er nå dette?» For BI har saken vært litt av en lidelseshistorie, og den ble brakt til «Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning». Utvalget delte seg i et flertall og et mindretall, og kom som flertall frem til at BI-forskeren hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. Etter klage ble et klageutvalg oppnevnt av Kunnskapsdepartementet. Utvalget kom den 28. januar i år enstemmig frem til at BI-forskeren ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig, selv om det er dokumentert at det foreligger plagiat i ca. 15 prosent av BI-avhandlingen.

I den første eksterne granskningen av doktorarbeidet ved BI la mindretallet vekt på at manglende kjennskap til og etterlevelse av normene for god vitenskapelig praksis ikke kunne bebreides BI-forskeren som grovt uaktsom. Det vil si at BI-miljøet tillegges sin del av skylden for det som skjedde. Dette er det som nå står som endelig konklusjon.

I Tyskland har spørsmålet om forskningsjuks forbundet med doktorarbeider konsentrert seg om hvorvidt et arbeid det knytter seg tvil til, faller inn under det som kan oppfattes som en tilstrekkelig vitenskapelig standard. Ansvar skyves over på forfatteren av arbeidet, selv om det er åpenbart at de doktorgradsgivende institusjonene også må bære et betydelig ansvar. Dette er det som i norsk sammenheng er understreket i saken med BI-forskeren.

Guttenbergs personlige utilstrekkelighet og ansvar er svært åpenbar. I Schavans tilfelle er dette mindre klart, og derfor er det grunn til å se frem til den videre klagebehandling med en viss spenning. Konklusjonen i BI-saken peker i retning av at de doktorgradsgivende miljøene må skjerpe seg. Til syvende sist er dette viktigere enn at det i uendelighet graves frem gamle doktorarbeider av mindre patent karakter.