Forskerforbundet har åpen tilgang til forskning som tema på sitt Forskningspolitiske seminar 15. november. Der bør det diskuteres forslag som virkelig vil bidra til å sikre at forskning blir tilgjengelig for alle, skriver Morten Irgens.

Forskerforbundet arrangerer hver november et spennende forskningspolitisk seminar, og i år er det på tirsdag 15.november.  Årets tema er open science, som handler om lettere tilgang til vitenskapelige resultater.

En viktig del av open science er åpen tilgang til fagfellevurderte artikler. Det innebærer gratis, umiddelbar, online tilgjengelighet til forskningsartikler kombinert med rettighetene til å bruke disse artiklene. En åpen kanal er et system for dette. Kontrasten er lukkede kanaler, som er det vanlige systemet hvor man publiserer i journaler som beholder rettighetene til alt bruk av artikkelen, og hvor de som ønsker å lese den må betale for det.

I 2015 ble 84 prosent av norske forskningsartikler publisert i lukkede kanaler.

Publisering i lukkede kanaler er dårlig samfunnsøkonomi. Staten betaler for forskningen og skrivingen av artiklene, den betaler for fagfellevurderingene, og den betaler for journalene artiklene trykkes i. Vi betaler altså for å få lov til å lese artiklene vi allerede har betalt for å skrive og redigere. Og dette er dyrt. NTNU har 19 000 tidsskriftabonnement. Elsevier, verdens største akademiske forlagshus, hadde i fjor en inntekt på 21 milliarder kroner.

Et viktigere poeng er nok at selv om forskningen er produsert som et offentlig gode, er den ikke tilgjengelig for det offentlige som har betalt for det. Åpen tilgang til forskningsresultater og forskningsdata øker avkastningen på investeringen ved å sikre at resultatene av forskningen som vi i fellesskap finansierer kan leses, bygges videre på, og gjøres om til verdier og løsninger til beste for oss alle. For å bruke Elsevier igjen som eksempel, så har forlagshuset 13 millioner dokumenter i sine arkiver, de fleste av dem utilgjengelige for den som ikke kan betale.

Forskning og kunnskapsutvikling er et prosjekt alle samfunn bidrar til og alle samfunn, fattig eller rike, skal kunne dra nytte av. Vi investerer i forskning for å utvikle vår felles kunnskap og forbedre våre liv. Åpen tilgang vil, sier lederen for global helse i Gates Foundation, Trevor Mundel, “akselerere utviklingen av nye løsninger for å takle smittsomme sykdommer, kutte mødre- og barnedødelighet og redusere feilernæring i verdens fattigste steder.” Åpen tilgang til data i landbruksforskning er et nøkkeltema, sier Johannes Keizer i FNs Food and Agriculture Organization, “hvis du ønsker å beseire sult og fattigdom”.

EU har nå vedtatt at all forskning som publiseres helt eller delvis med offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2020.  Andre viktige aktører som bruker kunnskap til å endre verden tar også sterke grep for å øke eller sikre åpen tilgang. Bill & Melinda Gates Foundation som deler ut over 36 milliarder kroner hvert år til forskning, utvikling og bistandsprosjekter, har bestemt at fra 1.januar 2017 skal all fagfellevurdert forskning (med tilhørende forskningsdata) som finansieres av deres forskningsfond være åpent tilgjengelig.

Den norske stat behøver ikke gi forskere eller institusjoner finansiell belønning for å publisere i lukkede kanaler.

Den offentlige diskusjonen viser en stor enighet om at offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig.  Myndighetene i Norge har i lang tid vært opptatt av å åpne tilgangen til norsk forskningsproduksjon. I følge forskningsmeldingen “Lange linjer” (Stortingsmelding nr. 1, 2012-2013), mente regjeringen prinsipielt at “all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert skal være åpent tilgjengelig”. Den sittende regjering har fulgt samme linje, og lanserte i april i år arbeidet med å utarbeide nye nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskning. Rapporten ble levert i juni. Statssekretær Bjørn Haugstad kommenterte også på Open Science Presidency Conference i Amsterdam i april at Norge skulle være et forsiktig foregangsland i arbeidet med åpen tilgang.

