Bokanmeldelse | Retts- og kvinnehistorie

Hardangers verste menneske

Kari Knutsdatter ble halshugget i 1771. Rundt hennes liv og skjebne spinner Jørn Øyrehagen Sunde et fabelaktig formidlet stykke kulturhistorie.

Tro om det ikke er en fornyet interesse her til lands for 1600- og 1700-tallet? Nylig kom Jørgen Sejersted ut med en nytenkende biografi om Ludvig Holberg. I Forskerforum nr. 8/25 anmeldte vi Kariin Sundsbacks bok om norsk deltakelse i den transatlantiske slavehandelen. Sist, men ikke minst, leste vi alle i 2023 med begeistring Tore Renbergs roman Lungeflyteprøven, der handlingen er fra slutten av 1600-tallet og undertittelen lyder «Forsvar for en ung kvinne som var mistenkt for spedbarnsdrap».

Nå har også Jørn Øyrehagen Sunde, professor i rettshistorie ved Universitetet i Bergen, skrevet et forsvarsskrift, et formidabelt sådan, for det «vonde» mennesket Kari Knutsdatter, halshugget for drap i 1771. Juristen Christian Thomasius, som vi også møtte i Renbergs roman, tar en snartur innom Sundes bok, det samme gjør den rettskyndige Engelbrecht Hesselberg, som vi møtte i Sundsbacks bok om slavehandelen. Men først og fremst handler det altså om Kari Knutsdatter, omtalt som det ondeste mennesket i Hardanger på hundre år. Hun var tiltalt både for drap på fire av sine fem nyfødte barn og for å ha tatt livet av kona til elskeren Ole Larsen.

Boken begynte som en foredragsrekke på Litteraturhuset i Bergen om dagligliv på Vestlandet på 1600- og 1700-tallet. Sunde er da også i ferd med å overta formidlingstronen etter sagnomsuste Frank Aarebrot, det være seg som foredragsholder eller som fagbokforfatter. Han glitrer i denne nyeste boka, en sjeldent velskrevet kulturhistorisk beretning der han med utgangspunkt i noe så tilsynelatende tørt som tingbøker gir form og farge til hverdagen i Norge for 300–400 år siden. Sunde kan kunsten å fortelle en dramatisk historie. Med nennsom hånd trekker han historien om Kari ut over mer enn 300 sider, gir oss mer informasjon litt etter litt i beste true crime-stil og legger inn effektfulle vendinger og overraskende detaljer for å holde på spenningen. Og rundt den grufulle, men samtidig besnærende rettshistorien får Sunde fortalt imponerende mye om dagliglivets realiteter, nye tanker som tar form, og maktstrukturer som er i endring. Nye religiøse strømninger svekker djevelens grep om menneskene. Både jus og medisin begynner å vokse fram som fag. Folk flest lærer seg å lese.

Tingbøker ble innført i Norge i 1633 og er altså protokoller over forhandlinger som ble ført på tinget. Sunde har jobbet med dette materialet i over tretti år og evner å hente levende liv ut av formelle skrifter. Eksempler fra et mylder av andre rettssaker brukes til å underbygge hovedfortellingen om Kari og hennes livsvilkår. Det som ellers kunne blitt et virvar av sidespor, blir i Sundes regi en kompleks og troverdig beretning. Ta en detalj som spørsmålet om hvem som kunne ha hørt hva den natten kona til Ole Larsen ble drept. «Hadde stova til Ole Larsen stått i tunet på Espe, hadde ikkje eit slikt drap vore mogeleg», skriver han. Her redegjør Sunde for byggeskikk og betydningen av naboskap, og plutselig handler det om så mye mer enn vitnemål. Slik får vi en fortelling om viktigheten av fellesskap og gjensidig avhengighet.

Og først helt til slutt får vi Sundes dom over henrettelsen av Kari Knutsdatter. Det er som i en kriminalroman av beste merke.

Av Siri Lindstad