Bokanmeldelse | 1950-tallet

Toril Moi vender tilbake

Akademisk utflytter har skrevet bok om sitt barndoms Norge. Kombinasjonen av blikk utenfra og innenfra gir verdifulle innsikter.

Når man (eller altså jeg) skal skrive om den nye boka til Toril Moi, er det vanskelig ikke å se for seg utvandreren i sangen som kommer hjem og roper mor og far med amerikansk aksent. Dette er en bok skrevet av en som har levd hele sitt voksne liv utenfor Norge, og som nå er interessert i å finne ut av hvordan hennes Norge – Norge på 1950-tallet – formet henne som forsker og som person. Moi har siden 1989 vært litteraturprofessor ved Duke i USA.

I løpet av sommeren har det foregått en debatt her hjemme om subjektivitet i forskningen. Det er synd at Moi ikke har vært med på den, for her har hun en forbilledlig klar bekrivelse av hvorfor det ikke bare er greit, men faktisk nødvendig, med det hun kaller «mestret subjektivitet» (i motsetning til «utøylet subjektivitet») i skriving i humanvitenskapene. «Vi gjør alltid noe med det verden gjør med oss. Det er nettopp fordi hvert menneske utgjør et krysningsfelt der personlige, sosiale og ideologiske påvirkninger møtes og får gjensvar, at studiet av enkelttilfeller – av eksempler – kan bli så opplysende», som hun skriver i innledningen.

Boka er basert på en foredragsserie som Moi holdt for Nasjonalbiblioteket. Hun fikk stipend fra dem for å dykke ned i deres samlinger, og frie tøyler til å forme prosjektet selv. Veldig mange av innsiktene her har vi fått før i en serie artikler i Morgenbladet, og tidligere versjoner av de fleste av kapitlene er utgitt som bok-singler av Nasjonalbiblioteket selv. Dermed er det mange av tankene som ikke føles helt nye, men det er nok mest fordi Mois artikkelserie i Morgenbladet allerede har hatt stor innvirkning på mitt forhold til kanonisk norsk etterkrigslitteratur (særlig etter metoo) og Etterkrigs-Norges fortielse av vår religiøse historie.

Moi er opptatt av å skrive klart og presist og forståelig om vanskelige temaer – temaer som ligger så nært hverdagslivet at det kan være vanskelig å få øye på at de faktisk er komplekse.

Boka består av enkeltkapitler som omhandler én eller flere forfattere Moi anser som nyttige for å forstå sitt Norge. Aimée Sommerfeldts ungdomsroman Miriam brukes for å sette rammene – hva betyr det å være norsk, og hvorfor fikk ikke norske jøder være norske? Deretter kommer et kapittel om Aasmund Olavsson Vinje og, ikke minst, våre norske tolkninger av Vinje. Gjennom Agnar Mykle og Jens Bjørneboe leses den seksuelle frigjøringen på menns og overklassens premisser, gjennom Torborg Nedreaas seksual- og abortpolitikk (og klasse), gjennom Ebba Haslund husmorrollen (og klasse), gjennom Edith Carlmar modernistisk kunst og klasse og gjennom Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen religion (og klasse).

«På min reise gjennom 1950-tallet lærte jeg at bare deler av den norske kulturen var min», skriver Moi. Noe av årsaken til dette finner vi i det gjentakende klassemotivet. Det er også noe av innsikten jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka. Toril Mois Norge ligger et stykke fra mitt Norge, både geografisk, kulturelt og i tid. Moi er oppvokst på Sørvestlandet, med deler av slekta som var bønder, og deler av slekta i kristent miljø. Hun bruker egen familiehistorie som inngang til å utforske norsk kulturhistorie på interessant vis. Mitt eget Norge ligger mellom Valdres, der denne boka er lest i sommer, Oslo (på grensa mellom Nordstrand og Søndre Nordstrand), der jeg bor, og Hamar, der jeg jobber. Mitt Norge er veldig klassedelt. Mitt Norge er veldig knyttet til det USA som Moi har flyttet til, gjennom stadig mer omseggripende teknologi. Jeg har tenkt at klassedelingen også blir forverret av tilknytningen til USA, men dette er en naiv tanke, født av min egen oppvekst på 1980-tallet.

Moi er opptatt av å skrive klart og presist og forståelig om vanskelige temaer – temaer som ligger så nært hverdagslivet at det kan være vanskelig å få øye på at de faktisk er komplekse. Her lener hun seg på en av sine favoritt-språkfilosofer, Wittgenstein. Da er det kjempeinteressant at Mois begrepsbruk her er både veldig presis og samtidig føles litt fremmed, litt rar, litt utenfor det språket vi her hjemme har blitt enige om mens hun var borte. Denne boken er som sagt lest i Valdres. En tur innom Felleskjøpet for å kjøpe «beskyttelsesbriller» brakte lang stillhet før: «Å, vernebriller!» Presist, men feil. Hos Moi åpner begrepsbruken vinduer til en annen måte å tenke på. Det er altfor sjelden jeg møter på ord som «pinefull» og «valør» i daglig lesing for tiden. Mois utenforblikk er dermed nært knyttet til språket hennes.

Når den språkbevisste forskeren Moi har brukt flere sider på å forklare hvorfor hun ikke bruker begrepet identitet, er det synd at forlaget tydeligvis ikke har lest boka nøye og begynner baksideteksten med det uthevede spørsmålet «Hvordan formet 1950-tallets kultur norsk identitet?». Bokas opphav som enkeltstående foredrag skinner igjennom i litt rotete struktur, dessverre, men Mois mestrede subjektivitet gir oss nyttige innsikter om Norge, delvis utenfra.

Av Ida Jahr