«Disse forfedrene ble stjålet av noen helt uten respekt for maori-samfunnene de tilhørte», sa professor Pou Temara i den offisielle seremonien i oktober 2022 da levningene etter 64 mennesker ble tilbakeført til New Zealand fra Østerrike.
Siden 2003 har nasjonalmuseet Te Papa kontaktet museer og universiteter i Europa og USA på jakt etter sine forfedre. De har fått hjem mange hundre, og i 2011 var de også i Oslo og hentet to hodeskaller.
Da forfedrene ble tilbakeført fra Østerrike, var det en delegasjon fra deres folkegruppe som bar dem inn til velkomstseremonien ved Te Papa-museet.
Foto: Te Papa
For hundre år siden drev forskere en utstrakt innsamling av materiale til universitetene. Dyr, steiner, arkeologiske gjenstander, og også menneskers hodeskaller. Skaller skulle måles og ulike raser skilles fra hverandre og plasseres i hierarkiet.
I Norge ble samiske gravplasser gravd opp for å få hodeskaller til å påvise samer som kortskaller til forskjell fra norske langskaller. Ute i verden raidet samlere fra Europa graver på jakt etter hodeskaller, for eksempel for å finne ut hvor folkene i Stillehavet kom fra.
Høsten 1927 tilbrakte den norske zoologen og globetrotteren Ørjan Olsen ti uker på New Zealand.
I 1931 kom boken Eventyrlandet fra denne reisen, og der tematiserer han denne interessen, eller rettere sagt motstridende interesser: «Maoriens i og for sig sympatiske tabu over gravene står mot videnskapens behov», skriver Olsen.
«Men for tiden er det meget vanskelig for ikke å si farlig å søke etter sådant materiale. Så snart en gravgrotte blir opdaget av en hvit mann, pleier maoriene å flytte innholdet av den over i andre, hemmelige grotter som europeerne ikke kjenner til. Formodentlig er mesteparten av den slags saker nu samlet i noen få sådanne grotter.»
Zoolog og vitenskapsmann Ørjan Mikael Olsen (1885–1972) oppnådde også stor anerkjennelse i utlandet med et seksbindsverk om de store oppdagelser.
Foto: Ukjent/NTB
På et gammelt foto fra Rarotonga i Stillehavet stiller Olsen i lys dress, med tversoversløyfe, tidsriktige skarpe skjortesnipper og blomsterkranser rundt både hodet og halsen. En representant for det fremste Vesten har å by på, vitenskapsmannen, møter en eksotisk verden, samlet i ett bilde.
Fra 1926 til 1928 reiste han i Polynesia «for å drive zoologiske og etnografiske studier».
Med anbefalingsbrev og finansiering fra både universitetet og statsministeren fikk han raskt innpass hos eliten i Wellington. Han fikk med seg steinprøver, men fikk ikke skyte fugler, og det var forbudt å ta med maorienes arkeologiske gjenstander.
«Det er ikke lenger adgang for hvem som helst til å foreta innsamlinger i Polynesien, og godt er det», skrev Olsen i boken sin.
Flere ganger kommer han inn på vitenskapens jakt på skjelettmateriale. «De gamle høvdinger sitter i gravgrottene og ruger over sine falne krigere», skriver han, og fortsetter: «Og minst av alt synes de om at fremmede trenger inn på deres egne enemerker.» «Men videnskapen vil ha materiale. Man vil studere det skjønne og i mange henseender overmåte interessante maoriske folks historie, som er på det nøieste sammenknyttet med opdagelsen og kolonisasjonen av hele Polynesien. Hvem reiste Påskeøens mektige fortidsminner som har vakt allverdens forundring? Hadde polynesierne sorte forgjengere, har ‘osean-negrene’ eksistert? Dette er overmåte interessante spørsmål, og svaret må i stor utstrekning søkes i gravgrottene.»
Boken Eventyrlandet er rikt illustrert, og ifølge dagbøkene var Ørjan Olsen i tvil om han skulle gjengi bildet av mumien som Hr. Fraser hadde stjålet fra en gravgrotte.
Flesteparten av de 64 levningene som ble tilbakeført fra Østerrike, var samlet av en naturhistoriker og «notorisk gravrøver» som i dagbøkene sine beskriver hvordan han lurte seg rundt maoriene som voktet gravene, vel vitende om at disse var hellige for dem.
