Byggetorget på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er stillere enn de fleste lesesaler. Ti–tolv studenter sitter og står, og de jobber konsentrert med omtrent like mange byggverk. Hender ruller leire til pølser, barbeinte føtter trykker store leirblokker flate, leirete tomler glatter overflater. Alt nesten uten en lyd.
Litt bortenfor snor trappene seg flere etasjer nedover i ovnsrommet. Her er det ikke like stille. En stor ovn durer, nå står den til nedkjøling. Ovnene kan komme opp i 1300 grader og smelte melkebleke glasurer skinnende svarte. Luften i rommet er tørr og varm. Store og små ting står til tørk, langs en vegg står et badekar i leire, på noen hyller tørker glasur-prøver.
Den største ovnen er så stor at rommet er spesialbygget for å gjøre plass til den. Mens de mindre keramikkovnene åpnes med dører, er denne som en stor kasse som senkes ned over byggverkene. Inni den er det plass til tre meter høye skulpturer. I denne største ovnen venter en skulptur. Ikke tre meter høy, men fortsatt så stor at det krever et sett egne tekniske kunnskaper å bygge den.
Det er ikke mange utdanningsinstitusjoner som har så store keramikkovner, forteller professor Gunhild Vatn. Til et internasjonalt prosjekt som handler om å ta vare på keramikk-kunnskap, er derfor videoen BIG, som beskriver hvordan man bygger stort i keramikk, et av KHiOs viktigste bidrag.
Vatn har alltid jobbet med det tredimensjonale, om enn i mindre format enn det studentene hun underviser nå, gjør, men prinsippene er de samme.
– Én ting er å lære det tekniske, men veldig mye av det det jeg gjør, lærerens oppgave, er å øve studenten i å se og forstå form, sier Gunhild Vatn.
Studentene i byggetorget går på bachelor i keramikk, og nå får de forme sine første store skulpturer. For Lisa Marie Hovden er det første gang hun jobber realistisk. En underkropp er nesten klar, etter hvert skal den få overkropp og et hode med fløyte i, noe som forvandler det hele til en interaktiv lydinstallasjon. Men først må detaljene på plass. Boxeren, med stoffets rynker og bretter, tok én dag, nå har hun jobbet i tre dager med foten.
– Den er fortsatt ikke helt der, konstaterer Hovden.
Fra de keramikkansattes felleskontor har Vatn utsikt ned til de byggende studentene.
– Veldig mye av opplæringen handler om å diskutere formale problemstillinger, sier Vatn.
– Sånn som hun som sitter med foten sin. Hun øver seg på å faktisk se form. Hvor lange er tærne i forhold til hvor brede de er? Men det er også kurver i en fot. Hvordan faller skyggen? Du kan bruke skyggen til å forstå hvor det går innover, og hvor det går utover, sier Vatn.
Studentene får 150 kilo hver til skulpturene. Når Tessa Lulu Kaner og Anna Riksheim Melbye samarbeider, har de 300 kilo til sin abstrakte skulptur. De bruker en teknikk som er like gammel som den er enkel: Leiren rulles til pølser, flates ut og vikles oppover. Nå er skulpturen så høy at de må opp på krakker for å jobbe videre.
Gjennom samarbeidet håper også utvekslingsstudent Kaner å lære mer om glasur, for det har KHiO-studentene jobbet mer med.
– Men først må skulpturen bli ferdig og overleve. Det er ikke sikkert, sier Melbye.
Alle studentene har sett den nevnte videoen BIG, der en skulptur i fjor fikk så store sprekker at den ikke sto til å redde. Nå gjør de alt de kan for å unngå dette.
Skulpturen i ovnen tilhører masterstudent Jasmin Franko og har tørket i én uke, det er ennå tre uker til den er ferdig tørket og kan brennes første gang. Men hun har oppdaget noen problemer. Den tørker ujevnt, og i fundamentet finner hun sprekker tynne som hårstrå. Hun prøver å reparere dem, for vokser sprekkene, kan alt gå i knas. Å bygge stort i keramikk er de knuste hjerters fag.
– Det går av og til galt. Det er ikke nødvendigvis noens feil, det er rett og slett at det er så store krefter i sving og så tunge materialer, forklarer Vatn.
For å bygge videre fra en kopp til et meterhøyt byggverk trengs det noen tillegg for å unngå sprekker og knuste drømmer. Skulpturene får støttestrukturer innvendig, og kanskje noen midlertidige på utsiden. Leiren krymper når den tørker, men ved å blande inn finknust leire som allerede er brent, chamotte, krymper den litt mindre.
