Bokanmeldelse | Fremmede arter

Hvem er skadeligst i landet her?

Norsk natur endres som følge av innvandrede arter. Boka er klar og konkret, og den innbyr til debatt: Skal skadelige, fremmede arter forbys?

Vi er blitt innhentet av oss selv, viser Marit Ruge Bjærke i denne boka. Vi har reist, fraktet med oss arter både med og uten overlegg, satt ut, pyntet opp – uten å tenke over de mange konsekvensene slikt fører med seg. Lupiner er vakre, sibirbergknapp er god for drenering, sitkagranen vokser fort, og gjedda er det morsomt å få på kroken. Derfor settes de ut i norsk natur. Men fordi alle disse artene også er svært tilpasningsdyktige – de brer om seg og gjør det derfor vanskelig for andre arter – oppstår etter hvert en mindre mangfoldig natur. De representerer en trussel.

Havnespy er kanskje ikke like vakkert, heller ikke pukkellaksen er vakker når den to år gammel dør i elva etter gyting. Stillehavsøstersen lager dype kutt i uskyldige føtter, signalkrepsen bringer med seg sykdom. Dette er arter som enten har fulgt med på lasset eller innvandret fra nabolandene. Boka tar for seg påvirkningen på norsk natur som globaliseringen og våre ønsker om glede, skjønnhet og velstand fører med seg. Men problemet er verdensomspennende. FNs naturpanel driver blant annet med å kartlegge forekomster av fremmede arter, som i mange tilfeller også går under betegnelsen fremmede skadelige arter. Vi følger noen av dem i Bjærkes bok, og gjennom det tas vi også med inn i nyanser og dilemmaer (derav spørsmålstegnet i tittelen). Faktisk ender vi opp med ikke å vite ordentlig hva natur er. Vi blir stående med noen paradokser, som oppstår «når naturen skal reddes uten at grunnleggende samfunnsstrukturer, forbruksmønstre og verdisyn er oppe til debatt». Vi ender i det usikre, ikke lenger helt i stand til å skjelne mellom «natur, tjenesteytere, varer og problemer».

Skal alle fremmede skadelige arter forbys, og utryddes? Finnes det ikke også hjemlige arter som er skadelige? I hvor stor grad skal vi utøve kontroll over naturen, har vi ikke allerede blandet oss nok? Bjærke tar oss med inn i historien og interessante og prinsipielle diskusjoner. Hun viser hvordan det prinsipielle må vike for næringsinteresser, når hun sammenligner pukkellaksen med kongekrabben. Den ene er bestemt utryddet og fiskes etter for det formålet. Den andre er blitt en økonomisk suksess i Finnmark, til tross for at den forsyner seg grådig fra sjøbunnen. Hvorfor er det slik forskjell? Pukkellaksen er visstnok velsmakende, den også.

Bjærke er tverrfaglig utdannet, både marinbiolog og idéhistoriker, og arbeider tverrfaglig, med miljøhumaniora. Hun vier ett kapittel til å drøfte språk, det mest interessante i hele boka, synes jeg. Endelig har den retoriske vendingen også ankommet biologien (i Norge). Språk skaper virkelighet, skaper verdi, kort sagt har det en formende kraft som gjør at vi ikke kan se på det som et nøytralt instrument å ville beskrive verden med. Bjærke påpeker blant annet hvordan navngiving legger skylda på artene og ikke på oss som har skapt situasjonen. For eksempel at vi kaller noen av artene fremmede. Det viser til verdi, og gjør at vi kan distansere oss fra dem. Enda tydeligere ser vi det med ord som mordersnegle, havnespy og greindreper. Antropocen, som nå er et veletablert begrep for den geologiske tiden vi lever i, gjelder altså ikke bare hvordan vi mennesker gjennom våre bevegelser endrer jordkloden og dermed setter et fysisk preg på den. Nei, for også gjennom språket gjør vi inngrep. Vi påstår noe om verden ut fra hvordan den fremtrer for oss, og ved å kategorisere den, og impliserer slik blant annet at fremmede arter mangler egenverdi.

Som i de øvrige kapitlene er også dette klart og tydelig redegjort for. Det er konkret og ikke teoretisk. Noen ganger blir det vel tydelig, eller en smule slitsomt omstendelig, ved at alt forklares og leseren ikke får anledning til å se ting selv. «Fagkunnskapen må nå ut til folk», skriver hun, og ramser opp alle steder det kan gjøres. Hun skriver om stillehavsøstersen at smaken er avhengig av hvor den har vokst opp, og forklarer: «Hvis den er vokst opp i Norge, smaker den annerledes enn hvis den er vokst opp i Japan eller Frankrike.»

Kanskje tar forfatteren ingen sjanser. Dette er viktig stoff, som bør ut til oss alle. Boka er både redegjørende og diskuterende, noe som til sammen gjør den til en debattbok. Bjærke skriver nøkternt, men også alarmistisk – ved at hun på forskjellige måter gjentar budskapet om hvordan arter «stadig sprer seg ukontrollert, skaper ubalanse i økosystemene og utrydder andre». Selvsagt fordi det nøkterne faktum at fremmede arter er «én av de fem største påvirkningsfaktorene» på naturmangfold, jo er alarmerende. Hun avslutter med å si at det er mennesket som er den aller mest skadelige arten. Mulig vi derfor burde gi oss selv et nytt navn. Kan jordklodedreper passe?

Av Aasne Jordheim