De siste 20 årene har Te Papa-museet jobbet med å spore opp og få tilbake forfedrenes levninger, helst til et sted så nær den opprinnelige gravgrotten som mulig. Til sammen har over 600 levninger funnet veien tilbake til New Zealand, som har satt av penger til både forskning, reiser og frakt. Susan Thorpe i Te Papas tilbakeføringsteam sier det er mange grunner til at tilbakeføring er viktig for maoriene og morioriene, urfolket på Chathamøyene:
– For det første gir det stor trøst å få tilbake levningene til forfedrene og plassere dem på deres hvilesteder, hvor de kan få langvarig omsorg og kjærlighet. Det er også viktig fordi tilbakeføring ofte er knyttet til oppreisning i form av unnskyldninger, og til sist fordi forskningsprosessen ofte kan føre til gjenforbindelse med forfedrenes verdier.
Ifølge Susan Thorpe er det ikke uvanlig at institusjonene finner flere levninger etter de første tilbakeføringene, og stadig flere museer og universiteter går grundig gjennom samlingene sine.
– I vårt arbeid finner vi også at tilbakeføring bygger sterke kuratoriske relasjoner og muligheter for kunnskapsutveksling mellom institusjoner. Noen ganger blir det begynnelsen på et samarbeid, ikke slutten, utdyper Thorpe.
Ti år etter at representantene fra New Zealand var i Oslo, skrev Khrono om ytterligere 42 maorihodeskaller i De Schreinerske Samlinger ved Universitetet i Oslo. De er omtalt i en rapport fra 2000, men ble ikke fanget opp da Te Papa sendte brev til norske institusjoner.
Året etter satt Anette Nymann Lindhom, student i museologi (museumsvitenskap), og planla en masteroppgave om De Schreinerske Samlinger. Da hun leste Khronos artikkel, endret hun fokus for masteroppgaven sin og ville finne ut hvordan hodeskallene kom til Norge.
Hun begynner med en tur til et antikvariat og skaffer seg Ørjan Olsens bok fra reisen til New Zealand. I boken er Olsen interessert i gravene, men han skriver aldri om at han faktisk oppsøker dem eller henter noe. Hodeskallene som ligger i UiO, forteller noe annet, for ifølge merkingen er de samlet inn av Ørjan Olsen i 1927.
Lindhom skjønner fort at møtet mellom Olsen og havneingeniøren William Mackenzie Fraser, som har et privat maori-museum, er viktig, men boken avslører ikke hvor viktig.
Neste spor er det eneste forskningsarbeidet der hodeskallene er omtalt, Konrad Wagners doktoravhandling fra 1937.
– I innledningen nevner han at Olsen sendte brev til Schreiner hvor han beskrev hvor han fant hodeskallene, og hvordan de så ut.
– Basert på det begynte jeg å lete etter det brevet, forteller Lindhom.
Lindhom kontaktet De Schreinerske Samlinger og fikk tilgang til alt de hadde: et regneark med oversiktsdata, kartotekkort og tre brev. Brevene ga et innblikk i hvorfor en zoolog lette etter menneskelige levninger. I et av brevene skriver Olsen at han mente det ville bli vanskelig å etterkomme Schreiners ønske om å samle kranier. Men i det siste brevet skriver han at han har fått tak i 41 hodeskaller.
– Det var veldig spesielt å lese de brevene. De er så detaljerte, og handler i stor grad om hvordan han lette og fant hodeskallene, både med hjelp fra Fraser og på egen hånd.
Olsen fikk altså i oppdrag å hente hodeskallene for anatomiprofessor Kristian Emil Schreiner, som ville se på relasjonen mellom ulike urfolk. Olsen var ikke alene om å samle inn for Schreiner. Schreiner ledet UiOs anatomiske institutt og bygget opp store deler av Schreiner-samlingen, som er en av Europas største skjelettsamlinger, med 8000 katalogførte levninger. Samlingen ble opprettet i 1828, med to hodeskaller fra utgravninger på Hovedøya i Oslofjorden. De eldste funnene er fra steinalderen, og blant de mest omtalte er de mange hundre samiske levningene. En del av disse har blitt tilbakeført til samiske områder og begravd igjen. Ifølge en rapport fra 2000 inneholder samlingen også rundt 500 utenlandske levninger.