Studenten Ruben Aleksander Soon forsterker ytterligere ved å kna inn tekstilfibre, som gir leiren mer stabilitet, men som forsvinner når den brennes. Han samarbeider med Anna Kildetoft, og skulpturen deres står på en lagkake av chamotte, tekstiler og en krympeplate i leire som kan krympe sammen med skulpturen. Alt for å unngå ujevn tørking.
– Det går av og til galt. Det er ikke nødvendigvis noens feil. Gunhild Vatn
Keramikk hører til blant menneskenes eldste håndverk. Leirkar er kjent allerede fra tidlig steinalder, og mange av de opprinnelige metodene er fremdeles i bruk. Men kunnskap eies ikke for evig. Kunstnere og fagmiljøer sitter på spesialistkunnskap som kanskje bare sitter i hendene og hodet til den enkelte. Med maskiner og outsourcing kan kunnskapen forsvinne, forteller Vatn.
Det første porselenet ble laget i Kina på 600-tallet. Fra 1700-tallet begynte det å komme porselensfabrikker i Europa, og i 1885 fikk Norge sin første, Porsgrunn Porselensfabrikk. På 1900-tallet var dette en av landets ledende designbedrifter, men de siste årene har deler av produksjonen blitt flyttet til utlandet.
– Det var veldig mange ansatte i Porsgrunn, og de hadde spisskompetanse på sine blå stråmønstre. Når de som satt og malte det, en eller annen gang går av med pensjon, er det borte. Det er et eksempel på kunnskap som forsvinner til Kina, sier Vatn.
Det er her forskningsprosjektet CRAFT og nettstedet Decoding Ceramics kommer inn.
– Målet er at det skal være en brukervennlig kunnskapsdatabase hvor du kan se filmene raskt og intuitivt. Du får bli kjent med kunstnere og deres bruk av leire som kunstnerisk utgangspunkt, og inspirasjon til ulike teknikker og metoder, sier Vatn.
KHiO har laget mellom 15 og 20 videoer. I en av dem viser Vatn pølseteknikken.
– Å modellere helt enkelt med pølse, sånn som de gjør der nede, er den klassiske teknikken man har brukt til alle tider, bare at de gjør det stort, forklarer hun.
Vatns video spenner fra det mest grunnleggende, som å lage slikker – et «lim» laget av leire til å feste pølsene i hverandre med – til å bruke pølsene til skulpturer.
Men å bygge store skulpturer handler ikke bare om det tekniske, om å balansere keramikkens elementer, leire, tørking og brenning, i hvert fall ikke på en kunsthøyskole. Sammen med masterstudent og medlærer Sofia Nömm tilfører Vatn et fjerde element: Det handler om linjer, former og tredimensjonal forståelse. Ikke minst er det viktig for Vatn at studentene skal utvikle sitt eget, eksperimentelle kunstneriske ståsted.
– Kanskje er det sånn at første gang må de fokusere mest på det tekniske, men målet er at i løpet av prosessen skal de forstå mer om form, sier Vatn.
Studentene blir etter hvert gode på formale problemer, som hvordan en linje møter en annen linje for at det skal bli en god form, eller hvordan overflaten utfyller formen. Skulpturen til Soon og Kildetoft har en røff, knudrete overflate, mens Kaner og Melbye omhyggelig glatter ut overflaten på sin skulptur.
– Vi prøver å ivareta framtiden gjennom å finne nye teknikker og samtidig ta vare på det tradisjonelle. Gunhild Vatn
– Vi prøver å ta vare på det som har vært der alltid, som enkle håndbyggingsteknikker, selv om de som går ut herfra, ofte jobber mer konseptuelt, og kanskje veldig idébasert med performance.
I to andre opplæringsvideoer fra KHiO jobber studentene mye mer eksperimentelt. De bruker leiren til å skulpturere på sitt eget ansikt eller utendørs med hele kroppen.
Kunsthøyskolen måler ikke de vitenskapelig ansattes forskningsinnsats med fagfellevurderte artikler og tellekanter, men med utstillinger og utviklingsarbeid.
– Å jobbe med kunst er forskning. Å være i prosessen med å lage en ny skulptur og en ny skulptur og en ny skulptur og hele tiden prøve å gjøre det litt bedre: Da forsker du i et uttrykk, sier Vatn.
– Hvis vi mister det forskende blikket når vi jobber med kunst, og bare blir opptatt av å lage et produkt, da tror jeg vi går glipp av veldig mye.
Gunhild Vatn
CRAFT – Activating Pedagogy for Ceramic Education Futures
kunstnerisk utviklingsarbeid
hender
