Bokanmeldelse | Lærerutdanning

Varsko om et samfunnsfag i krise

Et kampskrift for lærerens innflytelse på samfunnsfaget gjør leseren både opplyst og oppgitt.

Denne boken byr på store sveip over politisk utdanningshistorie. Vi får i tillegg fokuserte, kritiske diskursanalyser av sentrale skolepolitiske dokumenter. Resultatet er blitt et mørkt og nesten defaitistisk blikk på samfunnsfagets stilling i norsk skole.

Bokens tematikker er høyst interessante og aktuelle. Det synes for meg opplagt at skolen legger premissene for den fremtidige samfunns-utviklingen, der samfunns-faget spiller en sentral rolle i formingen av fremtidens samfunns-borgere. Derfor er det – som bokens redaktører skriver – «et svært viktig spørsmål hvem som påvirker faget i den ene eller den andre retningen. Hvilken rolle spiller lærere, statlige myndigheter eller organiserte samfunnsinteresser for fagets innhold?» Hvem har makt over utformingen og kanskje særlig implementeringen av læreplanene? Dette «er spørsmål vi har svært liten forskningsbasert kunnskap om», og det er disse kunnskapshullene boken setter seg fore å tette.

Forskere og didaktikere fra en rekke høyskoler og universiteter tar, i 14 frittstående kapitler, for seg så forskjellige emner som samfunnsfagets skolepolitiske historie, marginaliseringen av historie, demokrati og geografi i læreplanene og ulike private stiftelser og interesseorganisasjoners påvirkning. Mange av kapitlene bruker de reviderte læreplanene, som kommer omtrent hvert tiende år, som omdreiningspunkt. Helhetsinntrykket boken gir, er at utviklingen av disse er en forfallshistorie. Læreplanene står for en stadig uthuling av fagets vitenskapelige kunnskapsinnhold til fordel for en uheldig kombinasjon av venstresidens historiske mistro til maktens ensrettede fortellinger og ulne new public management-formuleringer om personlig relevans og utbytte. Avstanden mellom læreplanenes innhold og lærernes hverdag synes også å vokse seg større og større. Stadig flere aktører og eksterne interesser får et ord med i laget. Lærerens rolle har samtidig gått fra å være kunnskapsformidler til forvalter av politisk pålagte oppgaver, der læreren som terror-bekjemper er et eklatant eksempel på dette.

Særlig Utdanningsdirektoratet blir prygelknabe i flere av bokens kapitler, et teknisk og instrumentelt nivå som øker avstanden mellom det politiske nivået og skolehverdagen. I bokens avslutningskapittel skriver de to redaktørene at direktoratet, med «nokså snever faglig basis», er «mye mer opptatt av ferdigheter enn av kunnskaper» – og dermed forvansker og utydeliggjør lærerens oppdrag.
Bokens tydeligste budskap er, med redaktørenes formulering, at lærere og lærerutdannere «har mistet makt over utformingen av samfunnsfaget». Makten har de mistet ved at «påvirkningen fra nasjonale skolemyndigheter, ikke minst fra Utdanningsdirektoratet og fra transnasjonale aktører som OECD, Europarådet og EU, har blitt sterkere». Boken fremstår dermed mest som et rop om hjelp på lærerstandens vegne, særlig at koblingen til samfunnsfagene som vitenskapsdisiplin synes å bli stadig svakere. Jeg er ikke i tvil om at lærere og didaktikere har grunn til å være ektefølt bekymret på grensen til det desperate. Det belegges ganske godt. Utfordringen for boken er derfor at den ikke kommer med løsninger, som hvordan lærerstanden kan involvere seg. De få optimistiske anslagene som refereres, forblir anomalier. Når for eksempel redaktør Kjetil Børhaug skriver at «det finst ein minoritet lærarar som engasjerer seg i utforminga av faget i læreplanane», og som ikke er apatiske, så fremstår dette som et sært unntak. Det er i så måte talende at redaktørene i sin avslutning oppfordrer lærerne til å ta ansvar, samtidig som de spør om lærerne er i stand til det.

Bokens primære målgruppe er lærerstudenter, og den er «også tenkt som utgangspunkt for at lærerstudenter i samfunnsfag kan skrive masteroppgaver om fagets utforming og hva som påvirker det». Om den vil fungere som kamprop for fremtidige lærere, er jeg dessverre tvilende til. Hvis jeg selv var lærerstudent, ville jeg blitt ganske motløs av å lese denne boken – og sannsynligvis gitt opp hele læreryrket. Som del av en mer «allment skoleinteressert offentlighet» føler jeg meg godt opplyst: Bidragene er velskrevne og utfyller hverandre godt. Aller mest følger jeg meg imidlertid oppgitt, på lærernes – og skolefagets – vegne.

Av Kjetil Vikene