I dag er samlingen helt lukket for offentligheten og har fått nytt navn, Bioantropologisk samling. Ved UiOs medisinske fakultet er en etasje i samlingen viet glasskap på rad og rekke, med hylle på hylle med hodeskaller. I etasjen under ligger pappesker med øvrige skjelettdeler.
Lindhom forteller at hvert kranium er merket med en lapp som forteller om funnsted og omstendigheter, i tillegg til at de ligger i esker merket med «New Zealand Ørjan Olsen».
Fra brevene fikk Lindhom en ny ledetråd.
– Han skriver at Schreiner skal få funnstedenes utseende og andre detaljer når han kommer hjem. I samlingen har de en detaljert dagbok fra en annen ekspedisjon, så da tenkte jeg at sannsynligheten var stor for at han kanskje hadde en tilsvarende dagbok fra denne reisen. Men den var ikke i Schreiners samling.
Nå legger Lindhom ut på leit. Historisk museum hadde noe etter Olsen, inkludert en dagbok, men ikke den fra Polynesia. I brevene står det at kassene med hodeskaller ble sendt til Zoologisk museum, så Lindhom kontakter dem for å se om dagbøkene er der.
Men Naturhistorisk museum holdt på å flytte arkivene sine, og selv om Lindhom engasjerte en medstudent som hadde praksis der, til å sjekke, fant de ingenting.
Lindhom trengte en pause fra jakten på dagbøkene, og begynte heller å lese avisutklippene i Nasjonalbibliotekets arkiv. I en artikkel takker Olsen staten, universitetet og private bidragsytere for finansiering, og han forteller at alle museer av betydning samler inn den distinkte floraen og faunaen på øyene, og at Oslo ikke bør komme bakpå. Han forteller også åpent om hvordan man kan gå fram for å finne hodeskaller, og at han har sendt hjem en samling til Schreiner.
Innimellom avislesingen søker Lindhom opp Olsen i privatarkivet ved Nasjonalbiblioteket. Og hun får treff!
– Så fikk jeg bestilt opp hele arkivet. Men jeg visste jo ikke før jeg kom hit og begynte å se i eskene, hva som faktisk var der.
Der fant Lindhom Olsens dagbok fra Polynesia i sin helhet. Mens dagboken fra Russland er små, håndskrevne bøker med stenografiske tegn, var dagboken fra Polynesia på over 500 sider, først maskinskrevet, så korrigert med penn.
Nå kunne Lindhom lese hele historien og fylle i hullene etter å ha lest de tre brevene.
– Han viser hvor detaljert og dyktig han er i det vitenskapelige arbeidet. Og så er det alle de historiene han forteller, hvordan han gjennomforteller samtaler, hvem han møter. Alt er veldig detaljert.
Lindhom visste allerede omtrent hvor hun ville begynne å lete. Hva skjedde egentlig den dagen Fraser og Olsen var ute på tur, lørdag 29. oktober 1927?
– Da jeg kom over til dagboken og begynte å lese, gikk jeg først konkret inn på datoen. Og fant fort ut at det var veldig relevant materiale. Da jeg leste det for første gang, var det veldig overveldende, på mange måter. For jeg har lest et materiale som egentlig er ganske sjokkerende, sier Lindhom.
– Jeg har lest et materiale som egentlig er ganske sjokkerende.
Anette Lindhom
På et annet gammelt foto har Ørjan Olsen pipen i munnviken, høye støvler, en stor Fedora-hatt og sekk på ryggen. Kanskje var det sånn han så ut denne lørdagen i oktober?
I dagboken er lørdagsutflukten med Fraser viet fire sider. Først kommer en nøye beskrivelse av ruten de fulgte, og hvordan de leter, før Fraser plystrer til Olsen og roper lavt at han har funnet noe. Grotten er for smal til at Olsen kan krype inn, men Fraser er liten nok.
«Jeg hörte ham krafse og rumstere dernede. Jeg spurgte om der var flere end de to kranier vi hadde seet ovenfra. ‘Der er hundrede af dem’, svarede han.»
Fraser kommer opp til Olsen med seks kranier.
«’Vil De endnu ha flere’, spurgte han. ‘Jeg vil ha alle, vi paa nogen mulig maade kan faa med os’, sa jeg.»
Fraser henter ut alle kraniene han kan få tak i, unntatt noen som har blitt for fuktige, mens Olsen pakker dem i papir og videre i medbrakte sekker.
