Bokanmeldelse | Toril Moi

Kunsten å gi faen

Et sympatisk forskerportrett som både er underholdende lesning og intellektuelt stimulerende.

Ane Farsethås’ bok om og med Toril Moi er skrevet i en lettlest og slentrende stil som likevel, eller nettopp derfor, klarer å formidle Mois komplekse og omfattende tenkning og forskning på fortettet vis. Det biografiske gir en fin ramme rundt Mois utforskende tenkning om alt fra språkteori, kjønn og identitet til postmoderne terror. De to besøker steder som på ulikt vis har hatt avgjørende betydning for levd liv og utviklingen av Mois tenkning, fra barndommens Jæren og studietidens Bergen, til det intellektuelle Paris, det akademiske Oxford og endelig til professoratet ved Duke University. Boken fungerer også som et rudimentært kart over de siste vel 50 års intellektuelle landskap i den internasjonale litteraturvitenskapen spesielt og i kulturvitenskapene generelt.

Å se det biografiske livet i sammenheng med tenkningen passer godt med Mois egen kritikk av postmoderne teorier «som oppfordrer oss til å late som om ingen snakker»; hun er ikke redd for forfatterbiografien, og velger heller den enn en teoretisk frikobling mellom tekst og liv. Men dette er altså en samtalebiografi – og vekten ligger på samtalen: Ethvert tilløp til oppramsing av biografiske fakta blir ganske raskt avbrutt av Mois nåtidige refleksjoner over egen historie. Moi er akkurat selvutleverende nok til at vi forstår hvordan erfaringene har bidratt til å forme tenkningen. Samtidig er hun ganske reservert, og intime detaljer og sårbare innrømmelser er det lite av. Friske og utfordrende selvkritiske analyser av eget intellektuelt arbeid er det derimot mye av. Med en grunnleggende nysgjerrighet på liv, språk og tenkning er dette en bok å bli beriket av. Her skal Farsethås ha honnør: Gode spørsmål og gode valg gjør teksten til en invitasjon til delta i en opplyst og oppløftende samtale.

Toril Mois mestrede subjektivitet gir oss nyttige innsikter om Norge

Et tema i boken har allerede fått oppmerksomhet, nemlig hvordan et bestemt mannsdominert akademisk miljø, litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen på 1980- og -90-tallet, hadde et svært problematisk forhold til Moi. Antifeministiske holdninger og ansettelsesproblemer til tross: Her er det forbausende lite bitterhet å spore fra Mois side, og det forstås kanskje best i lys av Mois intellektuelle frihetssøken: «Jeg kunne jo ha fortsatt å banke på den samme døren og bli skuffet igjen og igjen, men det har aldri vært min greie. Jeg bare flytter meg.»

Snarere enn å være et uttrykk for konflikskyhet leser jeg dette mer som en slags gi-faen-holdning. For, som hun sier: «Har man egentlig lyst til å være sammen med de menneskene som behersker disse spillene?»

Sin intellektuelle kraft har hun da også i vesentlighet brukt til å bekjempe tanker om teoretisk renhet og puritanisme, og dette er et gjennomgangstema i boken. Moi er en tydelig og prinsipiell kritiker av tenkning som hviler på essensialistiske dogmer, om det gjelder «essens av kvinnelighet» eller «ideen om en spesifikt ‘kvinnelig skrift’». Langs samme siktlinje kritiserer hun den litt tåkete idéen om at en litteraritet, «en abstrakt, mystisk form er det høyeste litteraturen kan strebe mot», skulle skille litteraturens språk fra hverdagsspråket. Den kreative kjernen i Mois prosjekt synes å være hele tiden å videreutvikle sin tenkning og sine teorier. Hun refererer ofte til sosiologen Bourdieu, og advarer mot å la sosiale klassifiseringer «gjøres om til sosialt formede normer vi tar for gitt». Sagt på en annen måte: «Det jeg er imot er teoretisisme, altså tanken om at hvis du bare har den rette teorien, så følger alt annet av det.»

Kanskje er Farsethås’ største bedrift i denne boken at hun får frem en humoristisk side av Moi.»

Moi svinger pisken, med utfordrende betraktninger og radikale forslag: om hvordan de finkulturelle ser «ned på de populære sjangrene […] og overvurderer tragedien og undervurderer komedien», om hvordan Hamsuns Victoria «var noe av det verste ideologiske sprøytet jeg noensinne hadde lest», om hvordan terroristen Anders Behring Breivik er «et totalt postmoderne subjekt» som «lager en fortelling helt løsrevet fra virkeligheten», om hvorvidt man burde «vurdere å kvitte seg med hele kjønnskategorien» i pass og identitetsdokumenter.

Et sted sier Mois at hun gremmes «over at det skal være et sånt gravalvor forbundet med det å være teoretiker, filosof eller intellektuell – eller feminist». Kanskje er Farsethås’ største bedrift i denne boken at hun får frem en humoristisk side av Moi, som kanskje ikke har vært påtrengende i offentligheten: Mois skarpe kritikk er oftest akkompagnert av en god porsjon humor, der Moi gjør seg selv til punchline. I beskrivelsen av sin egen intellektuelle oppvåkning sier hun for eksempel at der Simone de Beauvoirs øyeblikk «kom etter timevis med logisk debatt, kom mitt etter to timer med yoga i en slags underbevisst tåke. Det må jo sies å være noe ganske annet!».

Av Kjetil Vikene

Se også anmeldelse av Toril Mois På jakt etter Norge.