Fast vitenskapelige ansatte må lære seg norsk, mener Språkrådets direktør Åse Wetås
LUKK
Annonse
Annonse

Fast vitenskapelige ansatte må lære seg norsk, mener Språkrådets direktør Åse Wetås

Av Lina Christensen

Publisert 8. desember 2021

Direktør i Språkrådet Åse Wetås har en tommelfingerregel: Norsk når du kan, engelsk når du må.

– Norsk må ikke bli et kjøkkenbordspråk, som bare brukes til å kommunisere om tradisjoner, julekos og slektsgranskning. Universitet og høyskoler må være lokomotivet i utviklingen av norsk fagspråk, sier direktør i Språkrådet, Åse Wetås.

Fakta
Åse Wetås, direktør i Språkrådet

Aktuell med: Debatten om norsk språk i akademia. Ny språklov trer i kraft fra januar.

Hun mener at universiteter og høyskoler har mye av ansvaret for den høye statusen engelsk har fått i samfunnet. Men det er også kunnskapssektoren som må sikre at det utvikles norsk fagterminologi i alt fra fiskeri til astrofysikk og kjønnsforskning, mener hun.

Annonse

– Debatten om norsk språk i akademia har blusset opp etter at forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) advarte mot å ende i en situasjon der norsk blir et «særfenomen» i høyere utdanning. Samtidig har statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel sagt at vi må unngå et domenetap til engelsk. Er vi virkelig der?

– På noen områder kan det hende vi begynner å nærme oss. Det er nokså ukontroversielt at en del forskning skal foregå på engelsk, men ikke alt, og kanskje noe mindre enn i dag. Når engelsk er så totalt dominerende for formidling av forskningsresultater mellom fagfeller som i dag, så risler dette utover de andre oppgavene institusjonene har: Pensum- og forelesningsspråket blir i stor grad på engelsk. Mye av det administrative flyttes også over på engelsk etter hvert som staben blir internasjonal. Det kan gjøre at det oppstår hull i det norske fagspråket og ordforrådet.

– Hvorfor mener dere det er så viktig å sikre det norske fagspråket?

– I samfunnet har vi et slags fagspråklig kretsløp, og utgangspunktet for dette er arbeidet som foregår på universitetene og høyskolene: Studenter trenger fagspråket for at de skal lære faget sitt på norsk. Vi vet at 90 prosent av studentene ved norske høyere utdanningsinstitusjoner går ut i norsk arbeidsliv, og da må de kunne språket sitt. Fagspråket er også viktig for å kunne bære informasjonen av alle relevante forskningsresultater ut til samfunnet, for å være med å sikre et opplyst offentlig ordskifte. Det skal risle ned til lærebøker til bruk i grunnskolen og videregående opplæring, og utover arbeidslivet og næringslivet, slik at de også får tilgang til fagspråket. Fagspråket er spydspissen for språkutvikling!

– Regjeringen har sagt at de vil prioritere at norsk språk blir løftet fram i høyere utdanning og forskning, men at de må komme tilbake til de konkrete tiltakene. Har Språkrådet noen forslag til tiltak?

– Ja, Språkrådet bistår gjerne med konkrete forslag. Vi har for lengst utviklet en metodikk for bruk av godt parallelt språk, altså både engelsk og norsk, men rett språk til rett tid, som vi tilbyr universiteter og høyskoler. Vi har også pekt på at så lenge det ikke finnes noen insentivordning knyttet til den tredje hovedoppgaven til universiteter og høyskoler, altså formidling, så er det vanskelig for ansatte å prioritere dette. Det finnes selvsagt hederlige unntak, men det er klart at når universiteter og høyskoler har tre store oppgaver, og det bare er knyttet insentiver til to av dem, så gir det en slags beskjed.

– Mener du at formidling bør meritteres?

– Ja, det hadde vært en god idé. Men det er sektoren som vet best hva som vil fungere. I så fall må det være en ordning som ivaretar funksjonen, altså at man skal kunne sette av tid til å skrive fagbøker på norsk og til å utvikle norsk fagspråk og terminologi.

– Hvordan skal man klare å styrke bruken av norsk i høyere utdanning og forskning, når forskningen er så internasjonal?

