Også politikken taper hvis forskerne legger bånd på seg

Jon Helgheim mener jeg ikke forstår hva akademisk frihet er, og at det er helt greit at han som leder av Justiskomiteen ber Politihøgskolen «rydde opp» i en av deres ansattes forskningsformidling. Så vidt jeg kan forstå er Helgheims logikk at forskning som formidles må holde et visst faglig nivå for at prinsippet om akademisk frihet skal være gjeldende. Hvis ikke er det greit at politikere ber institusjonsledelsen om å gripe inn.

Problemet er at det alltid vil være diskusjoner om hva som er god og dårlig forskning. Ikke minst på politiserte forskningsfelt som klimaendringer, kjønnsforskning, rus, formuesbeskatning, laks, ulv – eller kriminalitet. Forskere som formidler forskning på omdiskuterte områder, vil ofte møte skarp kritikk. Formen på denne kritikken, er avgjørende for debatten.

Åpen diskusjon og saklig kritikk bidrar til å gjøre forskning og kunnskapsformidling bedre. Ønsker om sensur har motsatt effekt. Hvis noen har mistanke om at en forsker har begått brudd på anerkjente forskningsetiske normer, finnes det forskningsetiske utvalg man kan klage til.

Vi i Forskerforbundet liker at politikere leser og diskuterer forskning. Vi er også helt enig med Jon Helgheim i at akademisk frihet ikke innebærer å være unntatt kritikk. Helgheim er i sin fulle rett til å kritisere forskning, og til å ta til motmæle mot forskeres formidling av forskningsresultater.

Vårt poeng er utelukkende dette: Forskere skal kunne forske, undervise og formidle uten å frykte represalier fra finansiører eller arbeidsgivere. Uten denne akademiske friheten vil forskningen bli dårligere og viktige forskningsresultater vil aldri nå offentligheten, fordi mange forskere vil legge bånd på seg selv. Det vil også gi en fattigere politisk debatt. En slik utvikling tror vi verken Helgheim eller andre politikere ønsker seg.