Det vi kan forstå med Haugstad sitt begrep om “forsiktig foregangsland” er nok at vi må beholde en vilje og evne til å ivareta forskningens behov og mulighet til å bli sett og anerkjent, samt at Norge ikke legger opp til strukturer som passer kun for Norge, men ser den internasjonale konteksten i utviklingen av løsninger for åpen tilgang til forskning. Hvor forsiktige vi skal eller kan være, sett opp mot hva som skal til for å nå de ønskede målene, er en vanskelig debatt, men en debatt som vi opplever at utkastet til nye nasjonale retningslinjer gir et godt utgangspunkt for å ta.

En offentlig oppnevnt ekspertgruppe har nå kommet med mange gode forslag til hvordan vi kan ta videre skritt i riktig retning, og Kunnskapsdepartementet har sendt disse ut på høring. Men forslagene er forsiktige.  I høringssvaret i fra Høgskolen i Oslo og Akershus har vi utfordret regjeringen til å gå lenger enn det ekspertgruppen foreslår på noen punkter.

For endringene går for sakte, og det er mye på grunn av rammer og insentiver rundt forskningen. Her kan og bør vi ta tydelige politiske grep for å faktisk oppnå målene vi alle ønsker. Vi vil gi sterke og styrende insentiver for en raskere omstilling til åpen forskning, og sørge for at vi får et reelt gjennombrudd for åpen tilgang til forskning og forskningsdata.

Det viktigste grepet er å belønne publisering i åpne kanaler. Men rapportens forslag er forsiktig. Det vil antagelig ikke gi store endringer i publiseringsmønstre å “gi prioritet til kanaler med åpen tilgang til nivå 2 dersom de har valg mellom flere kanaler av omtrent samme kvalitet” som rapporten foreslår. Men det er mulig å skape en raskere endring i publiseringsadferd.

Vi ønsker å diskutere hvordan vi kan bevege oss mot å kun gi RBO-uttelling til publikasjoner i åpne kanaler. Vi tror at dette kan bidra til at flere eksisterende tidsskrifter over tid går over til en ”pre-paid” modell.  Forskere har selvfølgelig full frihet til å publisere hvor de vil. Men den norske stat behøver ikke gi forskere eller institusjoner finansiell belønning for å publisere i lukkede kanaler. Hvis departementet derimot bestemmer seg for å fortsette å gi insentiver til publisering i lukkede kanaler må det som et minimum være betraktelig svakere enn insentivene for åpen publisering.

Åpen tilgang til forskning er for viktig til å satse halvhjertet.

Overgangsperioden, fra ett system til et annet, vil være vanskelig og vil kunne gjøre vondt. Innføringen av disse endringene bør gjøres over tid og med kløkt.  For eksempel så er det mange miljøer som mangler gode åpne publiseringskanaler.  Men en gradvis endring i insentivene, inkludert EUs krav om at prosjektene de finansierer skal publisere i åpne kanaler og en tydelig dreining av RBO-uttellingen, vil føre til et endret landskap.

Uansett hva vi gjør, bør vi ikke gå inn på hybridmodellen.  Hybridmodellen innebærer at etter at vi har betalt for abonnement må kjøpe fri opphavsrett til hver enkelt artikkel, noe som gjerne er dyrere enn om man publiserer gjennom åpne tidsskrifter.

The San Francisco Declaration on Research Assessment (DORA), som ekspertgruppen anbefaler institusjonene å signere, uttrykker tydelig at belønningssystemer bør ta utgangspunkt i andre kvalitetsmål enn tidsskriftets prestisje. Det er et godt forslag, og institusjonene bør følge opp dette og endre sine evalueringsprosesser og -retningslinjer i tråd med DORA.

La oss ikke hindres av overkommelige praktiske utfordringer. Åpen tilgang til forskning er for viktig til å satse halvhjertet. Vi håper at Forskerforbundets Forskningspolitiske seminar gir en entusiastisk tilslutning til en helhjertet satsing på åpen tilgang til forskning, og ser fram til gode diskusjoner om hvordan vi kan nå målet om at offentlig finansiert forskning skal være offentlig tilgjengelig.