– Det er ikke akkurat noe vanskelig å formidle på engelsk på et høyt nivå per i dag. Hvis vi ser på publiseringskanalene på nivå to, så er det kun fem av over 1220 tidsskrifter som aksepterer bidrag på et skandinavisk språk. Først og fremst, må vi jobbe enda hardere for å finne måter å tilby studenter et godt norsk fagspråk, og å formidle forskningen tilbake til det norske samfunnet. Vi må selvsagt sikre at det finnes kanaler for å publisere forskning som gjelder lokale norske eller skandinaviske empirier.

– Hvis en forsker vil nå ut til et internasjonalt publikum, må man skrive på engelsk. Hvordan skal en forsker som er banebrytende innen sitt felt kunne møte økte krav om norsk?

– Det er ikke bare ett publikum for arbeidet til en forsker, det er to eller kanskje tre. Ett publikum er internasjonale forskningsfeller som man skal dele forskningsresultatene sine med i vitenskapelig publisering. Et annet er studenter på lavere og høyere grad. De studentene skal ha god kjennskap til fagspråket på sitt felt, både på norsk og engelsk. Det tredje er den norske offentligheten. Hvis en forsker tenker at de eneste jeg vil være med i mitt faglige virke, er forskerkollegaer i Canada, Argentina og Thailand, så er det noen sider av arbeidet som ikke blir prioritert.

– Rektorer advarer ofte mot for mye styring og rapportering. Må de tåle å bli styrt på å sikre norsk fagspråk også?

– Det er en arbeidsoppgave som er såpass styrt at det er nedfelt i lovverket. Et tydeligere redskap for styring finnes ikke. Det er litt merkelig hvis det at det står i særlovgivningen for universiteter og høyskoler ikke er et tydelig nok styringssignal. Det er i tilfellet et tankekors. Dette handler ikke om å frata autonomi i forskning, for all del!

– Kan det tenkes at utdanningsinstitusjonene er best egnet til å håndtere dette selv?

– Sånn det ser ut i praksis på bakken, så trengs det åpenbart noe innsats her. Studentene og det norske samfunnet får for lite norsk fagspråk. Jeg mener det må gjøres noe. Jeg tror at universiteter og høyskoler har en dyp egeninteresse av å gjøre denne jobben skikkelig. Det er ekstremt viktig at forskningsresultatene som forskere bringer fram, faktisk blir anvendt, og når fram i støyen av alternative fakta og falske nyheter. For institusjonenes prestisje og status er det også viktig at samfunnet får tilbake den supergode, kvalitetssikrede forskningen som skjer.

– Norsk forskningssektor rekrutterer mange forskere fra utlandet. Bør det stilles større krav til at de skal lære seg norsk?

– Det er ofte et krav eller forventning om at fast vitenskapelig ansatte skal lære seg brukbar norsk de første årene, men vi ser at det sjelden blir fulgt opp. Jeg synes det er helt rimelig at det stilles krav ved faste ansettelser, på samme måte som det er tydelige krav til språkkompetanse ved ansettelser i helsesektoren. Det er en god tommelfinger: Norsk når du kan og engelsk når du må. Det burde ikke vært urimelig at høyt utdannede spesialister både fikk tilbud om, og ved fast ansettelse, fikk krav om norsk opplæring. De fleste førsteamanuensiser og professor går ikke hjem fra det norske samfunnet kl. 17. De skal kanskje på foreldremøter, delta i foreningslivet, følge ungene til skoletannlegen, og etter hvert får de også stemmerett ved kommunevalg og bør få mulighet til å delta i lokaldemokratiet. Arbeidsplassen er en viktig arena for å lære seg norsk som trengs for deltakelse i det norske samfunnslivet også etter arbeidstid.

– Vi må også snakke om språkloven som trer i kraft fra januar. Hva blir annerledes for universiteter og høyskoler?

– Universitets- og høyskolesektoren må i enda sterkere grad tenke på hvordan de hver dag skal bidra til at norsk skal være hovedspråket. Særlig skal de ta et ansvar for nynorsk, som det minste av de to språkene. Der har de en kjempejobb å gjøre. Det er store mangler i utviklingen av fagspråk på bokmål, men det er nærmest helt fraværende på nynorsk.

– Hvordan kan en lov uten sanksjoner hjelpe mot slike tunge trender, som vi akkurat har snakket om?

– Jeg legger til grunn at alle som jobber i offentlig sektor skjønner når de er omfattet av en lov som peker på å styrke norske språk, så er forutsetningen at den skal etterleves. Det burde ikke vært nødvendig at staten skal sanksjonere mot seg selv. Universiteter og høyskoler har kjempehøy status i samfunnet. De burde være blant de aller største forbildene.

Les også: