Fika for friksjon
LUKK

Fika for friksjon

Av Guðrún Jónsdóttir, førsteamanuensis i generell didaktikk og pedagogikk, eller «læreroppdretter og klasseromsforsker», NMBU

Publisert 15. mars 2018 kl. 14:03

– To ganger i løpet av arbeidsdagen er det fika-tid, og den benyttet jeg til å få kollegaer i tale, det var her jeg ble kjent med flotte fagfolk, skriver vår gjesteskribent fra sitt forskningsopphold i Sverige.

Reiseskildringen til den franske forfatteren og offiseren Xavier de Maistre, Voyage around my Room (1794), fasinerer meg. De Maistre skrev denne korte boken mens han satt i førtito dagers husarrest, som han ble idømt etter å ha havnet i duell. Med seg hadde han tjeneren Joannetti og hunden Rosine. I seks uker utforsker de Maistre rommet sitt. Innenfor de fire veggene fant han inspirasjon til beskrivelser og refleksjoner som også kan leses som en parodi på de store reisebeskrivelsene, The Grand Tour.

Guðrún Jónsdóttir er fast gjesteskribent i Forskerforum. Foto: NMBU

I motsetning til de Maistre har jeg dette studieåret reist vekk fra «rommet mitt». Femhundrede og trettito kilometer fra skrivebordet mitt på NMBU. Det er jo egentlig ikke så langt, omtrent som fra Ås til Orkanger. Men det føles lenger. Jeg reiste bare til Skånes öppna landskap. Jeg tilbrakte fem måneder av mitt forskningsår på Malmö högskola. Det ga mersmak. En ung høyskole som ved nyttår ble et universitet. Jeg fikk kontorplass ved institutt for Natur, miljö och samhälle. Her vektlegges strukturelle samfunnsforhold og sosiale aspekter i mye større grad enn jeg er vant til fra tilsvarende institusjoner i Norge. Her våger man å stille seg kritisk til at bærekraftig utvikling og miljø reduseres til å handle om forbruk og individets valg. Hvorvidt den enkelte har installert solceller på taket, sykler til jobben og/eller har anskaffet seg en el-bil, står ikke i forgrunnen her.

Her fikk jeg først og fremt anledning til å sitte helt uforstyrret og lese og skrive.

I bagasjen min fra Norge hadde jeg et empirisk materiale fra feltarbeid på en videregående skole med stort elevmangfold. Det var dette empiriske materialet som gjorde at jeg så gjerne ville få i tale fagfeller som er opptatt av strukturelle og sosiale forhold, derfor ønsket jeg meg en kontorplass akkurat i Malmö. Her fikk jeg først og fremt anledning til å sitte helt uforstyrret og lese og skrive. Men i motsetning til Xavier de Maistre trenger jeg mer inspirasjon enn et rom med fire vegger og interiør kan gi.

Jeg trenger det Erling Dokk Holm kaller friksjon. Hans fagfelt er byutvikling. Dokk Holm hevder at byens tetthet krever en form for konsentrasjon som skaper friksjon: «Et av de største problemene i moderne byplanlegging er at man prøver å begrense friksjonen, slik at folk ikke lenger møtes, med mindre ulykken er ute og de møtes i kollisjonen» – hevder Dokk Holm (Arkitektnytt, november 2005).

To ganger i løpet av arbeidsdagen er det fika-tid, og den benyttet jeg til å få kollegaer i tale, det var her jeg ble kjent med flotte fagfolk.

Under Malmö-oppholdet fant jeg slik friksjon i fikan. Fika brukes både som verb, å fika, og som substantiv, fikan. Fikan er rett og slett en pause der en drikker kaffe, gjerne akkompagnert av noe søtt å bite i. Ordet har vært i brukt i det svenske språket siden tidlig på 1900-tallet. To ganger i løpet av arbeidsdagen er det fika-tid, og den benyttet jeg til å få kollegaer i tale, det var her jeg ble kjent med flotte fagfolk.

Det var i fikan jeg fikk hjelp til å velge ut spennende ting som jeg kunne være med på. Seminarrekken Studies In Science, Environmental and Mathematics Education, var en slik spennende ting. Her fikk jeg også anledning til å legge frem, diskutere og få innspill til min forskning. Jeg fikk også overvære flere disputaser. Dessuten deltok jeg i nettverket mobilitet, flyktningskap och utbildning, et samarbeidsprosjekt mellom Malmö högskola og Malmö kommune. Jeg hadde høye forventninger da jeg dro til Malmö på sensommeren. Det jeg tok med meg hjem, var mer enn det jeg hadde forhåpninger om å finne.