Nyheter | Instituttsektoren
Publisert 15. oktober 2026 kl. 11:49
– På papiret er stillingen fast. Men vi vet hele tiden hvilke prosjekter som dekker lønnen. Hvis man går ufinansiert lenge, så blir det ofte et personlig ansvar å dekke inn sin egen lønn.
Carin Andersson er klimaforsker ved Norce i Bergen og for tiden i gang med årets femte prosjektsøknad. I tillegg venter ytterligere to søknader senere i år: Én til et prosjekt hun skal lede, og én til et prosjekt hun skal være deltager på.
– Som jeg bruker å si: Jeg skriver søknader, i stedet for å skrive artikler.
Andersson hatt hatt fast stilling i instituttsektoren i 25 år. Som ekstern finansiert forsker må hun bidra med penger til kassa, slik at Norce kan lønne sine ansatte. Hvis man er heldig, er man tilknyttet et prosjekt med sikre midler over tid. Andre ganger spres lønnen utover mange forskjellige prosjekter. I verste fall er man underfinansiert. Da går det med mye tid til å sikre penger.
– Jeg er ansatt for å forske, men det er også opp til meg å skaffe midler til forskningen jeg jobber med. Forskere som går underfinansiert over tid er klar over at det blir et problem, sier Andersson.
I dag mottar forskningsinstitutter i snitt en statlig grunnbevilgning på litt over ti prosent. Resten av virksomheten finansieres med å ta på seg oppdrag fra næringslivet eller offentlig sektor, eller med å søke om midler fra Forskningsrådet eller EU.
De siste årene har imidlertid oppdragene blitt færre. Samtidig øker konkurransen om eksterne midler: Universiteter og høgskoler oppfordres til å hente inn mer, mens konsulentbransjen kjemper om mange av de mindre oppdragene.
Regjeringen har varslet en ny strategi for instituttsektoren, som skulle komme i høst. Rapporten er nå utsatt til begynnelsen av 2027, melder Kunnskapsdepartementet.
I høringsrunden har flere aktører, deriblant Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), tatt til orde for å øke grunnbevilgningen til 25 prosent. De vil opp på nivå med EU, der grunnbevilgningen gjerne ligger på mellom 25 og 50 prosent.
– Systemet hadde fungert veldig bra om det hadde vært lett å få penger, men det er ikke lett. Mange sliter med å få tilslag og dermed nok midler til å dekke sine egne og andres lønnskostnader, sier Carin Andersson.
Andersson mener instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren konkurrerer om de samme midlene på ulike vilkår. For sistnevnte supplerer midlene grunnbevilgningen, mens instituttsektoren i større grad er avhengig av eksterne midler for at driften skal gå rundt. Mange faste universitetsansatte har i tillegg flere arbeidsoppgaver enn kun å forske.
– Det er et betydelig press på forskerne for å hente inn eksterne midler, også ved universitetene. Men det er en vesentlig forskjell på å risikere at man får mindre tid til forskning, og å risikere selve jobben fordi det ikke kommer inn nok prosjektmidler, sier Andersson.
Ifølge Bjørn P. Kaltenborn, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), truer universitetene forskningsinstituttenes eksistens i kampen om midler.
«Mitt inntrykk basert på samtaler med kolleger i ulike institutter, er at mange forskere bruker tjue til tretti prosent av arbeidstiden på å sikre tilstrekkelig finansiering til egen og kollegers virksomhet», skrev han i et innlegg i Forskerforum tidligere i høst.
Til sammenligning bruker universitetsprofessorer i snitt åtte prosent av tiden på å hente inn forskningsmidler, ifølge SSBs tidsbruksundersøkelse.
Det er imidlertid ikke tidsbruken som plager Carin Andersson. Hun trives med å skissere en problemstilling, samle et lag kvalifiserte eksperter og forfatte en søknad.
– Stor arbeidsbelastning er ikke et problem. Det som er belastende, er koblingen mellom forskningsmidler og min egen jobb.
– Man søker praktisk talt om penger til sin egen lønn. For mange forskere i instituttsektoren blir avslag blir veldig personlig, sier Andersson.
Avhengigheten av eksterne midler går utover arbeidsmiljøet, mener Andersson. Hver og en har sine forskningsfelt, som de må forsvare, og det kan være vanskelig for arbeidsgivere å finansiere forskere som holder på med beslektede temaer, forteller hun.
– Det blir mange små individuelle små foretak, der man har sin spesialitet og skal finne penger til seg og sin virksomhet. På papiret ser det ut som om man jobber for et forskningsinstitutt, men egentlig er man nærmere et enkeltmannsforetak, sier Andersson.
«Sulteforet» og «stemoderlig behandlet». Det er ord Nifu-forsker Vera Schwach bruker om instituttsektorens vilkår. Hun forsker på forskningspolitikk og er en av forfatterne bak en bok om instituttsektoren.
– Forskningsinstituttene er generelt i en vanskelig situasjon. Flere konkurrerer om oppdrag og forskningsmidler, og det har ikke vært noen stor økning i budsjettrammene, sier Schwach.
Også hun anser en grunnbevilgning på 25 prosent som et passende nivå.
– Mange forskere ville fått en bedre arbeidshverdag, med mindre press til å skaffe penger, og mer tid til å forske. Over tid ville det blitt færre veldig slitne medarbeidere.
Nå lurer hun på hva regjeringen «grunnleggende sett vil med instituttsektoren».
– Instituttene utfører en del oppgaver som universitetene ikke er satt til å gjøre – som kunnskap om politikkutforming for velferdsoppgaver, infrastruktur og ressursforvaltning. Jeg håper regjeringen skjønner hvorfor det er viktig at vi har en velfungerende offentlig forskningssektor.
– Er det ikke slik at konkurranse fører til skjerpede forskere og bedre forskning?
– Til en viss grad. Eksterne midler gjør forskningsinstituttene dynamiske. Instituttene kan dermed endre seg i takt med politiske strømninger – kanskje raskere enn det universitetene er i stand til – bare tenk på de siste årenes fokus på sikkerhetspolitikk.
– Men det trengs bedre balanse mellom grunnfinansiering og eksterne midler. Selv om jeg sympatiserer med konkurransetankegangen, kan ikke markedet alene løse store samfunnsoppdrag, sier Schwach.
Det siste året har flere forskningsinstitutter vært gjennom nedskjæringer og nedbemanninger. Ved Norce reduserte de staben med rundt åtte prosent.
– Det har gått bra for meg hittil, men det finnes ingen garanti, sier Andersson.
– Jaget etter forskningsmidler: Er det et arbeidsgiveransvar eller et politisk ansvar?
– Politisk. Det er ikke mangel på forskning som må gjøres, men det er mangel på midler til å utføre den, sier Andersson.
2-scaled-e1791370436448-300x169.jpg)
