Norsk forskning og akademia trenger mer enn engelsk

Debatten om fremmedspråk i videregående skole har fått ny aktualitet med forslaget om å gjøre fagene valgfrie. Mange gode argumenter mot forslaget er allerede kommet frem: Språkkunnskaper er viktige for næringsliv, diplomati, kulturforståelse og internasjonalt samarbeid.

Jeg savner likevel ett perspektiv i debatten som fortjener større oppmerksomhet: Hva skjer med norsk forskning og høyere utdanning dersom stadig færre lærer andre språk enn norsk og engelsk?

Gerard Doetjes, leder i Fremmedspråksenteret, har pekt på at utfallet av debatten om fremmedspråk i skolen også vil påvirke høyere utdanning. Universitets- og høgskolerådet viser samtidig til at fransk, tysk og spansk i høyere utdanning er redusert med rundt 30 prosent siden 2016, og peker på at svekkelsen av språktilbudet i skolen igjen svekker rekrutteringen til høyere utdanning.

Dette er særlig tydelig innen humaniora. Historikere, religionsforskere, filologer, litteraturvitere og teologer arbeider ofte med kilder som aldri ble skrevet på engelsk. Skal man studere europeisk historie, kan kildene finnes på tysk, fransk, italiensk, spansk eller latin. Andre fagområder krever arabisk, persisk, hebraisk, kinesisk eller en rekke andre språk.

Dette handler om å kunne gå til kildene selv. Muligheten til å drive selvstendig kildekritikk blir begrenset dersom forskeren bare kan lese det som allerede er oversatt av andre. Oversettelser er uvurderlige, men de innebærer også fortolkning. Noen ganger ligger et forskningsproblem i et bestemt ord, en grammatisk konstruksjon eller forskjellen mellom to manuskripter.

I min egen forskning arbeider jeg med europeiske tekster fra tidlig moderne tid og arabiske manuskripter som sirkulerte i Europa. Da blir det svært konkret hva språkkunnskap betyr. En originalkilde kan være på arabisk, men inngå i produksjonen av europeisk litteratur på latin.

Dette gjelder heller ikke bare primærkilder. Ser jeg på en eldre forskningsdiskusjon, kan den gjerne være på tysk eller fransk, mens nyere forskning oftere er på engelsk. Også i dag finnes store forskningstradisjoner på andre språk enn engelsk. Forskningens verden har aldri vært enspråklig.

Dette merkes også når forskere møtes. I internasjonale forskningsmiljøer møter jeg ofte europeiske kolleger som, i tillegg til engelsk, kan bruke to eller flere andre europeiske språk til å lese faglitteratur. Språkkompetanse er altså mer enn en sosial ferdighet. Den avgjør ganske enkelt hvilke deler av den akademiske litteraturen man har direkte tilgang til.

Kompetanse i fremmedspråk for å kunne lese primærkilder og sekundærlitteratur er ikke bare viktig for etablerte forskere, men også for studenter.

Poenget er ikke at noen år med tysk eller fransk på skolen gjør en elev i stand til å lese kompliserte fagbøker eller historiske kilder, eller at språkene som undervises i skolen, er de eneste man vil ha bruk for i høyere utdanning. Argumentet mitt er at språkkompetanse utvikles i miljøer der språkene verdsettes og brukes, samtidig som den bygger på en kompetansekjede. Fremmedspråk i skolen gir et grunnlag som noen bygger videre på i høyere utdanning, arbeidsliv og forskning. Selv om språk som arabisk eller gresk kan komme senere, utvikles også evnen til å lære slike språk i miljøer der fremmedspråk verdsettes og brukes.

Men er dette et problem når kunstig intelligens kan oversette både kilder og litteratur? KI har allerede gjort det langt lettere å orientere seg i tekster på språk man ikke behersker, og senker terskelen for å bruke litteratur på andre språk. For forskning er dette et nyttig hjelpemiddel. Problemet oppstår når forskeren ikke har et uavhengig språklig grunnlag for å kontrollere resultatet. Da kan en tilsynelatende overbevisende oversettelse være vanskelig å skille fra en korrekt oversettelse. Dersom forskeren ikke kjenner språket, kan man heller ikke selv vurdere tvetydigheter, fagterminologi, eldre ordbruk eller om en oversettelse faktisk treffer. KI kan derfor ikke alene overta forskerens ansvar for kilden.

Debatten om fremmedspråk bør derfor ikke bare handle om hvorvidt en fremtidig økonom trenger tysk i møte med en tysk samarbeidspartner. Den handler også om hvordan norske studenter utvikler sin faglige kompetanse, hvilke kilder de skal kunne lese, hvilke forskningstradisjoner norske forskere skal kunne få tilgang til og delta i, og hvor avhengige vi ønsker å være av at kunnskap først passerer gjennom engelsk. Dette bør også tas med i vurderingen før fremmedspråkets plass i videregående skole svekkes.