Bokanmeldelse | Sentralbanksjefens taler

Tar tempen på nasjonen

Hvordan skapes og endres nasjonens selvforståelse? Boka gir et vellykka innblikk gjennom å undersøke sentralbanksjefens årstaler.

Allerede i innledninga settes forfatternes litt freidige tone: «Si meg hva du frykter, og jeg skal si deg hvem du er.» Uttalelsen gir assosiasjoner til selvhjelpslitteratur, men handler om hvem femtiåringen – Norge som oljenasjon – er, og hvordan den kollektive selvforståelsen har blitt forma og utvikla. De har valgt å ta utgangspunkt i sentralbanksjefenes årlige tale, fordi «det økonomiske systemet vårt er bygget på tillit, og talen skal vekke tillit til nettopp pengepolitikken. Samtidig er talene også en slags temperaturmåler på nasjonen Norge. Hvordan har det gått med oss i året vi har lagt bak oss, og hvordan er fremtidsutsiktene?». Ved å undersøke dem hevder de å vise hvordan frykt, håp og moralske forestillinger utvikler seg i takt med økende oljerikdom og globale kriser.

Forfatterne Bård Norheim og Joar Haga, begge professorer, i henholdsvis teologi og kirkehistorie, har tidligere skrevet boka Kunsten å tale til nordmenn (2021) sammen. Forfatternes formidlingsevne preger både denne og den nye boka. Retorikken står i sentrum. Ellers er teorigrunnlaget i årets utgivelse henta fra filosofi, økonomi, historie og teologi.

Forfatternes framstillingsform er uanstrengt og lett tilgjengelig, med folkelige og gjenkjennbare eksempler i form av bibelanalogier, metaforer og similer.

Analysen av årstalene er oppklarende og interessante. Forfatterne undersøker hva krise er, hvilke metaforer og fryktbegrep talene spiller på, og hva slags virkning de kan ha. Frykten kategoriseres i tre typer – politisk, privat og apokalyptisk. Boka tar leserne med fra oljeleitingas spede begynnelse, via funnet på Ekofiskfeltet i 1969 og fram til 2025. Den undersøker hvordan talene definerer oljefunn-narrativet: «Fortellingen om det norske oljeeventyret rammes inn som en unik suksesshistorie, en lineær stigning frem mot stadig nye topper av velstand og velferd, (…).» Det er likevel noe som truer eventyret, og fra og med 1970 opptrer miljøperspektiver i årstalene. Da var poenget at hensynet til miljøvern ikke måtte hindre vekst. I vår tid kan frykten for eksempel være knytta til at dersom det ikke er balanse mellom økonomi og økologi, så kan verden bryte sammen. Forfatterne viser hvordan fryktappellen brukes i talene til å framstille sentralbanksjefen som en «trøstende landsfader», ved å ta valg som er til det beste for oljefondet og for Norges framtid.

Strukturen fungerer ikke like godt i boka, som har svært mange gjentakelser. En av dem er omtalen av endringene i sentralbanksjefenes taler fra og med Hermod Skånland, sentralbanksjef fra 1986 til 1993. Det går opp for forfatterne sjøl etter hvert også, så de legger til et aldri så lite «altså» for å vise at de veit: «Fra og med 1986 vender altså årstalen seg mot et bredere publikum.» Jeg skulle ønske de enten stramma inn strukturen som forårsaker gjentakelsene, eller sørga for at hver gjentakelse ga en dypere forståelse av konsekvensene endringa i årstalene førte med seg. For endringene er viktige! Det skjer en demokratisering av årstalene idet de går fra å være retta mot innvidde, til at de rettes mot Norges befolkning og må overbevise, på tross av mottakernes varierende kompetanse.

Forfatternes framstillingsform er uanstrengt og lett tilgjengelig, med folkelige og gjenkjennbare eksempler i form av bibelanalogier, metaforer og similer. Forfatterne går heller ikke av veien for å være morsomme, med kommentarer som: «Også for en sentralbanksjef er det lettest å være profet i retrospekt.»

Av Agnetha Thormodsdatter