Velkommen til den akademiske overgangsalderen

Er det mer enn 15 år siden du tok doktorgrad og minst 15 år til du skal gå av med pensjon? Har du en publikasjonsliste som er anstendig, men kunne vært mer imponerende? Er du for erfaren til å søke Consolidator Grant i ERC, men for umerittert til å kunne få Advanced Grant? Da er det stor sannsynlighet for at du befinner deg i den akademiske overgangsalderen.

I motsetning til det menneskelige klimakteriet rammer den akademiske overgangsalderen uavhengig av kjønn og inntreffer på et visst stadium i karrieren, snarere enn i livsløpet. Men i likhet med den menneskelige er den akademiske overgangsalderen også individuelt betinget, og mange merker ikke selv at de befinner seg i den.

Diagnosekriterier

Et typisk tegn på akademisk overgangsalder at man frivillig begynner å påta seg krevende administrative stillinger. Et annet kan være sterkt redusert søknadslyst, gjerne kombinert med manglende entusiasme for konferansevirksomhet. Hjernetåke i møte med nye e-læringssystemer er også et vanlig symptom, men siden dette kan observeres på tvers av alle populasjoner i ethvert moderne universitet er det ikke et diagnosekriterium i seg selv.

Noen takler denne ubehagelige perioden i arbeidslivet ved å bytte beite. De søker ny jobb, finner seg noen andre (kanskje yngre) samarbeidspartnere, eller prøver seg i en alternativ karriere. Litt som menn i en viss alder skifter kone og skaffer seg et nytt kull med barn, eller starter en ny og spennende tilværelse som motorsyklist. Andre kan få problemer med nattesøvnen når de innser at de ikke lenger er unge og lovende. De blir liggende og overtenke meningen med den akademiske tilværelsen og eller angre på at de har investert så mange år av livet på en jobb som ikke akkurat har elsket dem tilbake.

Følelsen av å nærme seg slutten

For min egen del kjenner jeg på frustrasjonen over at jeg teoretisk sett står midt i karrieren, men i praksis får stadig mer på følelsen at den nærmer seg slutten. Etter 18 år som fast vitenskapelig ansatt har jeg fortsatt flere år foran meg i universitetets tjeneste enn jeg har bak meg, ettersom pensjonsalderen er hevet til 72. (Og siden jeg har gjennomført Forskerforbundets livsfasekurs vet jeg at jeg vil trenge de 20 årene med opptjening for å få en pensjon å leve av…) Likevel kjennes det som jeg ikke lenger kan ha særlig store ambisjoner for denne karrieren, i hvert fall ikke på forskningsfronten.

Denne typen tankespinn er kanskje det fremste kjennetegnet på akademisk overgangsalder: Du har begynt å gruble på hva du driver med, heller enn å drive med det du grubler på.

Oss middelhavsfarere

En akademisk versjon av den biologiske klokken ser ut til å ha løpt fra meg uten at jeg ante det. Nå virker det som om ingen lenger forventer at idéene mine vil være særlig fruktbare. I mangel av å ha frambrakt noen egen forskningsfamilie eller vitenskapelige vidunderbarn (ennå!), ser det ut som det beste jeg kan håpe på framover er å være en slags akademisk guvernante for neste generasjon med potensielt fremragende forskere.

Misforstå meg rett: Det er et privilegium både å veilede stipendiater og være mentor for kolleger med kortere fartstid. Jeg skulle bare ønske det fantes noen mentorordninger for oss middelhavsfarere i midten av karrieren også. Vi trenger ikke hormonbehandling eller kosttilskudd for å komme oss gjennom den akademiske overgangsalderen, men vi kan ha bruk for et kompass når vi skal stake ut kursen for den andre halvdelen av vår vitenskapelige karriere.

Rocker fortsatt på laben