Hva holder deg våken om natten?

Hva holder deg våken om natten? For mange forskere i dag er det ærlige svaret: frister, søknader om finansiering, slutten på en kontrakt. Den følelsen kjenner jeg godt. Tidlig i karrieren byttet jeg doktorgradsprosjekt fordi forholdet til veilederen ikke fungerte – et stressende og risikabelt valg. I flere år var yrkeslivet mitt preget av midlertidige stillinger og finansieringssykluser. Neste steg var aldri garantert.

Men når jeg ser tilbake, overrasker det meg at det ikke var frister og midlertidige kontrakter som egentlig holdt meg våken om natten – det var noe helt annet. Kanskje fordi jeg i mange år tok for gitt at midlertidighet og konkurranse var det som definerte ph.d.- og postdoktorperioden.

Først i ettertid ser jeg at det som faktisk opptok meg mest, var de vitenskapelige problemene: datasett som ikke ga mening, resultater som motsa forventningene, metoder som ennå ikke fantes, men som åpenbart burde finnes. Slike problemer tar du med deg inn i kvelden fordi hjernen nekter å slippe taket.

I flere år var yrkeslivet mitt preget av midlertidige stillinger og finansieringssykluser

Jeg jobbet ikke sekstitimersuker

Kanskje var jeg heldig. Jeg befant meg på institusjoner og land der rammevilkårene – selv om de var midlertidige – var relativt stabile. Det ga rom for å la faglige spørsmål dominere over fristene.

På papiret ser karrieren min lineær ut: doktorgrad, postdoktor, forskningsleder, nå førsteamanuensis og prodekan. Underveis: mobilitet (tre land), ekstern finansiering, høyt siterte publikasjoner og arbeid med å utvikle nye forskningsfelt. Utenfra passer dette inn i den velkjente fortellingen om moderne akademia: konkurranse, press, kontinuerlig evaluering. Og alt dette er reelt.

Men frister var aldri den viktigste drivkraften til å forske.

Jeg tok foreldrepermisjon, var til stede i familielivet og spilte rugby i mange år. Jeg jobbet ikke sekstitimersuker. Likevel var den vitenskapelige produksjonen høy.

Jeg tok foreldrepermisjon, var til stede i familielivet og spilte rugby i mange år

Ikke bare en jobb

Akademia er krevende, men det er ikke bare en jobb. Det har kontrakter og frister som andre yrker. Men hvis det bare var en jobb, ville mange av oss ikke tålt den innebygde usikkerheten. Det som gjør det bærekraftig, er at arbeidet betyr noe utover ansettelseslogikk. At det er de ubesvarte spørsmålene som holder oss våkne. (Kall det positivt stress?)

Akademia er heller ikke unikt stressende. I mange yrker er presset knyttet til salgstall eller kvartalsresultater – former for stress som kan være både umiddelbare og nådeløse. Forskjellen ligger ikke i om press finnes, men i hva det retter seg mot. I forskning er kjernen et (ubesvart) spørsmål, ikke et produkt.

Stress er reelt, og det følger av og til med i strevet etter fremragende forskning. Men fremragende forskning kommer ikke fra stress. Den kommer fra nysgjerrighet og engasjement.

Trakten har blitt smalere

Samtidig har stresset nå økt. Lavere innvilgelsesrater, mer målstyring og skarpere konkurranse. I EUs MSCA-postdoktorordning har suksessraten nylig falt under ti prosent, etter en kraftig økning i antall søknader (fra 10 360 til 17 058 søknader!). Rundt halvparten av søkerne kommer fra institusjoner utenfor Europa, og antallet søknader fra USA har økt betydelig.

Konkurransen er ikke bare skjerpet fordi kravene er høyere, men fordi volumet av høyt kvalifiserte kandidater har vokst. Universitetssystemet har samtidig ekspandert; langt flere tar høyere utdanning og doktorgrad, mens antallet faste vitenskapelige stillinger ikke har økt tilsvarende. Trakten har blitt smalere. Konkurransen er strukturell – særlig etter doktorgraden.

Som forsker skal du holdes våken av vitenskapen. Det er normalt, og kanskje til og med et sunnhetstegn at et uløst problem nekter å slippe taket. Men du bør ikke holdes våken av bekymringer for egen økonomi eller neste kontrakt. Når finansielt og strukturelt press tar plassen til den faglige nysgjerrigheten, undergraver det selve forutsetningen for fremragende forskning i akademia.

Når finansielt og strukturelt press tar plassen til den faglige nysgjerrigheten, undergraver det forutsetningen for fremragende forskning.

Den strukturelle konkurransen består

Nå, når jeg leder en søknad om Senter for fremragende forskning, oppleves konkurransen annerledes. Det handler mindre om min egen stilling og mer om å bygge kontinuitet. Jeg vil skape et miljø der yngre forskere som streber etter kvalitet, ikke er på en evig audition, men kan konsentrere seg om forskningen sin.

Det er en positiv utvikling at postdoktorstillinger i Norge nå normalt lyses ut for minst tre år – et privilegium jeg selv hadde som postdoktor – men denne forbedringen skjer i et system der langt flere fullfører doktorgrad enn det finnes faste akademiske stillinger. Den strukturelle konkurransen består.

Hvis vi kan hjelpe flere unge forskere med å finne et vitenskapelig problem de virkelig bryr seg om, vil vi lykkes med å skape flere sunne og fremragende forskningsmiljøer i Norge. Frister vil fortsatt finnes, men det vil ikke være det som holder de unge forskerne våkne om natten.

Og er du virkelig heldig, oppdager du at det sjelden føles som du er på jobb i det hele tatt.