Av Julia Loge
Publisert 7. februar 2019 kl. 09:45
– Jeg har gitt opp troen på en karriere i akademia, ikke fordi jeg ikke får den intellektuelle friheten som jeg søkte, men fordi jeg ser grensene når jeg kan gjøre det samme som en professor, men uten den faste jobben, sier Enrico Riccardi.
I 2006 leverte han mastergraden sin i hjemlandet Italia. Så tok han en doktorgrad i USA, var postdoktor i Tyskland i tre år, før Riccardi reiste videre til NTNU for en ny postdoktor-periode og siden forskerstilling. For å få undervisningserfaring deler han tiden sin og er ansatt en tredel som forsker og to tredeler som universitetslektor ved Kjemisk institutt.
Men etter 13 år, 32 publikasjoner, tre priser og sju innvilgede forskningsprosjekter, oppleves ikke framtiden særlig lovende. Det midlertidige livet tærer.
Riccardi er ikke den eneste som opplever det slik. I dag legger Nifu fram Apiks, en undersøkelse av karriere og arbeidsvilkår i norsk akademia. Den viser at én av tre som jobber med forskning og undervisning sier seg ikke fornøyd med eget karrierevalg. Blant de med midlertidige stillinger er 59 prosent fornøyd med eget karrierevalg.
Andre funn i undersøkelsen viser at et flertall av dem som har midlertidig stilling som forsker eller postdoktor sier seg enige i at dette er et dårlig tidspunkt å starte en karriere innen forskning og høyere utdanning. De etablerte forskerne er mer positive.
Riccardi er ikke i tvil om at midlertidigheten påvirker forskningen like negativt som det påvirker forskeren.
– Det vi får nå, er fastfood-forskning. Forskerne vil ha raske resultater og kvaliteten kontrolleres ikke nok. Det burde være omvendt, forskningen skulle per definisjon vært langsiktig, sier han.
Riccardi forteller at forskere som er ansatt for to år om gangen lager forskningsprosjekter som kan løses på to år, og det er vanskelig å bli del i store forskergrupper, for få vil satse på partnere som kanskje står uten jobb når forskningsmidlene kommer.
– Det er ikke bra, i hvert fall synes ikke jeg det, og så begynner jeg å mislike jobben min.
– Jeg er italiener. For italienere er matlaging en kjærlighet, hver ingrediens er nøye utvalgt og kombinert. Sånn er det ikke i hurtigmat, der bruker man ingredienser som tilsynelatende er bra, men av lav kvalitet. Slik blir forskningen også.
Han frykter at den raske forskningen kan få oppsiktsvekkende resultater. Men feil blir ikke oppdaget og mye forskning er vanskelig å gjenta med de samme resultatene. Til sist frykter han at publikum mister tillit til forskningen.
Riccardi er bekymret over at så mange kan jobbe i akademia i opp mot 15 år uten å få en fast tilhørighet, fordi de jobber seg gjennom doktorgrad, postdoktorstillinger og midlertidige forskerstillinger.
– Dommen må falle tidligere og det må finnes en exit-strategi, eller du må kunne få fast stilling tidligere, sier han.
– Hvor tidlig da?
– Jo før jo heller. De beste forskerne har gjort sine største oppdagelser mens de var veldig unge, de har brukt ungdommens naivitet til innovasjon. Du må vite at universitetet investerer i deg, at du er en del av et samfunn, der du kan planlegge lengre forskningsprosjekter.
– Mange stipendiater vil bli værende i akademia, men vi aner ikke hvordan vi skal få det til, sier han og forklarer det med at rådene de får fra eldre professorer stammer fra en annen tid.
I stedet ser Riccardi en overdreven og urettferdig konkurranse mellom de midlertidig ansatte, som fører til en alles kamp mot alle og økende psykiske helseutfordringer.
– Jeg forsker, underviser og bygger nettverk. Alle gir forskjellige råd, jeg vet bare at jeg må være god i alt. Og da må jeg jobbe konstant. Jeg brukte julen på å skrive en søknad som mest sannsynlig ikke blir lest. For en søknad er på mellom 10 til 20 sider, kommer svaret ofte i form at et standadavslag. Det er et symbol av forakt for vår tid og innsats, sier Riccardi.
– Hvis jeg tar ferie får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke jobber for fremtiden min.
I sin ytterste konsekvens er midlertidigheten en begrensning av den akademiske friheten, ifølge Enrico Riccardi, fordi korte ansettelser avgrenser hvem man kan jobbe med og hvilke spørsmål man kan forske på. Foto: Julia Loge
Forskerforum møtte Riccardi på et innspillsmøte for utvalget som skal skrive ny universitets- og høyskolelov. Han er nestleder for Stipendiatorganisasjonene i Norge, en paraplyorganisasjon for stipendiatorganisasjonene på de ulike universitetene. Ett av Riccardis forslag, var å heve lønnen til de midlertidige forskerne.
– Nå er vi billigere arbeidskraft enn å ansette fast. Da er det ikke rart de foretrekker midlertidige. I stedet burde universitetene kompensere for usikkerheten ved å betale bedre.
– Kjæresten min er sykepleier, men jeg tjener mindre enn henne. Hun er mye mer avslappet enn meg, for hun kan planlegge framtiden sin. Jeg føler meg dårlig fordi min jobbsituasjon påvirker henne og vår fremtid.
– Vi har et kjempeproblem, svarte Oslomet-rektor Curt Rice. – Vi holder på å ødelegge universitetenes posisjon i samfunnet fordi vi gjør oss til en så lite spennende arbeidsplass.
For Riccardi er det åpenbart hvorfor forskningsinstituttet Sintef får gode resultater, de kan tilby faste stillinger og rekruttere de beste hodene fra akademia.
På ti år har antallet forskere ved universiteter og høyskoler økt fra 800 til 1500, og 300 av dem jobber ved NTNU, forteller organisasjonsdirektør Ida Munkeby. De fleste av disse er midlertidige, slik som Riccardi. Ifølge Munkeby har NTNU så vidt startet jobben med å redusere antallet midlertidige, men de har fortsatt ikke kommet så veldig langt.
