Av Julia Loge
Publisert 6. mars 2025 kl. 11:50
Da Ann-Helén Bay begynte forskningskarrieren sin, som forskningsassistent på Institutt for sosialforskning (INAS) i 1987, hadde instituttet 27 ansatte og et smalt forskningsfelt knyttet til levekår og sosialpolitikk. Bay gikk inn i gruppen som drev med trygdeforskning. I dag er hun professor i statsvitenskap ved Oslomet, og jobber fortsatt med trygdeforskning, men rundt henne har landskapet endret seg.
Endringer i landskapet rundt forskningsinstituttene er tema i en ny bok, Kunnskap og politikk. Forskning, forvaltning og forskningsinstitutter. Boken presenterer mylderet av forskningsinstitutter, med for eksempel et eget kapittel om Norsk institutt for tang og tareforskning (1949–1974), eller de samfunnsvitenskapelige instituttene, som Statens institutt for alkoholforskning (1959–2000).
– Da jeg leste boken, slo det meg at framveksten av instituttene innebar arbeidsdeling, spesialisering og dedikasjon til et forskningsfelt over lang tid, sier Bay.
Mer konkurranseutsatte midler og sammenslåinger har endret dette, og Bay savner både spesialiseringen og langsiktigheten.
– Tidlig på 1990-tallet hadde jeg inntrykk av at vi var nærere på forvaltningen, at vi i større grad var i kontakt med de som formet politikken, sier Bay.
Det var ikke slik at forskere og politikere fritt gikk inn og ut hverandres dører, men byråkratene og politikerne kom på konferansene forskerne arrangerte, og forskerne dro til departementet for å forelese for avdelinger der.
– Vi hadde en langsiktig bevilgning til trygdeforskning fra departementet, og vi sto temmelig fritt i hvordan vi forvaltet den bevilgningen under noen hovedpremisser. Risikoen med en slik organisering er at det kan bli en sovepute, og at andre, som kunne gjort jobben bedre, ikke slipper til, sier Bay.
En av de store endringene for forskningsinstituttene kom på 1980- og 90-tallet, ifølge boken om forskningsinstituttenes historie. Forskningsrådene kom inn, og midler ble fordelt etter konkurranse. Departementene hadde fortsatt sektoransvar for sine forskningsinstitutter, men nå med en armlengdes avstand.
Konkurransen bidrar til at de beste får midler, men når midlene kanaliseres gjennom programmer og porteføljer, kan ikke departementene lenger ringe forskerne og be om hjelp til å undersøke et problem.
– Hva gjør man da for å tette behovet for et mer dialogisk forhold mellom utredning og politikk? Kanskje leter man etter nye venner som kan fylle gapet som oppstår ved denne armlengdes avstanden? spør Bay, og peker på konsulentbransjen som har vokst fram, med dyktige utredere som kan følge tema over tid og ha en mer direkte kontakt med politikken, men uten forskningsetikkens krav.
Da reglene for grunnbevilgning til forskningsinstituttene ble laget i 1994, fikk 61 institutter slik bevilgning. Selv om nye har kommet til, er antallet redusert til 37, mye gjennom sammenslåinger etter 2014. Det er også slik Bay har gått fra et tjuetalls kollegaer, til senteret som ifølge siste årsrapport hadde 262 årsverk.
For Bay begynte dette allerede i 1996. Da ble ble INAS slått sammen med andre spesialiserte institutter for ungdom, barnevern og eldre, til Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. NOVA-sammenslåingen ble siden et eksempel til etterfølgelse for andre, forteller boken fra Elvbakken og Schwach.
I 2014 skjedde en ny sammenslåing, da NOVA og Arbeidsforskningsinstituttet gikk inn i Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høyskolen i Oslo og Akershus. To år seinere fikk de følge av Forbruksforskningsinstituttet SIFO og By- og regionforskningsinstituttet NIBR, og siden har tre nye sentre kommet til. Nå omtaler senteret seg som Norges største samfunnsvitenskapelige forskningsmiljø, og forsker på temaene arbeidsliv, forbruk, by og regioner, oppvekst og aldring samt velferdssamfunnets tjenester og organisering.
Bay forteller at den opprinnelige trygdeforskningsgruppen fra INAS fortsatt holder sammen. Ved Oslomet er Bay tilknyttet Kompetansesenter for arbeidsinkludering, som er et samarbeid mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet og Oslomet.
– Utviklingen har svekket spesialisering og langsiktighet. Vi har ikke fått færre forskere, men vi har fått mange miljøer som i mindre grad har mulighet for å spesialisere seg. Noen forskere må jobbe ganske mye som allroundere. Forskningens kvalitet er tjent med en viss spesialisering. Dedikerte miljøer gjør også den enkelte forsker bedre og gjør det attraktivt for yngre forskere å søke seg dit.
Bay frykter også at forskere som må jobbe med mange ulike tema leverer tynnere og mindre nyttig forskning til oppdragsgiverne enn om de hadde fått rom til å følge et fagfelt over tid.
I stedet for de langsiktige forskningsmidlene levert direkte fra departementene som var mer dominerende før, deltar forskningsinstituttene nå i konkurransen om midler utlyst av Forskningsrådet, og med flere institutter med større bredde, er de mange søkere til de samme midlene.
– Det kan være hensiktsmessig med en diskusjon om vi bør ha sterkere arbeidsdeling mellom ulike miljøer, slik at ikke altfor mange konkurrerer om de samme pengene, sier Bay.
– Forskningsfelt bør ikke svinge med politiske konjunkturer, men det langsiktige synes ikke alltid å være et premiss for å rigge forskningsprogrammer.
Det kan være vanskelig å få øye på hva som blir de viktigste problemene i framtiden, og Bay trekker fram at det for eksempel ikke var så mange som tenkte at det var viktig å forske jevnt og trutt på forholdet mellom Russland og Ukraina
– Men nå ser vi hvor viktig det er, sier hun.
Bay har også vært direktør for Institutt for samfunnsforskning og dekan ved Oslomets Fakultet for samfunnsvitenskap, og mener at både bevilgende myndighet og institusjonsledere bør ha respekt for langsiktighet for forskning. Et ansvar for de som bevilger penger, men også et strategisk ansvar for institusjonene selv.
– Min erfaring som leder i instituttsektoren, er at det er viktig med langsiktig finansiering. Et miljø må ha langsiktige forskningstema. Konkurransen om midler bør også handle om de langsiktige finansieringene, ikke bare prosjekter som varer i to–tre-år.
I dag finnes det Sentre for fremragende forskning, som får ti års finansiering og stor frihet til å formulere problemstillinger innenfor rammen sin, men Bay mener at flere burde få mulighet til å jobbe langsiktig og spesialisert, uten å måtte jage etter merkelappen «verdensledende».
