Av Julia Loge
Publisert 4. mai 2021 kl. 07:49
Gradsforskriften høres kanskje gørrkjedelig ut. Men det har blitt en kamp mellom by og land, de unge og de gamle. Det vil si, mellom de gamle universitetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø (mellom venner forkortet BOTT) og de nye universitetene i resten av landet.
Nå står det i gradsforskriften hvilke grader hvert enkelt universitet kan tilby, og for medisin, teologi, juss, veterinær og psykologi er det begrenset til enkelte av de gamle universitetene. Men det har regjeringen foreslått å endre. Forsvarer de gamle universitetene monopol og privilegier, eller forsvarer de arbeidsdeling og mangfold i universitetssektoren når de motsetter seg endringen?
Margareth Hagen, nyvalgt rektor ved 75-åringen Universitetet i Bergen frykter fullt frislipp.
– Det er et spissformulert spørsmål. Autonomien er viktig, men samtidig er universitetene statlig finansiert, så jeg synes det er legitimt at det er en viss statlig regulering av hvilke utdanninger lærestedene skal kunne tilby. Det er en avveiing mellom autonomi og fornuftig rigging av utdanningssystemet.
– Fordelingen av jussen i Norge er historisk og geografisk betinget. Å dekke hele landet har vært viktig og å bygge god kvalitet i de tilbudene man har er viktig. Juss omtales som en billig utdanning, og statsstøtten per studieplass er lav, men den har vært billig i drift blant annet fordi vi har stordriftsfordelene. Det er ikke sikkert at vi får god kvalitet med fullt frislipp og jusutdanning på hvert nes. Det er svært vanskelig å rekruttere fagfolk. Det er ikke alltid at konkurranse fremmer kvalitet, spesielt ikke i utdanning.
– Hvis vi skal se på medisinstudiet, som er så dyrt, så er det ekstremt viktig å satse på studiestedene som finnes, med all den infrastrukturen, og at det er en rimelig fordeling geografisk i landet. Eller jusutdanningen, som er den «billige»: Flere av de som vil tilby juss vil ha spesialiseringer som ikke finnes i dag, men på bekostning av hva? Hvem skal finansiere det? Er det omrokkering av interne ressurser, eller skal staten trå til og gi nye studieplasser? Tror vi at dette er et økosystem som vil regulere seg selv? Jeg vet ikke.
– Når det gjelder UiS, tror vi ikke at flere fulle studieløp vil styrke utdanningene, for det er ikke fornuftig å spre ressursene. Hvis det er proteksjonisme, så er det å forsvare kvaliteten i utdanningene. Å lage mange medisinske fakultet tror jeg ikke er økonomisk forsvarlig, og det vil ikke styrke fagmiljøet. Medisin er mest krevende økonomisk, det er ikke uten grunn at det er der man er avventende.
– Vi blir litt karikert, som at de klassiske universitetene, BOTTene, bare er opptatte av å bevare privilegiene og monopolet sitt. Men hvis du leser styringsmeldingen og kvalitetsmeldingen, så peker regjeringen på at Norge trenger en mangfoldig sektor og arbeidsdeling. En ting er å opprette ett nytt fakultet, det jeg er bekymret for er fullt frislipp. Hvordan skal vi få en mangfoldig sektor, er det ved å åpne for at ti nye skal tilby jusutdanninger? Er det en god arbeidsdeling, er det god økonomi og blir det god kvalitetsutvikling?
– Saken nå handler om profesjonsutdanninger som har en helt egen status og helt egen rolle. La oss si at jusutdanning skal bli det nye økonomiutdanningen, der er det frislipp. Jeg skal ikke si at vi har for mange utdanningssteder, men det er ikke sikkert at alle økonomiutdanninger i landet har like høy kvalitet. Målet er ikke at alle universitetene skal være like gode på det samme, men de nye kan ha fortrinn og områder der vi ikke bør satse. Så har det en demografisk side.
– Igjen så handler det om stordriftsfordelene, medisin er ekstremt kostbart, krever mye medisinsk infrastruktur, laboratorier og stor bredde i forskningsmiljøene. Nå er det spredt i de fire regionene. Er fem steder mer passende? Er seks et passende tall?
– Ja, men det klarer vi å få til med de universitetene som allerede har medisin og øke tilbudet der. Tilgangen til praksis utfordrende, så vi samarbeider med andre regioner. UiB har for eksempel samarbeid med helseforetak i Førde, Fonna og Stavanger. Vi har studenter og ansatte i Stavanger. Stavanger universitetssykehus er vårt universitetssykehus.
– Da må du bygge oppe et helt fagmiljø der, med penger som heller kunne blitt brukt mer effektivt andre steder. Vestlandet er ikke så stort at det trengs to medisinutdanninger. Du snakker ikke med en som er veldig bastant nå, men når er monopolet opphevet? Hvor mange medisinutdanninger er skal vi ha, skal vi ikke ha noen begrensninger?
– Oj, det var et veldig stort spørsmål. Jeg vil svare på en annen måte. Jeg tror at regjeringen og de nye universitetene mener at vi må legge til rette for arbeidsdeling og mangfold. Alt som tjener det og begrenser statlig styring, er klokt. Dette har blitt en kamp mellom de nye og de gamle med våre privilegier, og så tenker man at markedet skal løse det. Men det er noe med det totale frislippet. Jeg kunne godt tenkt meg en større analyse og utredning av konsekvensene av dette, sånn at vi kunne fått en diskusjon som var mindre tilspisset mellom de gamle og de nye.
Burde vi skrive mer om dette? Kontakt meg på julia.loge@forskerforum.no eller telefon/Signal til 98413337.
Les også:
