Bokanmeldelse | Iran-Israel

Betimelig om Midtøstens militærmakter

Eirik Kvindesland leverer nødvendig historisk nyskriving om det turbulente forholdet mellom Iran og Israel.

Boka Iran og Israel. Gamle venner, nye fiender er strukturert kronologisk og sparsom på dramaturgiske grep. Dermed kunne den blitt direkte traurig lesning, tross konfliktens nye aktualitet. Historiker Eirik Kvindesland har likevel skapt et driv ved å lete etter svar på spørsmålet: Hvorfor går de to landene fra å være allierte til aktivt å angripe hverandre?

Er det en konflikt mellom persere og jøder? Ved å starte boka med Irans historisk velansette jødiske minoritet får Kvindesland frem at konflikten er mellom stater, ikke religiøse folkegrupper. I tillegg viser dette fokuset hvordan forfatteren her og i senere kapitler evner å finne samlingspunkter som vever de to landenes historie sammen til én felles fortelling.

Og fortellingen om landene trenger samlingspunkter. Israels konfliktfylte historie er uløselig forbundet – ikke med Iran, men med Palestina. Kvindesland er tydelig i forordet på at boka handler lite om «den israelske hærens etniske rensning av palestinerne». Israels opphav skrives like fullt frem som sionistisk videreføring av europeisk kolonialisme: «I denne visjonen for å bringe europeisk modernitet og sivilisasjon til Palestina var det lite plass til palestinere. Sionistene så på arabere og Midtøstens ellers innfødte befolkning som underutviklede og usiviliserte.»

Ut over kolonialismekritikk filtreres palestinernes omstendigheter i boka gjennom perspektivene til iranske styresmakter. Iranerne er heller strategiske enn humanitære i sine vurderinger av hvordan de skal forholde seg til Palestina–Israel. Forfatterens fremstilling av Iran som strategisk kompliserer rådende stereotypier om Israel som den rasjonelle, nærmest vestlige militære stormakten som kjemper mot Irans prestestyrte fundamentalisme.

Godt om vond konflikt

Kvindesland skriver frem et historisk forhold mellom Iran og Israel som, selv da de var venner, var preget av «kalkulert ambivalens». Tross tidvis antiisraelsk retorikk fra Iran samarbeides det om etterretningstjeneste og energiforsyning i det skjulte. De senere års eskaleringer forklares av Kvindesland som resultat ikke bare av Israels legitime forsøk på å avverge at Iran (som Israel) skal utvikle atomvåpen. Det er også fremvisning av militærmakt, og forsøk på å lede internasjonal oppmerksomhet bort fra umenneskelighetene på Gaza.

Mens det er på overtid å anerkjenne at Israel begår folkemord mot palestinerne, viser Kvindesland behovet for språklig nyansering av konflikten mellom Iran og Israel. Å kalle den stormaktsspill er «mystifiserende», mens alternativet stedfortrederkrig reduserer stedfortredernes «egen identitet og historie», og hybridkrig vil «fokusere for mye på nettopp krig». Begreper avgjør forståelse og diplomatisk handlingsrom, og diskusjonen viser potensialet humanistiske bidrag kan ha i omskiftende internasjonale relasjoner.

Boka sporer konflikten helt opp mot nåtiden, men utkom før det Trump kalte «12-dagerskrigen» i juni i år. Dette er en nødvendig og betimelig bok, hvor historisk bakgrunn skaper dybde og kompleksitet. Boka er påfallende oversiktlig og imponerende lett å lese med tanke på forfatterens innsats i nyansering av konflikt og parter. Med det sagt – dette er ingen sidevender, og vil kreve en viss interesse for forholdet mellom Midtøstens militærmakter.

Av Andreas Ervik