Av Julia Loge
Publisert 13. juni 2019 kl. 12:23
Da Priyank Sharad Nimje dro fra hjemstedet Pune i India var det første gang han var på flyplassen, første gang han reiste ut av India. Han forlot byen med nesten seks millioner innbyggere og dro til Bø i Telemark. Bygden hadde nesten 6000 innbyggere og en høyskole med et beverprosjekt. Der skulle Nimje oppfylle drømmen sin, å bli forsker og gi sitt bidrag til å bringe verden og vitenskapen framover.
– Det var min mulighet til å vise meg. Jeg hadde alltid hatt lyst til å bli forsker, utføre noe i vitenskap. Jeg var entusiastisk og ville endre verden, min forskning skulle påvirke alle, sa Nimje til Forskerutdanningskonferansen i Tønsberg forrige uke.
Men så enkelt ble det ikke for Nimje. Og ikke for mange andre heller. Det finnes ingen norske studier av doktorgradsstudenten psykiske helse, en belgisk studie viser at halvparten opplever psykologisk stress og en tredel står i fare for å utvikle en psykisk sykdom.
Nå deler Nimje av sin historie for å hjelpe andre utenlandske stipendiater.
Avreisen skjedde raskt, det var mange Nimje ikke fikk tid til å si hadet til. Men han rakk å besøke veilederen sin på universitetet i Pune og fikk med seg råd om hvordan han skulle «tilbe» sin nye veileder. «Worship» er ordet Nimje bruker i dag. Han fikk tips om å vaske veilederens hender og så drikke vannet, for å vise sin hengivenhet. Om ikke direkte, så burde han i hvert fall alltid etterkomme veilederens ønsker og være takknemlig for alt han fikk.
– Den akademiske kulturen i India er annerledes. Vi er ikke kritiske til veilederen vår, det er ufint. Så jeg sa alltid ja, selv om jeg var ukomfortabel med det.
I starten var alt fantastisk i Bø. Men så kom vintermørket og kulden, forsterket av kulturforskjeller, språkbarrieren og ensomhet. Hvetebrøddagene slo over i andreårsblues. Og det påvirket arbeidet, han gjorde feil i analyser, rakk ikke frister. Og når veilederen etterspurte noe, var Nimje allerede så sliten at han tok det personlig og tolket det som at veilederen mente han var en dårlig student.
– Det første året går kjemperaskt, det innser man det andre året. Jeg begynte å tenke at jeg kanskje ikke kom til å endre verden akkurat nå. Og så begynte jeg å lure på om det var rett ph.d. jeg hadde begynt på. Derfra var det en nedadgående spiral. Jeg begynte å tvile på meg selv, jeg så at andre publiserte mens jeg ikke hadde noe ute. Jeg kritiserte meg selv for små ting, ble frustrert for det jeg ikke fikk gjort. Jeg ble skuffet over meg selv, sint, og jeg følte meg trist og håpløs.
Da Nimje strøyk på en eksamen i et fag han allerede hadde undervist i, var kollapsen et faktum.
– Jeg lå i sengen hele dagen. Følte meg som en taper, fordi jeg lå i sengen hele dagen. Jeg traff bunnen, og tenkte ‘Hva er verdien av å leve når jeg ikke får til det ene jeg har drømt om hele livet, å bli forsker?’.
Men dette er ikke en tragisk historie. Fire år etter at han kom til Bø disputerte Nimje. Om noen uker flytter han til Bergen for å jobbe på Havforskningsinstituttet. Vendepunktet kom da han snakket med en venn om problemene sine, og vennen møtte ham med full forståelse, ikke den avvisningen Nimje hadde sett for seg.
– Han oppfordret meg til å snakke med noen i administrasjonen, så jeg snakket med ph.d.-koordinatoren, som jeg følte var på samme nivå som meg. Jeg følte meg trygg på henne. Hun lyttet. Det første hun fortalte var at jeg ikke er den eneste, jeg er ikke alene om å føle slik.
Koordinatoren oppfordret Nimje til å snakke med veilederen.
– Da jeg snakket med dem, var alle der for å hjelpe meg. Det jeg ønsket å høre, var at jeg ikke er alene. Jeg ble oppfordret til å gå i terapi, terapeuten sa at jeg ikke er den eneste ph.d-studenten som går dit. Sånn skjønte jeg at problemet ikke var meg, men situasjonen. Så snart jeg begynte å snakke med noen ble alt bedre.
Nimje skjønte at det finnes et støttesystem, at det hadde vært der hele tiden uten at han viste om det. Og året etter at han strøk på eksamen, sto han med gode karakterer.
Så nå kan Nimje stå foran en stor forsamling på Forskerutdanningskonferansen og snakke om hvordan han overlevde doktorgraden. Ikke bare kan han dele sin historie, han bidrar selv til å gjøre det litt lettere for de nye som ankommer Bø. For mens Nimje jobbet med doktorgraden sin ble Høgskolen i Telemark fusjonert inn i den nye Høgskolen i Sørøst-Norge. Så ble høgskolen universitet. Til sammen betyr det flere stipendiater, i dag er de 18-19 stipendiater i Bø.
– Jeg vil ikke at de andre skal føle seg ensomme og jeg prøver å være en del av løsningen. Etter at jeg begynte å åpne meg om min depresjon og at jeg går til psykolog, er det mange som har spurt meg om å få telefonnummeret til psykologen. De vet ikke at det finnes et støttesystem, men når jeg forteller dem om det, så trenger de det.
Nå er over halvparten av stipendiatene i Bø utenlandske, og Nimje samler dem. De har en egen gruppe i meldingstjenesten Whatsapp. Og da veilederen nylig fikk en fersk stipendiat fra Mongolia, spurte han Nimje om å være en slags fadder, siden Nimje både kjenner de praktiske og psykiske utfordringene.
– Doktorgraden er en ensom reise, men du må ikke være alene. Nå har jeg det bra.
