Av Julia Loge
Publisert 13. juni 2019 kl. 12:24
Da Priyank Nimje jobbet med doktorgraden, ble det andre året knalltøft. Kulturelle forskjeller mellom akademia i hjemlandet India og Norge, ensomhet og avstand til familien, og språklige barrierer la seg oppå følelsen av å ikke yte tilstrekkelig i arbeidet og være bakpå med publiseringer.
Da Nimje endelig åpnet seg om problemene, fant han ut at støttesystemet hadde vært der hele tiden. Nå jobber han for at nye internasjonale stipendiater skal unngå ensomheten og vite hvor de kan oppsøke hjelp.
Andreårs-blues er uttrykket Nimje bruker for å beskrive perioden der det første årets begeistring over prosjektet er over og man begynner å forstå tidspresset og arbeidsmengden.
Bedriftshelsetjenesten på Universitetet i Oslo kjenner igjen mønsteret, og arrangerer stressmestringskurs for stipendiater flere ganger i året slik at de kan komme inn tidlig i midtperioden. Da er forelskelsen over, og stresset setter inn, ifølge seniorrådgiver Kristine Mollø-Christensen.
På Forskerutdanningskonferansen i Tønsberg nylig fortalte hun at mange blir overrasket over hvor stor og uoversiktlig oppgaven er når de går i gang med avhandlingen, og at det er så mye vanskeligere enn en masteroppgave.
– Dette er personer som har vært veldig dyktige og er vant til å lykkes, så opplever de at ting blir vanskelige. Man får en skamfølelse som er vanskelig å snakke om, sa Mollø-Christensen.
Mollø-Christensen og Carolina Lybäck-Forsbacka fortalte også at de uklare rammene rundt egen arbeidshverdag er en grunn til at stipendiater blir stresset. Mange pålegger seg selv lange arbeidsdager og lite fritid.
Å beholde fritidsinteresser er et av bedriftshelsetjenestens tips for å mestre doktorgradslivet. Den første tiden i Norge var overveldende, Nimje var vant til å leve tett på familien sin, nå var de langt unna, mens mange av de norske kollegaene var opptatte med sin familie. For å komme ut av ensomheten har Nimje funnet seg hobbyer. Han fotograferer, driver med friluftsliv og trener bueskyting.
For Nimje tok det tre år før han greide å omstille seg fra den indiske respekten for autoriteter til å greie å motsi veilederen sin. Ifølge de to fra bedriftshelsetjenesten er rollekonflikter «noe av det giftigste som finnes» fordi «det er en dragkamp inni deg som gjør at du blir veldig sliten» og som dermed utløser depresjon og mentale plager.
I tillegg er det en utfordring for internasjonale doktorgradsstudenter å ikke kunne bruke sitt eget språk for å beskrive problemer og fordi manglende norskkunnskaper kan isolere dem fra sosiale sammenhenger på instituttet.
Nimje har også opprettet sosiale grupper for utenlandske stipendiater i Bø. Og ifølge Kristine Mollø-Christensen er sosial støtte en viktig buffer mot stress. Vennskap med andre stipendiater er viktig, fordi de er i samme situasjon, og gjerne med stipendiater på andre institutter, fordi det er lettere å snakke fritt med noen man ikke er i en konkurransesituasjon med.
Bedriftshelsetjenesten ved UiO legger også vekt på at stipendiater må få medarbeidersamtaler, veiledning en til fire ganger i måneden, og oversikt over støtteapparatet i administrasjonen, for eksempel hvilke rettigheter de har til oppfølging og tilrettelegging.
