Nyheter | Opprykk
Publisert 12. november 2026 kl. 14:39
– Jeg har alltid tenkt at jeg kunne hatt en sterkere både vitenskapelig produksjon og flere siteringer, forteller professor Ole Andreas Alsos ved Senter for interaksjonsdesign ved NTNU.
Alsos sier han ikke er noen ‘akademisk broiler’. Når han som førsteamanuensis tenkte på egen karriereutvikling, lå ikke nødvendigvis professoropprykket eller veien dit helt oppe i dagen.
– Men da jeg så kompetanse-matrisen i NOR-CAM fant jeg ut at jeg faktisk tikket av ganske mange bokser.
Alle institusjoner, universiteter, høyskoler og virksomheter har i dag mulighet for å ha sitt eget rammeverk for hvordan de skal ansatte skal bedømmes. NOR-CAM-veilederen skal bistå instusjoner til å skreddersy en egen opprykk- og ansettelspolitikk lokalt. Men tiltaket har også større implikasjoner: Hva betyr noe på en akademisk CV og hvorfor?
UHR skriver at veilederen skal kunne brukes av de akademiske institusjonene ved utlysning og ansettelse av vitenskapelig personale, ved prosesser knyttet til opprykk fra ett vitenskapelig karrieretrinn til det neste, av eksterne finansieringskilder ved vurdering av prosjektledere og medarbeidere i forbindelse med forskningssøknader og av den enkelte ansatte i egen karriereutvikling.
Gjennom rollen som prodekan var Alsos med i arbeidsgruppa som fikk i oppgave å «NTNU-fisere NOR-CAM-rammeverket». Før dette hadde han aldri vært borti veilederen. Dokumentet, som han «fulgte delvis slavisk», inspirerte den daværende førsteamanuensisen til å skrive søknaden om opprykk, «som for øvrig er masse, masse jobb». Et nær umulig prosjekt å starte på om en ikke tror det skal gå i mål.
– Du ble motivert av matrisen til å søke?
– Ja, eller motivert av arbeidet til arbeidsgruppa. De har vært veldig tydelige på at alle ikke kan gjøre alt, og at det ikke bare er antall publikasjoner og siteringer som teller, sier han.
– Man har en mer helhetlig vurdering av kompetansen til den enkelte, fremfor en veldig smal som er fokusert på publikasjoner og siteringer. Og så mener jeg at forskning ikke er enkeltforetak lenger. Det krever samarbeid mellom mange ulike profesjoner, fagfelt og ekspertiser. Da må man rekruttere bredt.
Å kunne rekruttere rett er noe av motivasjonen bak NOR-CAM, påpeker spesialrådgiver i Forskerforbundet, Jon Iddeng. Han bistår ofte forskere og institusjoner i opprykksspørsmål og har arbeidet mye med ansettelsesforskriftene siden stigen ble etablert. Han peker på at rammerverket skal gi institusjoner og virksomheter muligheten til selv å forme hva slags kompetanse man ønsker å hente ved ansettelser, eller understreke og vektlegge hva som er meritterende aktiviteter for ansatte ved opprykk ved egen institusjon.
– Hvis man har en gruppe ansatte innenfor et fagområde som alle er involvert i toppforskning og knapt har tid til å ta seg av studentene, så vil kanskje neste ansettelse kunne legge mye mer vekt på noen som har bred og god utdanningskompetanse, sier han.
Morgendagens akademia skal på generell basis formes av forskere som i tillegg til publiseringspoeng og artikkelskriving, bidrar med et større spekter av oppgaver og med potensielt annen kompetanse og egenskaper. Det skal for eksempel legges mer vekt på det som ofte kalles akademisk husarbeid.
– Det er ikke for din egen individuelle karrieres del at du normalt påtar deg å være fagfelle, men det er for fellesskapet, sier Iddeng.
Betyr dette dermed at døren til himmelriket – eller professoratet – er blitt høy og porten vid?
– Nja, mener Christian Thue Bjørndal.
Han er professor ved Norges Idrettshøgskole og hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet, og forteller at de har jobbet med NOR-CAM lokalt i en prosess over flere år. Han opplever at kunnskapen om matrisen og endrede retningslinjer for opprykk og ansettelser generelt er lav:
– De fleste blir først oppmerksom på det når de begynner å orientere seg, enten fordi du tror de nærmer seg, eller fordi de skal orientere rundt hva som kreves for opprykk, sier han.