«Da Fraser tilslut kom op, hadde vi 36 cranier ialt, en pen slump.» Alle mangler underkjeve, og noen har rødmaling på. Olsen mener derfor det er krigere, og Fraser mener graven er 200 år gammel.
«Saa gjaldt det at faa dem med os.» Fraser og Olsen må gå to turer med sekkene de har fylt. «Nogle maorier arbeidede paa markerne en 7–800 meter borte, og vi var noget ængstelige for at bli opdaget (denne gravplads er særlig strengt tabu). Da vi gik op med sidste ladning, lod vi damerne gaa foran, og det var aftalt, at de skulde signalisere fra bakken ned til os, om de saa maorierne komme. Det skeede imidlertidig ikke, men de stansede på bakkekammen og ventede, medens vi kom op. Formodentlig trodde maorierne at vi kun var ude på picnic med damerne, og som mange dumme europæere kun drog med os overflødigt meget pikpak.»
Før de kommer seg av gårde, innhenter gravplassens oppsynsmann dem og stiller spørsmål, men Fraser greier å avlede ham.
«Vi satte av damerne ved deres hjem i bygrænsen og kjörte direkte til et udhus paa Whangarei Harbour Board, hvor hele samlingen useet lastedes af. Gik saa og fik os en drink, hvilket nu kunne være på sin plads, det hadde været en varm job.»
I dagbøkene fant Lindhom også beskrivelser fra en grotte på Tahiti, der Olsen også samlet hodeskaller. Hun forteller at her er Olsen mindre grådig, for noen av hodeskallene har blomster og andre gjenstander ved seg, og Olsen tolker dette som at de fortsatt har personer som er glad i dem. Derfor lar han disse ligge og tar heller med seg noen som ser mer forlatt ut. Lindhom leser dette som at Olsen ikke var helt fri for skrupler, men at han hadde med seg et europeisk blikk der man viser respekt for døde slektninger ved å stelle graven. I maorisk kultur er derimot båndet sterkt også til forfedre som har dødd for lenge siden, og kan det være like respektfullt å la dem være i fred.
I boken forteller Olsen at han dro tilbake til Wellington for å ordne noen ting etter besøket hos Fraser. I dagbøkene viser det seg at ett av disse ærendene var å sende kraniene hjem til Schreiner. Her møtte Olsen motstand, blant annet fra en undersekretær i innenriksdepartementet, som mener det er høyst tabu å grave opp ens kjære fra kirkegårder.
«Kan De ikke tænke dem, at De indfödte bliver opbragt, naar de faar höre om noget saadant”, sa han. “Jo selvfölgelig”, svarede jeg, “derfor skal de intet höre, naar denslags foretages.” Han saa lidt maabende ud», skriver Olsen i dagboken, som er gjengitt i Lindhoms masteroppgave The journey of the skulls.
Ved Te Papa er Susan Thorpe takknemlig for Lindhoms detektivinnsats. 4. november 1927 forlot hodeskallene New Zealand. Thorpe vet ikke når, men hun er ikke i tvil om at forfedrene en dag kommer tilbake.
– Jeg er sikker på at de gjenværende kōiwi tangata (menneskelige levninger) vil bli returnert til Aotearoa/New Zealand. De vil kunne vende tilbake til sitt opprinnelige samfunn, ettersom informasjonen om hvor de ble hentet fra, er så detaljert, sier Susan Thorpe.
forsker, Norsk institutt for kulturminneforskning
– En viktig forutsetning er at det er noen som ønsker å få det tilbakeført, og en forutsetning for det er at gjenstandene er kjent, og at man vet hvor de er. Det er ikke alltid tilfellet.
museumsleder, RiddoDuottarMuseat-Sámiid Vuorká-Dávvirat / De Samiske Samlinger
– Når kulturarv er tatt fra et folk, uansett om det er stjålet, kjøpt eller gitt bort, så blir det aldri del av kulturarven i landet det har kommet til. Tilhørigheten forblir hos folket som skapte det, og når vi får tilbake objektene, reparerer vi forbindelsen til våre røtter.
førsteamanuensis, Kulturhistorisk museum
– Gjenstander som er ervervet under tvilsomme forhold, og der det finnes en mottaker som er mulig å identifisere, bør tilbakeføres. Men det er ikke nødvendigvis sånn at alle vil ha tilbake alle gjenstander.
