Publisert 5. mars 2014 kl. 07:34
– Det er en genuin frykt for at folk vil flytte, og at det blir vanskelig å rekruttere på grunn av bokostnadene, sier Steve Coulson. Foto: Aksel Kjær Vidnes
– Det er mange som vil flytte hit, men etter noen år kan man trenge en motivasjon for å bli, sier Ragnheid Skogseth. Foto: Aksel Kjær Vidnes
Foruten det faglige og sosiale miljøet ved Unis, er gode betingelser viktig for å tiltrekke seg ansatte og studenter til Unis, sier direktør Ole Arve Misund. Forsknings- og utdanningsinstitusjonen holder til i Svalbard Forskningspark, tegnet av Jarmund/Vigsnæs Arkitekter.
– It’s shifting, sier den engelske biologen.
Skumringslyset markerer midten av dagen i Longyearbyen. Nærmere Nordpolen enn Oslo er dette et samfunn med unike muligheter for forskere og andre med utforskertrang. Professor Steve Coulson er en av dem som tilbringer arbeidsdagene på tundraen. Men i dag sitter han på kontoret sitt på Universitetssenteret (Unis) – verdens nordligste institusjon for høyere utdanning og forskning. En 20 år gammel institusjon som endrer seg og har bidratt til endring i det utsatte samfunnet.
– It’s shifting. Tidligere var det pengene som fikk folk hit. Det var ungkarer som jobbet i gruvene for å tjene stort. Nå er det et familiesamfunn, og vi som jobber her, er lidenskapelig opptatt av miljøet.
Han tegner opp et bilde ikke bare av et ekstremsamfunn, men av et samfunn i ekstrem forvandling. Ikke for det – folkene som bor på Svalbard, er nok fortsatt litt tøffere enn gjennomsnittsnordmannen. Når Coulson inviterer inn på kontoret, må han først rydde vekk pistol og patroner fra gjestestolen – en nødvendighet ved ekskursjoner.
72 000 i «lønnskutt»
Til tross for at samfunnet her har blitt mykere og mer kunnskapsfokusert, er det elementer av den gamle «company town»-tilværelsen fra kullalderen som består, og som i senere tid har skapt konflikt ved Unis. Noe så prosaisk som husleiepriser er blitt en betent sak.
En av særegenhetene ved det å jobbe i Longyearbyen er nemlig boligsituasjonen. I motsetning til «der nede», som Fastlands-Norge gjerne omtales som, er det få spor av et åpent boligmarked i det lille samfunnet med drøye 2000 innbyggere. Det vanligste er at arbeidsgiveren eier og leier ut boligen. De få boligene som eksisterer på det frie markedet, har priser på Oslo-nivå. Historisk sett har ansatte ved Unis hatt en svært gunstig boligavtale, men det ble endret med et pennestrøk i fjor sommer.
– Vi gikk fra en OK avtale til den trolig verste blant de statlige selskapene i Longyearbyen, forteller Coulson, som er særlig engasjert i saken som Forskerforbundets lokallagsleder ved senteret.
Bakgrunnen for konflikten er at Unis tidligere leide ut boliger til de ansatte for 20 kroner per kvadratmeter – en god pris sammenliknet med Lokalstyrets 46 kroner og Store Norske Spitsbergen Kulkompanis 37 kroner. Fra 2010 ble prisene ved Unis endret til 67 kroner for nyansatte, mens de på gamle kontrakter beholdt sin gamle husleie. I 2013 mente styret ved Unis imidlertid at det var på tide med lik husleie for alle, og satte opp husleien også for dem på gammel kontrakt. For dem som bor i et rekkehus på 128 kvadratmeter, innebærer vedtaket en økning i årlig husleie fra 31 000 kroner til 103 000 kroner. Den praktiske konsekvensen er en netto nedgang i lønn på 72 000 kroner.
Vurderer å flytte
– Arbeidsmoralen blir lett påvirket når man blir behandlet slik. Det virker som om de ikke helt har tenkt igjennom konsekvensene. Vi har jo lagt opp til en økonomi ut ifra de kontraktene vi har, forteller forsker i oseanografi Ragnheid Skogseth.
I 13 år har hun og mannen jobbet ved senteret. Barna deres har aldri bodd noe annet sted. Da Unis feiret 20 år som forskningssenter i 2013, var det for dem med en bismak.