Han mener likevel at en utvidet liste over ønskede kvalifikasjoner eller kompetansepunkt for forskere fort kan resultere i mye unødvendig for både forskeren selv og komiteene. Ikke-uttømmende retningslinjer kan bli en rekke med krav, heller enn alternativ.
– Hvem skal veilede og styre dette?
Han mener NOR-CAM er en gyllen mulighet og et insentiv til å tydeliggjøre institusjonenes ansvar knyttet til undervisning, veiledning og forskningsaktiviteter for at man skal kunne kvalifisere seg, heller enn at dette ligger på den enkelte forsker.
Prosessen var både lang og delvis utydelig for Bjørndal da han selv leverte opprykkssøknaden ifjor.
– Det som forventes er dårlig beskrevet, innvender han.
– Når har du forsket nok? Når du leser UH-forskriften, så er det dette vage punktet ‘tilsvarende tre doktorgrader’. Er det 15 tidsskriftartikler i gode journaler? Eller er det 30? Og hvor mange må du være førsteforfatter på, og hvor mange må du være sisteforfatter på?
Han er også kritisk til veiledningskravet om å ha veiledet minst en stipendiat til disputas. Han påpeker at om en forsker kan veilede doktorgrader er helt avhengig av rammebetingelser og lokale forhold.
– Det gjør det kjempevanskelig. Jeg kjenner folk som har jobbet som førsteamanuensiser i over ti år og fortsatt aldri har sett en doktorgradsstipendiat de kan være med å veilede, rett og slett fordi de ikke har stipendiater på den virksomheten, sier han.
– Eller så har institusjonen en fordelingspolitikk som ikke er bevisst nok på karrierepolitikk for unge forskere.
Jon Iddeng i Forskerforbundet er enig i at ikke alt er lettere med en lengre liste med krav, selv om tanken er at den skal gi muligheter, heller enn å følges til punkt og prikke.
– Jeg har et inntrykk av at det for en del er blitt litt mer komplisert å søke opprykk, sier han.
– At det er flere ting å krysse av på enn før. Hvis man tidligere forholdt seg ganske entydig til det som var forskningskompetansen, som at nå har jeg den nødvendige spiss og bredde – må man nå også krysse av på en del andre ting som er obligatorisk. Og det gjelder jo da særlig den utdanningsfaglige kompetansen.
Han mener det er viktig at forskere, ansatte og tillitsvalgte gjør egne regler ved institusjonene for ansettelse og opprykk mer i tråd med NOR-CAM, og er med å forme rammeverket ved nettopp deres virksomhet.
Bevisstheten om NOR-CAM er foreløpig lav, men en ny forståelse for hva som kreves kan potensielt forme helt nye og annerledes forskerkarrierer.
For Ole Andreas Alsos ved NTNU, var NOR-CAM en veiviser som åpnet, heller enn lukket dører fra egen bakgrunn. Han hadde mye, kanskje for mye, fryktet han – tid i karrieren tilbrakt i næringslivet. Et nytt punkt i matrisen om innovasjon og samfunnskontakt ble en ekstra boost.
Med et konkret krav om å løfte frem relevante bidrag, verv og ledererfaring fra næringslivet og samfunnet for øvrig i opprykkssøknaden, kunne nye deler av CVen innlemmes i den akademiske stigen.
– Har man jobbet i næringslivet, har man en kjempeviktig kompetanse som universitetene har nytte av. Men det har man frem til nå ikke fått særlig uttelling for, sier han.
Nå kunne han derimot bygge ut og vektlegge erfaringen på en måte som ga et helhetlig bilde av kompetansen, innenfor et offisielt rammeverk. Han beskriver at han kunne justere og endre på søknaden slik det passet nettopp hans karrierenarrativ best.
– Hvordan la du opp søknaden på alternativ måte?
– Jeg tok rett og slett utgangspunkt i NOR-CAM-matrisen og brukte strukturen slavisk som et utgangspunkt i søknaden. Så var det noen ting den ikke dekte helt, og da fylte jeg inn egne punkter. Og så modifiserte jeg litt, la til litt, tok bort det jeg ikke hadde noen resultater på, forteller han.
Alsos leverte til slutt professorsøknaden til overveiende positiv respons – og beskjed om at den klart overgikk kravene til opprykk.
– Jeg tror den veldig tydelige strukturen til NOR-CAM gjorde det enkelt for komiteene, sier han i dag.
– Enklere for meg å skrive, enklere for dem å vurdere.
2-scaled-e1791370436448-300x169.jpg)