– At vi som har vært med å bygge opp Unis, blir belønnet med et kutt i nettolønnen, sårer. Det var ingen som kunne forestille seg å bli kuttet med opp mot 70 000 i året. Noen familier har dratt ned fordi økonomien ikke lenger gikk opp, sier Skogseth.
Sett fra «der nede» kan det virke rart. En husleie på 67 kroner kvadratmeteren er nesten lattervekkende i de store byene. Men det er også en del av det særegne med Svalbard – ingen blir født her, ingen dør her. Selv om bosetting er villet nasjonal politikk, er det ikke lagt opp til at noen skal bli boende, og alle som flytter hit, må ha en adresse på fastlandet.
– Utgangspunktet er at man skal ha råd til å sitte med en bolig der nede. Skal man få opp gode folk, må ikke det bli et hinder. Og for oss som har vært her lenge, oppleves det nærmest som en slags straff. Flere vurderer andre jobber på grunn av dette, sier Skogseth.
[wip4: photo=699086 width=512 align=middle]
Ønsker like vilkår
Men saken har flere sider. For dem som begynte med den nye kontrakten, for senere å få vite at de ble forskjellsbehandlet, har det virket urettferdig å bli tilsatt på så mye dårligere vilkår. Det har heller ikke vært uvanlig i Longyearbyen å ha fri bolig som del av jobbkontrakten. Både sysselmannen og sykehuset har praktisert dette. Doktorgradskandidatene ved Unis har derimot befunnet seg i den andre enden. De har tidligere måttet betale opp mot 150 kroner kvadratmeteren, og kommer nå langt bedre ut av det med en pris på 67 kroner.
– Ulikheten mellom de med ny og gammel kontrakt har heller ikke vært bra for arbeidsmiljøet, medgir Skogseth. – Alle vil jo ha en likhetsbasert boligpolitikk, men denne prisen kom helt ut av det blå, sier hun.
Direktør for Unis, Ole Arve Misund, forstår at de som har vært ved senteret lengst, protesterer mot økningen. Han viser til at boligene fortsatt skal være subsidierte, men at de også skal være tidsriktige og moderne, og at husleien må finansiere oppgraderinger.
– Det er lett å forstå at medarbeidere som får litt dårligere betingelser, vil protestere. I så måte er det naturlig at de vil kreve en kompensasjon. I forslaget vi la frem i juni 2013, var det en åpning for kompensasjon. Det sa styret nei til, sier Misund.
Tror på lønnsløsning
Unis mener at de som huseier ifølge husleieloven kan justere prisen etter «gjengs husleie». Fagforeningene mener derimot at den subsidierte leien er et gode som er innebygd i arbeidskontrakten, og som dermed er regulert av arbeidsmiljøloven. Det kommer også frem av Unis’ egne papirer i saken. I 2012 skrev direktøren at «vilkårene som boligene har blitt tilbudt på, har som regel vært sett i sammenheng med de øvrige vilkårene (lønn, ferie, flyttekostnader) ved ansettelser». Nå kommuniserer Forskerforbundet og Unis via sine advokater om saken for å se om det er mulig å finne en løsning på de juridiske uenighetene. Misund er optimist, og tror også at saken kan få en løsning ved at de som reelt sett har fått et lønnskutt ved overgang til ny kontrakt, blir prioritert i lønnsforhandlingene.
– I 2014 har vi lokale lønnsforhandlinger igjen, og der er det naturlig at de vil se det i en lønnsmessig sammenheng. Verre er det ikke.
Han medgir samtidig at det er viktig for forskningsinstitusjonen å kunne tilby gode vilkår for de ansatte. Når alt kommer til alt, er dette et samfunn i ytterkanten av det beboelige.
– Det er et krevende sted å være, sier Misund, – så vi må legge til rette for at det skal være gode betingelser, i tillegg til at det skal være faglig og sosialt attraktivt.
For Steve Coulson kan dette være siste året som forsker ved Unis – ikke på grunn av boligsaken, men familien vurderer å flytte etter 8 år i Longyearbyen, 23 år etter at han først besøkte Svalbard. Bare tanken fyller ham med savn.
– Dette er et utrolig sted å drive med forskning. Det er det eneste stedet i det høye Arktis hvor du kan forske året rundt med daglige flyavganger, sier han.
– Tenk, jeg kan bare gå ut døren min og stå midt i feltarbeidet.
